Lørdag 12. juni 2010
Det eneste jeg visste om Rick Springfield på forhånd, var at han hadde et knippe radiohits på første halvdel av 80-tallet, og at han i hjemlandet Australia både er en kjent skuespiller og populær musiker som trekker tusenvis av fans til konsertene sine. I Norge derimot er han såpass glemt at konserten på Rockefeller lett kunne vært flyttet ned på John Dee og likevel hatt god plass til hele publikum, som denne lørdagskvelden utgjorde 250-300 mennesker. Men dette så ikke ut til å plage Springfield nevneverdig. Han gjøv løs på oppgaven med en imponerende energi, og jaggu låt dette atskillig mer rocka enn de få poprocklåtene jeg hadde hørt på forhånd. Det mest imponerende av alt, var at denne kjekkasen av en Duracellkanin med et utseende som en 35-åring ville misunt han, faktisk bikker 61 år i år. Springfield får til sammenligning sin jevngamle kollega Bruce Springsteen til å fremstå som en giktbrudden og livstrøtt Alzheimerpasient. Han har en sterk stemme, synger aldri surt og har publikum fullstendig i sin hule hånd gjennom hele konserten. Det var såpass god plass i salen at han utnyttet det til sin fordel med å løpe ned i salen under «Human Touch» og rocke litt med fansen, sette seg på fanget til jentene ved ett av bordene på sidepodiet, og til og med legge seg på bardisken i andre enden av lokalet. Riktig så festlig. Han er derimot ingen stor gitarist, i beste fall helt adekvat om jeg er snill, og det skar i både ører og hjertet når han i noen minutter lekte Jimi Hendrix med gitarsolo før en ikke helt påkrevd cover av Creams «Crossroads». Under «Don’t Talk To Strangers» fikk de fleste i fronten muligheten til å synge refrenget i mikrofonen hans, og helt til slutt kom selvsagt no.1 Billboardhiten «Jessie’s Girl» fra 1981.
Alt i alt en høyst positiv overraskelse fra en artist som på ingen måte virker til å være over middagshøyden. 4,5/6
Tekst & foto: Geir Amundsen