Tekst og foto: Geir Amundsen
Promofoto: Silly Robot Studios
– Velkommen tilbake til Oslo! Dere ankom rett fra Stockholm nå – hvordan takler dere snøen og kuldegradene her i Skandinavia for tiden?
– Det er ikke for ille. Vi trodde det skulle være kaldere, faktisk.
– I forrige uke var det -14.
– Da kjenner man det helt inn i beinmargen! Da er det kaldt!
– Dere som er fra Washington er vel kanskje ikke helt ukjent med snø og kulde?
– Jeg bor i Tampa i Florida nå. Der er det 25 grader nå.
– Så det bor faktisk flere Queensrÿche-medlemmer i Florida enn i Washington nå?
– Ja, jeg flyttet. Det gir mer mening businessmessig, og det er nærmere hvor alt skjer. Todd (LaTorre, vokal) og Casey (Grillo, trommer) bor også i Florida.
– Men Eddie (Jackson, bass) holder fortsatt ut der oppe i nordvest?
– Ja, han bor fortsatt der. Han er den eneste ekte Washingtonieren av oss!
– Hvor lenge har dere nå kjørt «The Origins»-turnen, med hele EP-en og debuten «The Warning» på settlista?
– I ett år nå. Vi gjorde en turné fra mars til mai som gikk veldig bra, og så gjorde vi en høstturné i oktober-november, som gikk helt fantastisk.
– Men det var kun i Nord-Amerika, sant?
– USA og noen få konserter i Canada, ja, så derfor bestemte vi oss for å snakke med bookingagenten vår som har gode kontakter i Europa, for å få til en turné her borte også. Særlig siden Queensrÿche ikke har spilt i Europa siden i 2019. Det ble møtt med litt nøling, men vi sa at det har vært en braksuksess i statene. Vi måtte i praksis overbevise bookingagenten vår om å gjøre dette. Vi startet riktignok bare turneen her i Europa på fredag, i Helsinki, og i Stockholm i går, men publikum har vært fantastiske. Lokalene var smekkfulle. Så hvis det er en peker, så vil resten av turneen gå helt strålende, og da kan vi få gjøre noen festivaler her i sommer.
– Er denne turneen noe fansen har etterspurt, eller er det ment som en 40-årsfeiring av «The Warning»?
– Det var mange forespørsler fra fansen, som har lest om turneene vi har gjort i statene. Så vi fikk Night Demon til å åpne for oss, og her er vi.
– Noen av låtene dere spiller i kveld har ikke blitt fremført siden midten av 80-tallet, som «Blinded» og «No Sanctuary» og «Before The Storm». Hvordan var det for deg å måtte lære deg å spille dem helt på nytt igjen?
– Jeg skrev de låtene da jeg var 20-21 år gammel, og som musiker pr i dag tenker jeg ikke på den måten. Så når jeg nå går tilbake og lytter på hva jeg skrev den gang, så er det ganske forfriskende. Hjernen er forbløffende, sakte men sikkert vil den huske hvordan du gjorde det da du skrev låten eller da du spilte gitarsoloen. For min del er dette som en reise tilbake til fortiden. Jeg trengte ikke å sette meg ned å lære det på nytt, det kom sakte tilbake av seg selv. For de andre karene… Noen av låtene er ganske progressive, og ganske kompliserte. Vi måtte øve ganske mye på «Before The Storm» før vi fikk den til å sitte som den skulle, for den går i ulike tidssignaturer, på ingen måte bare i 4/4. Den går på fem, seks og syvendedeler. «Child Of Fire» og «No Sanctuary» krevde også en del jobbing. Selv om sistnevnte er en ganske rolig låt, så er det mye intrikate greier som foregår der. Og du er ganske eksponert i den låten, du kan ikke gjemme deg bak de andre instrumentene.
– Jeg var kanskje 14 da jeg første gang fikk høre Queensrÿche – «NM 156» for øvrig – og jeg ble ganske satt ut. Jeg visste ikke om jeg likte dette, men jeg visste at jeg ville høre den låten en gang til. Og en gang til. Og siden har «The Warning» vært en av mine absolutte favorittskiver.
– Ja, jeg har fått høre en del lignende historier det siste året! Det har vært ganske fantastisk for oss å se den type publikum som kommer på konsertene – det er både de som har vært der fra starten, som deg selv, som oppdaget denne skiva da de var tenåringer, men det er også mange unge nye fans som sjekker ut hva dette er for noe, av nysgjerrighet. Og bandet har nå blitt veldig samspilte og leverer en bra fremtreden, så vi slapper mer av på scenen og koser oss mer enn vi gjorde på de første konsertene på turneen. Men ja, det er et veldig variert publikum.
– Sikkert en del mødre og fedre som tar med seg sine tenåringer på konsert for å vise dem hva de hørte på da de var tenåringer selv?
– Nettopp! Vi ser mye av det også!
– Dere var fortsatt tenåringer selv da dere begynte å skrive låtene som endte opp på EP-en, som kom i 1982?
– Ja. Jeg var vel 19, og var akkurat ferdig på college.
– Hvor viktige har Kim og Diana Harris vært i Queensrÿche-historien?
– Veldig viktige! Vi ville skrive egen musikk, og spilte inn noen låter på Triad Studios i Redmond i Washington på nattestid og på morgenkvisten, for da var det ingen andre som var interessert i å booke studioet, dermed fikk vi det mye rimeligere, for vi hadde ikke mye penger! Vi kom derifra med en studiomastret kassett, og tok den med til Easy Street Records, en platebutikk som ble eid og drevet av Kim og Diana.
– Easy Street? Er det der Pearl Jam spilte inn sin live-EP, «Live at Easy Street»? De er jo også et Seattle-band.
– Ja, det er mulig at de har gjort det som en spesiell greie. Men vi kom inn i butikken, og de kjente jo oss, for vi var tenåringer og hadde hengt der i årevis og kjøpt alle platene våre der. Importplatene fra Europa og Storbritannia, det var den musikken vi likte. Maiden og Sabbath og Deep Purple og Yes.
– Engelske band.
– Ja. Vi ville ikke høre på popradioen i Seattle. Vi ga kassetten til Kim og Diana, og de begynte å spille den i butikken sin. Og snart begynte kundene deres å løfte hodet, lytte og kom til disken og spurte: «Jøss. Hvem er dette?» Folk hadde ikke hørt noe lignende før. Det førte til at Kim og Diana foreslo at vi skulle gjøre noe sammen. De ble managerne våre, og sørget for at fire av låtene ble trykket opp på vinyl i et begrenset opplag på deres egne uavhengige plateselskap 206 Records. Og de sendte den til metalbibelen Kerrang!, som ga oss en strålende anmeldelse som virkelig åpnet dører for oss. Så ja, Kim og Diana var de første som hadde troen på oss, og var der fra starten av.
– Var det dem som fikk dere på turneer som forband til større band?
– Ja, helt i starten, så var det dem. Våre første konserter var med Zebra – husker du dem? Det var på The Paramount, en klubb i Seattle, og Paramount i Portland i Oregon, i juni 1983. Og de konsertene førte til at vi ble tilbudt platekontrakt med EMI.
– Hva gjorde at dere valgte å spille inn debutalbumet «The Warning» i London?
– Vi hadde tilbud fra en produsent som var interessert i å jobbe med oss – James Guthrie, som akkurat hadde jobbet med Pink Floyd på «The Wall».
– Og med Judas Priest på «Stained Class».
– Stemmer. Så vi sa oss klare til å jobbe med ham.
– Det var vel en nobrainer for fem gutter i starten av 20-årene når produsenten til to av deres favorittband stiller opp.
– Haha. Ja, egentlig. Og da han foreslo å få bandet over til England, var vi helt med på det.
– Hvordan var den opplevelsen for unggutter som vel knapt hadde vært ute av USA før?
– Vi hadde det helt topp! Vi bodde i leiligheter i Notting Hill-området, og storkoste oss i London!
– Hvordan var inntrykket deres av en eldgammel by som London og et tradisjonsrikt land som England?
– Jeg husker at de hadde verdens kuleste butikker med dritfete lærjakker og belter med nagler, noe jeg aldri hadde sett i butikker i Washington.
– Carnaby Street og Kensington Market?
– Ja, nettopp! Vi handlet masse sceneklær der, jeg husker at jeg kjøpte en hvit skinnjakke som jeg syntes var så kul. Jeg hadde aldri funnet noe slikt i statene. Men vi hadde det gøy, vi lærte oss å manøvrere oss rundt i byen på The Tube, og lærte å overleve økonomisk på et budsjett.
– Hvor lenge var dere der?
– Et par måneder, tror jeg. Og vi hadde spilt inn i forskjellige studioer. Noe av det i en kirke, og det var jo fantastisk, og vi spilte inn orkesterdelene i Abbey Road Studios, med Michael Kamen.
– Det må da ha vært enormt for dere?
– Ja! Bare det å se den gamle monitorpulten var enormt! Så mange klassiske skiver har blitt innspilt i det studioet. Og her kom vi.
– Jeg mener å ha lest at dere var skikkelig misfornøyde med miksen på skiva?
– Ikke egentlig. Vi hadde laget denne skiva sammen med James Guthrie, men så kom hendene fra EMI inn fra sidelinjen, og de sa noe a la: «Ok, vi ser hvor dette bærer, og det begynner å bli litt for eksperimentelt for oss», så de tok mastertapene og fikk noen andre til å mikse den. Men, musikken var der, låtskrivingen var der. Og denne fyren gjorde en bra jobb for EMI Capitol, hvem enn han var. Val Garay, tror jeg han het. Jeg tror ikke han kjente til bandet, men han gjorde så godt han kunne. (Val Garay hadde mer erfaring med å jobbe med artister som Neil Diamond, Linda Ronstadt og James Taylor. Journ. anm.)
– Har dere noen gang vurdert å remikse skiva slik dere opprinnelig ønsket det?
– Vi fikk aldri noe annet enn kassetter. Vi fikk aldri mastertapene. Capitol beholdt dem, og hvem vet hvor de er i dag?
– Da dere ankom London, var alle låtene allerede ferdig skrevet og arrangert, slik at det bare var å spille de inn?
– Ja. Vi spilte i praksis den kommende skiva da vi gjorde de små turneene i 1983.
– Hvordan passer «Prophecy» inn her? Dere spilte den på konserter allerede i 1983-84, men spilte den ikke inn før «Rage For Order»-sessionene?
– Ja, den hadde blitt lagt på hylla, men vi hentet den frem igjen som et ekstraspor da vi spilte inn «Rage For Order», og da begynte EMI å gjenutgi EP-en med «Prophecy» som bonusspor.
– Har dere spilt den på denne turneen?
– Nei. Kanskje vi skulle gjøre det i kveld, vi har jo øvd den inn.
– Ja! Gjør det, gjør det, gjør det, gjør det!
– Haha! Ok! Vi spiller hele EP-en og hele «The Warning», men ekstranumrene liker vi å variere litt på hver kveld.
– Jeg leste også at rekkefølgen på låtene på «The Warning» skulle egentlig ha vært helt annerledes.
– Ikke helt annerledes, men ja, vi hadde egentlig en annen rekkefølge i tankene. «NM 156» skulle ha vært åpningslåten, og «Warning» skulle vært nest sist.
– Var det ment å være et slags konseptalbum?
– Mer tematisk, med masse svære introer og overganger mellom hver låt. Men da det kom ut på EMI hadde det blitt mer standardisert.
– Hvem fikk dere turnere med etter plateslipp?
– Dio. Det var fantastisk! Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, det var Dio vi hørte på, han var en av våre aller største helter. Han hadde så utrolig stor påvirkning på oss, og så viste han seg å være så imøtekommende og hyggelig. På den tiden sugde vi bare til oss alt vi kunne av lærdom og erfaring og prøvde å absorbere musikkbransjen. Vi var som svamper. Han var så grei med oss.
– Ja, absolutt alle jeg prater med sier det samme om Ronnie James Dio. Unntatt Vivian Campbell. Var det slik dere fikk ham til å bidra på «Operation: Mindcrime II» også?
– Ja. Vi holdt kontakten, for våre veier krysset jo stadig hverandre oppover karrieren, da han gjorde Sabbath-greia, så det var lett å kunne spørre ham. Det var alltid like hyggelig å treffe på ham igjen.
– Chris DeGarmo har alltid vært en høyt aktet, respektert og savnet figur i Queensrÿche-historien. Har du holdt kontakten med ham siden han sluttet i bandet for et kvart århundre siden?
– Ja, absolutt. Vi har kjent hverandre siden vi var guttunger, og han er fortsatt en god venn av meg. Vi ses ikke lenger så ofte etter at jeg flyttet fra Seattle til Florida, men våre familier er venner, vi spilte stadig golf sammen. Men han har for lengst valgt en annen karriere – han har vært pilot dobbelt så lenge som han har spilt gitar i Queensrÿche. Chris har møtt Todd og synes det vi gjør nå er helt strålende, at vi fortsatt holder liv i flammen.
– Har han lagt gitaren fullstendig på hylla?
– Han har en ganske tidskrevende jobb, men han går i studio med Jerry Cantrell nå og da, og dukker opp på en og annen konsert – han gjorde en opptreden sammen med sin datter for ikke lenge siden. Han er en ganske privat person, han har ikke noe ønske om å holde en høy offentlig profil.
– Jeg innså tidligere i dag at du faktisk ga ut et soloalbum rett før jul. «Whip Vol. 1».
– Stemmer!
– Fysisk eller kun digitalt?
– Neida, det er fysisk, så klart. Vinyl, CD, kassett…
– Får man kjøpt det i merchdisken i kveld?
– Nei. Det gikk så fort at jeg fikk ikke organisert det før vi kom over hit.
– Hva slags musikk er det?
– Det er mest for moro skyld, det er mange låter som jeg har hatt liggende på harddriven lenge, låter som ikke passet inn i Queensrÿche.
– Så de kunne aldri vært på en Queensrÿche-skive? Men det er rock?
– Ja, det er hard rock.
– Er du ren metalhead? Eller har du skiver i platesamlingen som ville sjokkert fansen?
– Vel, jeg har et ritual på morgenen med å drikke et par espresso og høre på Andrés Segovia. Klassisk gitarmusikk. Og den kombinasjonen med espresso og klassisk gitar på morgenen gir meg ofte ideer. Jeg begynner å høre noe i hodet, og setter ned espressoen, løper til studioet, skrur det på og spiller inn ideen før jeg glemmer den. Gjør jeg ikke det, så er den ideen borte og tapt for alltid i løpet av noen minutter!
– Det har gått to og et halvt år siden «The Verdict». Hva er neste kapittel i Queensrÿche-historien etter at dere er ferdig med denne turneen?
– Før vi kom hit til Europa, begynte vi så smått å samle ideer og spille inn demoer, kollektivt som et band, for neste skive. Vi jobbet med produsent Zeuss, som kom ned til Florida. Vi fikk samlet bandet i noen dager og fikk på plass noen demoideer. Så nå er det bare snakk om å få klemt ham inn når vi er tilgjengelige, og han er ganske travelt opptatt med andre band. Han jobber en helg her med Rob Zombie, og en uke der med Shadows Fall. Vi må være fleksible for å kunne lage en skive med ham. Det er vanskelig, tidligere kunne vi bare ta den tiden vi trengte for å lage en skive, men nå må vi tilpasse oss konserter, festivaler og diverse engangs liveopptredener. Og det må vi faktisk prioritere, vi kan ikke tillate oss økonomisk å takke nei til slike tilbud.
– Og tidligere booket dere vel et studio hvor dere jobbet og bodde intensivt i et par måneder mens dere spilte inn en skive. Nå kan dere ta litt her og litt der når det passer.
– Nettopp. Det er den nye virkeligheten. Og det medfører dessverre at det kommer til å ta lengre tid før en ny skive kommer ut.
– Så det kommer med andre ord neppe noe nytt i år.
– Hvem vet? Etter at vi har gjort Sør-Amerika i april, så tror jeg det er mulig at vi kan finne tid til å fortsette med skrivingen, men å få spikret innspillingstid vet jeg ikke når vil skje, for jeg vet at managementet prøver å booke oss en ny turné i USA til høsten.
– Hvis du skulle plukke ut de tre største høydepunktene fra en karriere på 40 år, hva ville det blitt?
– Å motta MTV Award er i hvert fall en.
– For «Silent Lucidity» i 1991?
– Ja. Jeg har den fortsatt, på hedersplassen i stua. Å spille Rock In Rio foran 90 000 mennesker.
– Det var vel også rundt 1991?
– Ja, stemmer. Og første gang vi spilte Wacken må også på lista. Det var virkelig spesielt. Vi kjente ikke til den festivalen, og ante ikke hvordan hele byen involverer seg i den.
– Når var dette?
– Var det 2015, tro? Det er de tre første som faller meg inn, men det er hundrevis av øyeblikk og begivenheter som kunne ha blitt nevnt her.
– Jeg har sett dere et tosifret antall ganger, som oftest i England, men Royal Albert Hall i 1995 stikker seg frem.
– Ja, det var stort for oss å få spille der! Og konserten vi hadde på Town & Country Club i London var fantastisk, og på Hammersmith.
– Hvis vi snur spørsmålet på hodet, og spør hvilken periode av bandets historie du helst vil glemme?
– (Lang pause) Jeg vet ikke om jeg vil glemme den, for det måtte skje for at vi skulle komme oss dit vi er nå, men det vi opplevde i 2011 har jeg ikke lyst til å oppleve igjen.
– Ja, jeg så dere på High Voltage i London rett før dette skjedde, og det virket ikke som om det var veldig jovial stemning på scenen. Det er ironisk at Geoff er i Skandinavia akkurat nå og turnerer med mange av de samme låtene som dere spiller i kveld.
– Haha. Ingen kommentar! Haha!
– Like ironisk som at han nesten ikke ville spille noen gamle låter de siste årene han var i Queensrÿche, men etter at han fikk fyken, har han knapt spilt noe annet.
– Akkurat! Haha! Ingen kommentar!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025
