Fre-lørdag 15.-16. august
For en som foretrekker festivaler med fokus på det mer ekstreme, var det en avveksling å besøke Pstereo for første gang på flere år. Pstereo er myntet på den vanlige mann og dame i Trondheims bygater, men er en godt besøkt festival. En utfordring i år var ankomsten av trønderhøsten, den ville treffe klokkerent på festivalstart ifølge værvarselet.
Selv joinet jeg min kollega Bård for en tidlig start med The Cardigans. The Cardigans er ikke min kopp te, men definitivt et band som står godt til festivalkonseptet. Mange hadde en tidlig start på grunn av nettopp dem, og de gav en behagelig atmosfære av mimring og hygge. Faktisk fikk jeg skikkelig fot av «Erase/Rewind». Det var mye nynning blant publikum og god stemning under The Cardigans`konsert. Og enn så lenge var det blåflekker på himmelen. En fin opplevelse. (TR)
Spidergawd er derimot veldig i min gate, og de leverte virkelig varene. Jeg er ingen autoritet på Spidergawds plateproduksjon, men noen konserter har jeg da fått med meg, og jeg vil tørre påstå at jeg ikke har sett dem like påskrudd som dette før. De hadde den helt nye låten «The Grand Slam» med seg – en låt som gir en pekepinn på hva vi kan vente oss av høstens plateslipp. Været skulle vise seg å bli røffere i takt med musikken, men Spidergawds publikum syntes forberedt så dette la ingen demper på stemningen. Ekstra tommel opp til Brynjar Rakle Ohr som hadde en særdeles bra kveld på scenen denne ettermiddagen. (TR)
Til slutt måtte jeg få med meg Viagra Boys. Ryktene ville ha det til at dette var et band som ofte gir inntrykk live. Innen vi hadde kommet så langt, blåste det såpass at det ble montert ekstra tjoring for å holde scenen sammen. Viagra Boys er tøft, det skal de ha. Det treffer meg ikke klokkerent musikalsk, men spesielt frontmann Sebastian Murphy gir bandet kant og en følelse av noe farlig, noe som resonerer godt. Selv er jeg svak for energi og humor, og der var jeg ikke alene -publikum lot seg ikke affisere av eskalerende skjitvær, og det ble etter hvert riktig bra kok foran scenen. Kudos for kveldens andre tøffe saksofonsolo. (TR)
Lørdag
Det er ikke hvert år Pstereo får besøk av band på The Smashing Pumpkins´ størrelse. (Bildet illustrerer hva redaksjonen synes om at Smashing Pumpkins var ENESTE band med fotoforbud.) Det føltes derfor spesielt da Corgan, Iha og Chamberlin labbet ut på Elvescenen og sparket i gang «Glass Theme». Undertegnede har sett innom Pstereo i mange år nå, men sjelden – kanskje aldri – har han opplevd maken til oppmøte, interesse og andektighet. Musikalsk satt det som et skudd fra scenen, både hva gjelder samspill og lydproduksjon, og når bautaer som «Today», «Bullet With Butterfly Wings» og «1979» kommer som henholdsvis tredje, fjerde og sjette låt, peaket kanskje Pstereo-festivalen, ikke bare i år, men historisk. Atten låter fikk vi i løpet av nitti minutter eller så, og fra mine syns- og lyttevinkler (jeg hadde flere i løpet av konserten) låt seg fabelaktig. Å velge høydepunkt(er) er ikke lett. Samtidig opplevde jeg at noe helt spesielt skjedde i møtet mellom band og publikum da nevnte klassikere, samt ekstremt slitesterke «Tonight Tonight», «Cherub Rock» og «Zero» ble spilt. The Smashing Pumpkins er i 2025 et uhyre vitalt band som på ingen måte føles irrelevante. Utmerket! 5,5/6 (BDD)
Mari Boine er alltid en musikalsk opplevelse, og når hun med sitt faste band (bestående av blant andre Georg Buljo og Gunnar Augland) byr opp til dans, forpliktes det. I en liten time underholdt Boine og band sletta foran Kanonscenen med et tilpasset og passende repertoar, utmerket sunget og spilt, og med maksimalt liv i tonene. Autoriteten i Boines vokal er slående og utvilsom, men bandet hennes hører vi ikke nok om. Det er ikke bare på arrangementssiden de er særdeles dyktige, dynamikken i samspillet og kanten i uttrykket er stundom utenomjordisk. Alle som ikke har sett Boine under hennes pågående turné bør snarest gjøre noe med det. 5/6 (BDD)
Tekst & foto: Thomas Rinnan & Bjørn David Dolmen
