Lørdag 14. februar 2026
Norway Rock kom akkurat i tide til Iotunn – et band vi har hørt, men aldri lyttet til. Vi noterte oss at Iotunn har blitt et rutinert band, og at især vokalist Jón Aldará imponerer med range, kontroll og kraft. Det er imidlertid å håpe at Iotunn fremover skaper noe litt mindre formatert (og mer originalt), spesielt hva akkordprogresjoner og generell komposisjon angår. Men for all del, bandet spilte bra, fikk publikum med seg og gjorde således et kurant anslag for kvelden.
Britiske Threshold har holdt det gående i mange år, faktisk siden 80-tallet (selv om de platedebuterte først i 1993), og det var merkbart at flere var på Byscenen for å høre klassisk progressiv metal. Thresholds musikk ligger imidlertid nesten like tett på 80-årenes neoprog som på samme tiårs heavy metal, og ser man bort fra noen utfordringer med lyden under åpningslåten «Slipstream», fikk de dette fint frem. Selv om Threshold per i dag ikke er et spennende band, spiller de med autoritet og forvalter en estetikk de gjennom flere tiår har tilvirket. En kurant konsert som så fansen i front og litt for mange av de andre i baren.
Selv om Tiamat var oppført som kveldens headliner hadde de fleste møtt opp for å oppleve The Third And The Mortals første konsert i egen hjemby siden 1994. Stemningen var også elektrisk da bandet entret scenen til tonene av «Grevinnens bønn». Denne ble fulgt av «Death Hymn», «Autopoéms», «Salva Me» og «Silently I Surrender», hvor særlig «Death Hymn» flyttet fjell. The Third And The Mortal har en autoritær ro som mange kollegaer fra samme del av skogen bør misunne dem. De spiller utmerket på alle tenkelige vis og formidler med maksimal overbevisning. At Rueslåtten har en flott stemmeprakt er noe alle vet, men den kler også de tunge, mektige og sugererende ostinatene (og for den saks skyld hele den musikalske konteksten) optimalt. Samspills- og avleveringsmessig er The Third And The Mortal i suveren form, og de nå nokså gamle komposisjonene oppleves stadig relevante. Fingrene krysset for et nytt album fra den kanten, dette var rett og slett bevegende.
Fordi de fleste av Byscenens besøkende var der for The Third And The Mortal, måtte svenske Tiamat spille for en nokså tynt befolket sal. Uten at dette så ut til å plage dem leverte de varene sine, og både med tanke på lyd og musikalsk vitalitet fungerte det fint. Nå er det alltid litt trist å se dramatiske sceneshow foran mindre entusiastiske konsertgjengere, men dette kan ei klandres bandet. De virkelig store låtene har imidlertid ikke Tiamat. Å toppe The Third And The Mortal som spiller i egen hjemby etter tretti års fravær, er dessuten en komplett umulig oppgave. Bra, men ikke fantastisk.
Utover dette skal Byscenen (også) denne gangen ha for et særdeles godt gjennomført opplegg. Å presentere fire band på seks timer uten en eneste forsinkelse eller snubletråd fortjener applaus. Mer av dette, folkens.
Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Tor-Inge Langberg