Tekst: Geir Amundsen
Foto: Terje Dokken, Robert Sutton, Lisa Guliak
– Mitt første møte med deg var på Triumphs siste skive «Edge Of Excess», som kom i 1992. Jeg har for øvrig intervjuet både Rik Emmett, Gil Moore og Mike Levine, så i dag gjør jeg full bingo på Triumph-medlemmer!
– Haha! Gratulerer!
– Men du er mitt første Bon Jovi-medlem, da.
– Ja, det er jo noe.
– Hvordan fikk du jobben med Triumph? Du kan ikke ha vært gamle karen da, og de var durkdrevne ringrever som hadde vært svære i Canada i 15-16 år allerede, men fikk en solid trøkk da gitarist Rik Emmet slutta.
– Jeg hadde allerede spilt inn en skive og turnert med et band som het Frozen Ghost (AOR-band som ga ut tre skiver mellom 1985 og 1991), og det ga meg til en viss grad et navn i musikkmiljøet i Toronto. Da var jeg bare et par og tyve år gammel. Og så gikk jeg på julefesten til Q107, som er rockeradiokanalen der, og der traff jeg på (Triumph-bassist) Mike Levine og kom i prat med ham. Jeg nevnte at jeg hadde hørt at de var på utkikk etter en ny gitarist, og han svarte at: ‘Vel, alle jeg snakker med, sier at vi burde ansette deg!’. Jeg ble helt perpleks, men tok det kanskje ikke helt alvorlig, men et par år senere ringte (Triumph-trommis og vokalist) Gil Moore meg og sa at vi burde ta en prat. Da bodde jeg like ved deres hovedkvarter Metalworks Studios, så jeg dro dit for å prate med Gil, men det var ett problem – jeg hadde allerede takket ja og forpliktet meg til å turnere med Aldo Nova, og vi skulle starte turneen uken etterpå. Jeg spurte om vi kunne ta opp tråden etter turneen, og han sa det var helt greit, de kom ikke til å lete etter noen andre i mellomtiden, for de var ganske sikre på at jeg var den de ville ha. Det viste seg at han hadde sett meg spille på min fars restaurant, hvor jeg satt i en krok sammen med en bassist og en trommis for 75 dollar kvelden. Da jeg kom tilbake, møttes vi igjen, og da hadde de i mellomtiden jobbet med å skrive låter sammen med en låtskriver og gitarist ved navn Mladen Alexander, men som ikke var aktuell til å bli med i bandet. De spilte disse låtene for meg så jeg kunne få høre hvilken retning de ville gå i, for nå var Gil bandets eneste vokalist etter at Rik Emmet slutta. Det hørtes bra ut for meg, vi ble enige om lønn og betingelser, og så gikk vi til Gils kontor og skrev «Ridin’ High Again» den dagen, og den endte opp på skiva, så da skjønte vi at kjemien var til stede. Dessverre ble det ikke noe særlig mer med Triumph etter at skiva var utgitt.
– Nei, dere gjorde nesten ikke konserter i kjølvannet av den?
– Nei, det var bare elleve konserter, fordi kontrakten med Victory kollapset. Sånn er bransjen. Alle skyldte på hverandre, og vipps hadde vi ikke noen platekontrakt.
– Og det gjorde vel ikke saken noe bedre at dette var i det grungen eksploderte, 1992, og ingen plateselskaper hadde noe interesse av å satse på dinosaurer som Triumph da?
– Helt korrekt! Og det var ikke bare bransjefolkene – det var meg også! Med en gang jeg førte «Man In The Box» med Alice In Chains, så tenkte jeg «Faen heller! Vi er ferdige!» Haha!
– Det var så åpenbart, altså?
– Ja, jeg syntes det. Broren min var massiv Pearl Jam-fan allerede før de slo igjennom, og hadde forberedt meg litt på dette. Jeg skal ikke si at grungen var lettere å spille, men hvis du var en aspirerende gitarist som satt hjemme på soverommet ditt og øvde, så var det mye lettere å lære seg en Pearl Jam-låt enn å lære seg en Nuno Bettencourt-solo. Og tekstmessig var dette noe helt annet. Soundgarden sang ikke om strippere, som var en del av greia på 80-tallet, ikke sant? Dette var noe som var dømt til å skje. Du kunne tatt ett medlem fra et hvilket som helst 80-talls-band og plassert vedkommende i et hvilket som helst annet 80-tallsband, og ingen hadde merket forskjellen. Eller ta en låt fra band x og putte den på skiva til band y, og ingen hadde merket forskjellen. Produksjonen var den samme på alle skivene, de samme låtskriverne medvirket på alle skivene – 80-tallsrocken hadde kommet til veis ende. Og jeg elsket mye av grungen som Alice In Chains, Soundgarden og Nirvana. Mange av 80-tallsmusikerne klagde over at grungen ødela karrieren deres – Nei, mann, du ødela den sjøl, ved at du gjorde det samme gang på gang og kvernet ut rullebåndsprodukter.
– De elleve konsertene dere gjorde, var det med full produksjon og det massive sceneshowet som Triumph ble kjent for?
– Nei, ikke egentlig. Det var på mindre steder, mest for å bli litt bedre kjent med hverandre i livesammenheng. Da hadde vi også med oss Rick Santers på rytmegitar, som turnerte med bandet på «The Sport Of Kings»-turneen, pluss at han sang Rik Emmets låter. Han sang låter som «Fight The Good Fight» og «Lay It On The Line», han er en strålende vokalist. Så det var en fin turné. Vi spilte på en festival i San Francisco hvor Pat Travers åpnet, og sist gang jeg så Pat Travers, var jeg i et band som åpnet for ham, så det var litt moro, og jeg hadde gledet meg til å se Travers fra siden av scenen.
– Du nevnte at du turnerte med Aldo Nova – har du hatt kontakt med ham etter ulykken hans i forrige uke?
– Ulykke? Det har jeg ikke hørt noe om! Hva har skjedd? Jeg tekstet med ham for to uker siden!
– Det var kona hans som la ut en post om at han hadde falt i trappa og brukket ryggen. Alvorlig, men ikke livstruende.
– Auda. Det var kjipt å høre. Jeg skal ta kontakt når vi har snakket ferdig.
– Når spilte du med ham? Det må ha vært på «Blood On The Bricks»-turneen?
– Korrekt. Det var første gang jeg turnerte i USA. Han ringte meg, for han hadde hørt fra Randy Coven at jeg var en dugelig gitarist, og han inviterte meg til studio mens de mikset skiva. Jeg fikk jobben, og han ga meg til og med jobben med å finne bassist og keyboardist, for han hadde allerede Billy Carmassi på trommer. Og jeg hadde tilfeldigvis de rette folkene som jeg allerede spilte med. Det må sies at jeg spiller ikke på den skiva, selv om det er bilde av meg på coveret! Aldo Nova hadde skrevet og produsert «Blood On The Bricks»-skiva sammen med Jon Bon Jovi, og den kom ut på Jons plateselskap Jambco, og vi fikk jobben som support for Bon Jovi. Det var snakk om at Jon kanskje ville komme på scenen og gjøre «Blood On The Bricks» med oss, men vi lærte oss også solohiten hans, «Blaze Of Glory», og vi endte opp med å gjøre den sammen med ham et par ganger.
– Tror du dette hadde en direkte sammenheng med at du fikk jobben i Bon Jovi 20 år senere?
– Jeg tror ikke det, selv om vi fremførte et par låter sammen på scenen noen ganger. Faktisk ringte Jon til Aldo og sa at han skulle spille inn «Levon» for en tributeskive til Elton John & Bernie Taupin, men han hadde ikke noe band akkurat nå, og kunne vi komme innom så han fikk spilt den inn? Så her var vi i studio, meg på Aldo på gitarer, Jon og Aldo produserte, og så sier Jon: ‘Vet du, jeg skal ringe Tico.’ Så han ringte Tico Torres, som kom og spilte trommer på låten. Og så fant Jon ut at han skulle ringe David Bryan, som kom og spilte piano på låten. Han tok den på ett opptak, han bare naila Elton John-vibben, det var utrolig å se på.
– Så det var nærmest dagens utgave av Bon Jovi-kjernen, med Jon, Tico, David og deg, i studio allerede i 1991?
– Ja, faktisk! Men det var ‘bare’ en sessionjobb, jeg tror Jon glemte det etterpå, og da navnet mitt kom opp da de trengte en vikar for Richie, husket han det og sa at ‘Å, Phil X, jeg vet hvem det er!’. Jeg hadde derimot holdt kontakten med Matt Bongiovi og Tony Bongiovi, så Jon hadde ringt brødrene sine og spurt ‘Hvem var nå han Phil X-fyren igjen?’, og de hadde svart ‘Dude, han var i Aldos band på «Blood On The Bricks»-tida.’ Så det førte til at Jon ringte meg den 14. april 2011 og sa: ‘Jeg har antagelig bruk for deg i mai’. De ville ha meg på reservebenken fordi de var bekymret for om Richie kom til å dukke opp. Og jeg fikk gjort noen konserter med Bon Jovi før Richie kom tilbake.
– Så det var første gang Richie sporet av?
– Nei, faktisk hadde han sporet av et par ganger før, og det hadde ført til at de hadde måttet avlyse konserter, og Jon var fast bestemt på at noe slikt kunne ikke skje, derfor ville han ha en kar på stand-by. Det var hans produsent John Shanks som ringte meg og sa at han muligens hadde en langtidsjobb til meg. Hva da, spurte jeg. ‘Det kan vi ikke ta på telefonen’, svarte han, ‘kom innom studioet mitt i morgen.’ Og da jeg kom dit neste dag, dro han frem en kontrakt og en konfidensialitetserklæring og spurte hva jeg tenkte om å steppe inn for Richie Sambora i Bon Jovi. Og jeg bare: ‘Det er ikke mulig, hva snakker du om? Ingen kan erstatte Richie!’ Han svarte at bandet trengte noen, og jeg hadde fem sekunder på å bestemme meg. Og jeg bare: ‘Okay, okay, okay!’ Man kan ikke takke nei til et slikt tilbud.
– Så hvor og når gikk du første gang ut på scenen med Bon Jovi, og hvordan var det?
– Vi øvde i New York i to dager, og mens jeg fløy dit fra LA, så sjekka Richie faktisk inn på rehab. Så Jon sa til meg at: ‘Richie er på rehab, så du må spille konsertene i mai, og den første er om to dager, foran 50 000 mennesker, på New Orleans Jazz & Heritage Festival.’ Det var 30. april 2011. Så sitter jeg på et jetfly til New Orleans, og jeg hadde jo ingen anelse om hva som skulle skje da jeg fløy til New York – jeg hadde ikke med meg stort, jeg trodde jeg skulle tilbake til LA og forberede meg, men nei, her måtte jeg ut og kjøpe grunnleggende ting som barberhøvel og sjampo og balsam. Og selve konserten var på en festival, hvor man ikke får noen soundcheck, og jeg hadde aldri brukt øremonitorer før, så de fikk jeg tilpasset rett før vi gikk på scenen av Richies gitartekniker, som dermed automatisk ble min gitartekniker – og hele grunnen til at jeg kom meg gjennom den opplevelsen, var ham. Han guidet meg gjennom hele prosessen, så det var en laginnsats. Men akkurat det å gå på scenen med Bon Jovi første gang? Vel, jeg hadde aldri brukt øremonitoring før, men jeg har spilt gitar og sunget hele mitt liv, forskjellen her var at det var Bon Jovi-sanger foran masse folk, så det var bare å gå ut der og være rockestjerne, haha! Og det var det jeg gjorde. Folk spør meg stadig om jeg ikke var nervøs, men jeg fikk aldri tid til å bli nervøs. Og hadde jeg tatt meg tid til å sette meg ned og reflektere over hva som var i ferd med å skje, så hadde jeg antagelig ikke klart å levere, og da hadde de sendt meg hjem. Men i stedet gjorde jeg tolv konserter til etter det, og så kom Richie tilbake.
– Men det var 50 000 i publikum – hvordan følte du at du ble tatt imot?
– Det var antagelig 50 000 som sto og spurte hverandre: ‘Hvem faen er det der?!’ Haha! For Jon sa ingenting før vi kom til ekstranumrene og han introduserte bandet og sa ‘Takk til Phil X for å steppe inn’. Og man kunne se 50 000 dra frem mobilene for å google meg, haha! Men med en gang den første konserten var unnagjort, så følte jeg meg tryggere, og så var det konserter i hele mai – jeg tror den neste var på hjemmebane i Canada, Montreal, og de sa på forhånd at: ‘Bare så du vet det, så er Montreal-publikummet innendørs det mest høylytte på planeten!’. Og ja, det var ganske sjukt.
– Hadde du noen gang vært i publikum på en Bon Jovi-konsert?
– Ja, jeg så dem på «New Jersey»-turneen. På CNE Grandstand i 1989. Det stadionet finnes ikke mer, men jeg kjøpte billetter, tok med meg dama mi og satt høyt oppe på tribunen og så på et av de største rockeshowene jeg noen gang hadde sett da, for på den tiden var de et av de største bandene i verden. Og hvis noen da hadde sagt til meg at ‘En dag kommer du til å spille med de karene’, så hadde jeg ledd rått og kalt vedkommende en galning. Men ja, jeg så dem da, og så så jeg dem igjen på «Keep The Faith»-turneen, tror jeg, og da var det på en hemmelig klubbkonsert i Toronto. Jeg husker ikke hva den het, men det var ganske fantastisk. (Moderne forskning viser at det var snakk om 1100-seteren RPM Club i oktober 1992.)
– Til sammenligning så jeg også dem på «New Jersey»-turneen her i Norge, og da spilte de foran 5-6000 fans. Men det er jo et mye mindre marked her til lands.
– Jøss. Da jeg vikarierte igjen i 2013, spilte vi mange låter fra «These Days»-skiva, og da oppdaget jeg at i Amerika er de store skivene «Slippery When Wet» og «New Jersey», mens i Europa er det «These Days» som er den store skiva. Det ante jeg ikke. I USA turnerte vi i arenaer, og i Europa spilte vi stadioner, med 60-70 000 fans hver kveld. Da vi spilte Wembley Stadium i 2019 var det 82 000 der. Så ja, Jon har tatt noen gode avgjørelser, haha!
– Men du var i praksis vikar på turneene i 2011 og i 2013 – når ble du offisielt et fullverdig medlem av Bon Jovi?
– Ikke før i 2016. Jon hadde spilt inn «This House Is Not For Sale» med produsent John Shanks på gitar, men det var i praksis kun tre offisielle bandmedlemmer da – Jon, Tico og David. Så Jon ringte meg og sa at: ‘Man kan ikke ha et rockeband med kun vokal, keyboards og trommer! Kom til studio og legg på litt gitarer!’ Så de fløy meg til Electric Ladyland – Jimi Hendrix’ gamle studio! – for å gjøre med min greie, og jeg var med i videoene fra skiva. Og noen uker senere ringte en kompis meg for å gratulere meg. Og jeg så på Bon Jovis Facebookside, og der sto jeg nå oppført som offisielt medlem. Så jeg måtte bare si at: ‘Faen mann, du visste dette før jeg gjorde det selv!’ Haha.
– Da ble både du og bassist Hugh McDonald, som hadde turnert med bandet siden 1994 (og spilt på de fleste skivene før det også – helt tilbake til debutsingelen «Runaway»!) omsider «made men»?
– Ja, riktig. Han hadde ventet litt lenger enn meg!
– Har Bon Jovi noen turneplaner per dags dato?
– Vel, ja, det er noen planer, men jeg kan ikke si hva det er ennå. Vi øvde i forrige uke, og planen er i ferd med å iverksettes – du får snart høre det!
– La oss spole litt tilbake her. Du har også jobbet med en av mine store helter – Alice Cooper.
– Ja, men det var bare i studio. I 2000 spilte jeg mye av gitarene på «Brutal Planet». Og det var en blytung skive til ham å være, en skarp venstresving. Jeg hadde akkurat jobbet med Rob Zombie på hans «The Sinister Urge»-skive, og Rob fortalte meg at han hadde gitt nummeret mitt til Alice Cooper, som jobbet i et annet studio med sin nye skive. Og jeg bare himlet med øynene og sa ‘Yeah, right, Alice Cooper kommer til å ringe meg. Ha ha.’ Jeg hadde vært superfan av Cooper siden jeg var tenåring, jeg spilte i stykker hans «Greatest Hits»-skive, den hvor bandet er tegnet på coveret, vet du, med «School’s Out» og «Billion Dollar Babies» og «Under My Wheels» og «No More Mister Nice Guy». Den var soundtracket til mine tidlige tenår! Så jeg bare fnøs da Rob Zombie sa at Alice Cooper kom til å ringe meg. Men produsent Bob Marlette ringte meg og ba meg komme i studio neste dag, fordi Alice Cooper hadde insistert på å bruke meg fordi Rob Zombie hadde sagt at han burde!
– Så hvordan var det å jobbe med ditt tenåringsidol?
– Jeg traff ham ikke! Jeg jobbet bare med Bob Marlette i studio. Bob ville egentlig ikke ha meg med, han gikk med på å la meg spille på to låter fordi Alice insisterte, og han og Ryan Roxie hadde allerede spilt inn gitarene. Men da han fikk høre hva jeg gjorde med de, fikk jeg spille på nesten hele skiva, ni låter. Og helt uoppfordret doblet han honoraret som jeg først hadde bedt om, selv om jeg gladelig hadde stilt opp gratis for å få spille på en Alice Cooper-skiva! Jeg traff ikke Alice personlig før i 2018 da vi spilte samme festival, og da fikk jeg sjansen til å introdusere meg og si ‘Hei, jeg er Phil X som spilte på «Brutal Planet»-skiva di!’ Og han bare: ‘Åh, var det deg? Bob Marlette klarte ikke å slutte prate om deg, du imponerte ham skikkelig!’ Det var utrolig kult.
– I noen år har du også drevet med Phil X & The Drills, en trio hvor du både synger og spiller gitar, men det var ikke før i år at det omsider ble en skive av det – «Pow! Right In The Kisser».
– Ja, jeg tror jeg startet dette prosjektet for 20 år siden, i 2005. Jeg hadde et band som het Powder sammen med min daværende kone Ninette. (Powder ga ut tre skiver mellom 2002 og 2008 og fikk bl.a. prisen for Best Rock/Pop Artist og Best Live Show på Los Angeles Music Awards i 2001.) Men da hun tok mer og mer styringa og skjøv meg unna, fant jeg ut at jeg ville gjøre noe annet hvor jeg hadde styringa. Og jeg elsket å synge, men hadde egentlig tenkt å få inn en vokalist til å synge mine låter, men jeg sang på demoene, og fikk høre at jeg burde ta vokalen selv, fordi stemmen min var perfekt til disse sangene. Jeg startet bandet med Jeremy Spencer, som gikk videre til å spille trommer med Five Finger Death Punch, og med Daniel Spree, som fortsatt er med.
– Jeg kjenner litt til Daniel fra Silverthorne, bandet han har med Pete Shoulder og Brian Tichy. Knallbra band! Holder de fortsatt på? Har ikke hørt noe fra dem siden debut-EPen som kom for 5-6 år siden.
– Nei, jeg tror ikke det, tror de ble drept av covid! Brian er såpass ettertraktet og har tusen jern i ilden – han spiller faktisk også på skiva vår, en av elleve trommiser vi bruker der!
– Ja, hva er greia der? Har ikke du Brent Fitz (Slash) som mer eller mindre fast trommis?
– Det ble bare en greie, vi hadde ny trommis hver eneste uke! Samtidig gjorde jeg sessions i studio med masse av mine favorittrommiser. Jeg har jobbet med Brian, med Brent, med Tico, med Tommy Lee og med Kenny Aronoff, med Josh Freese (Sting, Foo Fighters), Abe Laboriel Jr. (Paul McCartney) og Taylor Hawkins. Når man jobber sammen i studio, oppstår det et instant brorskap. Vi spiser lunch og ler oss fillete, og så går vi tilbake til studioet og jammer litt Zeppelin før vi kommer i gang med jobben igjen. Vi blir ekte kompiser, så når jeg spurte dem om å spille på en låt, sa alle ja med en gang. Dermed kunne jeg skrive låter beregnet på akkurat den trommisen. «Fake The Day Away», som Tommy Lee spiller på, var en idé som jeg kastet Tommys vei, for jeg visste at han ville digge dette, og han tok tempoet kraftig ned, han mente den måtte være sånn. Og når jeg hører på den nå, kan jeg ikke forestille meg den noe raskere. Han hadde helt rett. Hvem enn som spiller trommer er sjefen for tempo! Jeg ville ikke at trommisene skulle spille akkurat slik jeg hadde programmert det på demoen, jeg ville fange deres personlighet og ga dem fritt spillerom på låten.
– Ja, selv om du kanskje ikke kjenner igjen trommisens spillestil når du hører på skiva, så er det lett å høre at det er ulike trommiser.
– Bra, da har vi lykkes!
– Skal dere turnere med dette?
– Nei, noen turné rekker vi ikke, jeg har en altfor hektisk timeplan til å rekke det, og dette er ikke min hovedinntektskilde, men vi skal åpne for Def Leppard på et par konserter i august, og har noe greier på høsten også. Det er nok til å holde hjulene i gang.
– Det er ingen planer om å spille i Europa?
– Det er vrient å krysse Atlanteren med dette. Jeg har en familie å ta vare på, så jeg kan ikke dra til Europa og turnere i en minibuss og spille for hundre mennesker hver kveld, det vil ikke gå i pluss. Hadde jeg vært 27 og singel, så skulle jeg gjerne gjort det. Vi skulle egentlig over til England i 2020, da stoppet covid oss, men vi måtte antagelig ha kansellert uansett. Uansett hvordan vi budsjetterte med optimistisk merchsalg og Meet & Greets, så gikk regnestykket i minus. En annen gang skulle vi ha vært support for Skid Row i Europa, men det skar seg også. Men vi jobber med saken!
– Det er jo andre California-baserte band som Rival Sons og Y & T som stadig vekk er her. Rival Sons har løpt ned dørene her i Norge siden de var totalt ukjente, i 15 år.
– Ja, de har gjort det på riktig måte og bygget opp en fanskare ved hardt arbeid og konstant turnering, og gode kontakter. Når vi kommer for første gang, som et ukjent band, så får vi ingen gode bunngarantier. Men gjør man det bra, så får man en bedre avtale når man kommer tilbake. Det er den første turen over som er den store bøygen – men jeg har fortsatt håp om at vi kan få det til. Planen er å få til noen festivaler neste sommer og spe på med noen egne konserter innimellom dem.
– Før vi runder av, må jeg spørre deg hva du syntes om Bon Jovi-dokumentaren på HBO?
– Vi fikk selvsagt se den før den ble sluppet – vi var hjemme hos Jon og så episode en og to i kinosalen hans, og neste gang så vi episode tre og fire. Det var noen endringer fra vi så den og til den hadde premiere. Men jeg syntes klippingen var urolig, og historien, slik den ble fremstilt, var utrolig. Det er fantastisk å få være en del av dette. Jeg er naturlig nok mest involvert i episode fire, som hovedsakelig tar for seg de senere årene – jeg hadde jo ingenting med de første tretti årene av bandets historie å gjøre. Men det å se meg selv i denne sammenhengen var nesten et sjokk for meg! Jeg har blitt god kompis av Alex som redigerte denne dokumentaren, vi snakkes stadig vekk nå. Jeg kommer godt overens med alle som gjør noe artistisk – han er ikke musiker, men det å lage en filmdokumentar er likevel en kunst.
– Har du noen gang møtt eller kommunisert med Richie Sambora?
– Ja, vi møttes da vi øvde til Rock & Roll Hall Of Fame i 2018. Da spilte vi sammen, og så møttes vi og hang litt sammen da vi begge spilte på en veldedighetskonsert for Redningstjenesten i San Pedro for et par måneder siden. Det var gøy, for der spilte også Sammy Hagar og Robin Zander og Glenn Hughes og Kevin Cronin. Og jeg endte opp med å være i husbandet for kvelden og fikk spille med dem alle. Matt Sorum var trommisen i husbandet, og han ringte meg og spurte: ‘Richie Sambora har ringt og har lyst til å komme å ta «Livin’ On A Prayer», er det greit for deg?’. Og jeg måtte bare si at ‘Så klart, vi er da alle voksne mennesker, det er helt greit!’. Så ja, da fikk jeg muligheten til å henge litt med Richie og prate litt både før og etter opptredenen, så det var veldig gøy.
– Jeg håper virkelig han får tatt seg selv i nakkeskinnet og kommet seg i gang igjen, for han er knallbra – både som vokalist og gitarist.
– Ja, helt enig, han er en strålende fyr! Og det er ganske trist at han ikke gjør det han burde gjøre.
– Nei, skal vi runde av? Takk for at du tok deg tid, og håper å se deg på en scene i Norge i løpet av kommende år!
– Ja, det håper jeg og! Og takk for din tid, det setter jeg stor pris på.
– Gå og ring Aldo Nova nå.
– Med en gang!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2025
