Onsdag 11. februar 2026
Jeg inntar Rockefeller i det skotske Cwfen er i ferd med å presentere et utvalg fra fjorårets debut «Sorrows» for et temmelig glissent lokale. Lyden er «høyde» på en boomblaster, og tross sin teatralske opptreden og kveldens eneste kvinnelige innslag gir det lille jeg sjekker ut meg absolutt ingenting. Med veldig mange kjente til stede – jada, det er bare å gni inn at det er nærmest pensjonisttreff når band som har holdt på en stund kommer på besøk – blir denne spotten brukt til sosialisering i merchområdet.
Saturnus har ikke gjort det til vane å ta den korte turen fra København til Oslo. Forrige gang de spilte i Oslo var på Victoria Scene i 2013. En veldig bra konsert på en noe uvanlig scene i metalsammenheng. Og dette er death doom av den gamle skolen, med lange låter. Det betyr at vi får fem låter i løpet av bandets tre kvarter. Og med fem fullengdere har bandet gjort det enkelt og greit, ved å spille en låt fra hver skive. Tittelkuttet fra seneste album «The Storm Within» starter og uten at det går kronologisk bakover er det «Christ Goodbye» fra debuten «Paradise Belongs To You» som avslutter. Jeg har veldig sansen for skiva «Saturn In Ascension» og finner «Forest Of Insomnia» derfra som kveldens høydepunkt, men også mer «Empty Handed» fra «Martyre» er såpass god at jeg skjønner det er noen småglemte perler som må hentes frem fra CD-hylla. Lyden er god og salen vitner om at få billetter igjen stemmer. Da vokalist Thomas Jensens avstemning om kommunikasjon skal foregå på engelsk eller dansk, gir seier til sistnevnte får vi høre at han synes vi har et par morsomme ord her til lands, som skallebank og rumpeballer. Man kan kanskje ikke gi Saturnus full pott for show, men guttas gode humør og overbevisende stemningsfulle musikk gjør dette til en storveis opptreden for meg. 5/6
Crewet på Beyond The Gates lot seg i sommer ikke pille på nesa av litt forsinkelser, og Paradise Lost måtte abrupt forlate scenen på sitt forrige Norgesbesøk da deres opprinnelige spilletid var ferdig. (Anmeldelse her!) På denne kalde februardagen er det engelskmennenes kveld, og bandet er som annonsert på scenen kl 2130. Jeg liker godt nye plata «Ascension», som naturligvis er grunnlaget for turneen, og i så må forventes rikelig presentert. Det er singel og åpningslåt «Serpent On The Cross» som åpner. Denne følges opp av «Tragic Idol» før det klines til med en gammel schläger jeg liker godt, nemlig «True Belief».
Heller ikke Paradise Lost skal berømmes for forrykende show, det tones i grunn ned til en hvit lysstråle på Greg Mackintosh de gangene han starter en låt. Vokalist Nick Holmes er heller ikke bransjens mest utadvente scenepersonlighet, men de gangene han sier noe kommer det som regel litt lun engelsk humor. Da jeg skriver dette morgenen etter humrer jeg fremdeles av ‘Cheers up, it´s only ten months ´til christmas‘. Ja, jeg har nevnt det er voksne folk i salen, og vi som fikk med oss bandet på nittitallet får i kveld en veldig god setliste. Eller som Nick sier; vi er et gammelt band, så vi har en del gamle låter. Vi skal helt til kveldens tiende låt før vi får mer fra «Ascension», og da «Tyrants Serende», som da er siste spor fra denne i settets ordinære 13 låter. Da sier det seg selv at alle 17 platene ikke får plass, men alle epoker er representert. Vi har tittelkuttene fra «One Second» «Tragic Idol» og «Faith Divides Us – Death Unites Us», «Mouth» fra «Believe In Nothing” og et par personlige favoritter som «Pity The Sadness» og «Once Solemn». Til og med utskjelte «Host» blir presentert med «Nothing Sacres» Og med «Say Just Words» er det litt artig at «One Second» er likt representert som «Ascension». Jeg ventet meg egentlig at mye materiale fra de siste 15 årene var byttet ut med mer fra «Ascension». Selv om jeg kjører ørepropper prøver jeg litt uten, og det er også veldig behagelig. Et nærmest fullt Rockefeller, en rimelig heftig setliste og vittig engelsk humor gjør at jeg finner veldig lite å utsette på de fem herrene fra Halifax.
Som ekstranummer i kveld får vi låter jeg ikke vil påstå er bandets største hits; «No Celebration», fra «Symbols Of Life», «Ghosts» fra forgjengeren «Obsidian» og «Silence Like The Grave» fra «Ascension». Jeg får litt følelsen av en encore sånn i tilfelle – ikke låter folk fremdeles venter på etter ordinært sett. Oslo var nok et godt publikum, siden vi fortjente de ekstra låtene, selv om jeg en stund lurte på om de kom tilbake. Som vanlig når folk går av scenen roper folk etter mer. Her var det usedvanlig stille, bare litt høflig klapping. I hvert fall ikke nok lyd til at jeg ville tenkt at disse virkelig vil ha mer. Uansett har jeg inntrykk av at både sal og band var svært fornøyde i det klokken nærmet seg 23. Meg selv inkludert. 5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Ole Skog
Vi har intervju med Nick Holmes i nyeste nummer! Les det her!