NORWAY ROCK MAGAZINE
Den unge multiinstrumentalisten Rich Hinks er tilbake med sin tredje skive under navnet Aeon Zen, og som vanlig har han gjort det aller meste selv. Han har skrevet, produsert og mikset alle låter, kokt kaffen, spiller bass, gitar, trommer, keyboards, sax, henter posten, og synger litt her og der.
På overflaten kan det virke som om Biffy Clyro har forsøkt å gjenta suksessformulaen fra “Only Revolutions” og “Puzzle”, de to foregående skivene som gjorde skottene til en av undertegnedes store åpenbaringer de siste årene.
De to gamle Whitesnake-karene Micky Moody og Neil Murray har fått med seg et lite stjernelag fra britisk rocks elite da de satte sammen Snakecharmer. Nå er debutskiva ute, og det låter overraskende friskt – slik de fleste av oss skulle ønske at Whitesnake fortsatt låt.
Nok en supergruppe som er ute med liveskive, om enn i begrenset opplag med mindre du går til anskaffelse av den nye boksen med begge studioskivene hvor denne liven er gulrota for fansen. I en livesituasjon burde naturligvis ikke Chickenfoot kunne gå feil med legendene Joe Satriani på gitar, Sammy Hagar på vokal og Michael Anthony på bass,
Yngwie Malmsteen, hva i helvete er det du holder på med?! Har du ikke et eneste menneske i hele ditt management eller plateselskap som tør å si ifra om at ‘Nei, dette holder ikke mål, mann! Vi må få inn en produsent og en vokalist!’ ???
Lillian Axe fra New Orleans har holdt det gående i over et kvart århundre, men kom i 2012 med sin beste skive siden 90-tallet, «XI: The Days Before Tomorrow». Bandet har hatt store utskiftninger opp gjennom årene, men gitarist og låtskriver Stevie Blaze har hele tiden vært den konstante faktor.
Engelske Magnum har forsyne meg holdt det gående i 40 år nå, og kom i høst ut med sitt 16. studioalbum, med tittelen «On The 13th Day». Vi tok i den anledning en prat med den joviale vokalisten Bob Catley, og fikk samtidig lokket ut av ham historiene om hvordan han nesten ble den nye vokalisten i ikke bare Rainbow, men også i Black Sabbath.
Hvis du er Han som likte “American Soldier” og “Dedicated To Chaos”, så vil du kanskje også ha utbytte av denne skiva. Jeg har forgudet Queensrÿche og Geoff Tate i alle år, og regner fortsatt mannen som en av tidenes beste vokalister, men jeg må med klump i halsen innrømme at nå har båten gått, og jeg fatter ikke hvordan Tate skal kunne komme tilbake etter det siste tiårets fadeser.
Pittsburghbandet Gene the Werewolf spiller klassisk og enkel partyrock’n’roll som helt sikkert vil finne sitt publikum blant fans av AC/DC, Kiss, Twisted Sister, Mötley Crüe og The Darkness. Visst er det tidvis stupid, og visst rapper de riff og refrenger som kleptomane, men det er alltid morsomt og fengende.
“Resonance” låter meget bra, og mixen er stort sett fin, selv om Steve Howes gitar drukner litt i keyboards her og der. Man vet alltid hva man får med Asia på scenen, her er det ikke mye rom for improvisajoner eller koseprat, men fokus på plettfrie og velpolerte versjoner av låtene.
Dette er den mye omtalte versjonen av den klassiske Dokken-besetningen uten Don Dokken. Dvs gitarhelt George Lynch, bassist/vokalist Jeff Pilson (pr idag i Foreigner) og trommis Mick Brown, med en del mer eller mindre celebre gjestevokalister. Planen var opprinnelig å kalle bandet Tooth & Nail og skiva “Dump The Chump”.
Hver eneste låt er en knall, fengende AOR-perle i stil med Journey, Survivor, Giant, Foreigner eller kanskje til og med Whitesnake. Og da vet du hvordan det høres ut. 80-talls-inspirert radiovennlig hard rock, men med oppdatert, moderne produksjon, skarpe gitarer, svulstige keyboards og elleve massive refrenger som det er umulig å få ut av hodet.
Oslo-jenta Issa (Isabell Øversveen, nå Isabell Martin) er ute med sitt tredje album på drøye to år, men denne gang var jeg litt mer usikker på hensikten. De tolv låtene på “Can´t Stop” er utelukkende coverlåter av mer eller mindre obskure AOR-band, plettfritt fremført av det som nesten må kalles plateselskapet Frontiers husband, og silkemykt produsert av den allestedsværende Alessandro DelVecchio, som også spiller keyboards her.
På 80-tallet var Dokken en av de ledende gruppene fra Los Angeles, som var tungrockens mekka på denne tiden. Dokken hadde tre strake platiniumskiver før de splittet opp i 1989, og ting gikk atskillig mer trått da de startet opp igjen på 90-tallet. I 2012 hadde vi en lang telefonprat med hovedmann Don Dokken.
Et av de mest spennende nye bekjentskapene innenfor progressiv metal i 2012 har utvilsomt engelske Headspace stått for, med debutskiva «I Am Anonymous». Dette er i praksis en aldri så liten supergruppe bestående av kjente navn fra sjangeren, først og fremst keyboardist Adam ‘Son of Rick’ Wakeman, som har spilt med Ozzy og Black Sabbath […]
For fans av melodiøs rock / AOR har den årlige festivalen Firefest i Nottingham i midt-England lenge vært en yndet destinasjon utpå høsten. Også dette året hadde arrangørene fristende navn å by på – band man sjelden eller aldri kan se her til lands.
På sin ellevte studioskive har britiske Ten fått gnistrende produksjon av Frontiers husprodusent Dennis Ward. Åpningen «The Gates Of Jerusalem»/ «Arabian Nights» gir meg assosiasjoner til Turner-era Rainbow, og «Gunrunning» låter også atskillig tøffere enn jeg hadde forventet meg.
Gitarvirtuosen Neal Schon er ute med sitt syvende soloalbum, og det første på syv år. Schon er mest kjent fra Journey, men ikke forvent deg noe i nærheten av AOR-mesterne på denne skiva, for dette er instrumentalmusikk, fusionrock med innslag av funk og jazz.
Night Ranger er et av de bandene som fansen av AOR/Melodic Rock snakker andektig om, nærmest hevet over enhver kritikk, takket være noen perleskiver i starten av karrieren. Men det må innrømmes at det begynner å bli lenge siden forrige perle
I vår nye, nye, store, store serie «Kriminelt oversette melodiske 80-talls rockeband fra Canada» har vi denne gang kommet frem til Coney Hatch, et kriminelt oversett band fra Toronto som ga ut tre knallskiver på midten av 80-tallet, men tross bedre låtmateriale enn de fleste av sine samtidskonkurrenter og turnéer med Iron Maiden og Judas Priest, slo de aldri helt igjennom utenfor hjemlandet. Vi sporet opp vokalist/gitarist Carl Dixon, (mannen som da han sluttet for en kort stund ble erstattet av Dream Theaters James LaBrie) og fikk en oppsummering av både karrieren og de første nyhetene fra Hatch-leiren på årevis.
“Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene.
Britiske The Pineapple Thief har holdt det gående i 20 år, og lever fremdeles med drømmen om å en dag få den oppmerksomheten og berømmelsen de fortjener. Og alt ligger nå til rette for at den kommer. Vi møtte sjefstyv Bruce Soord (låtskriver, gitarist og vokalist) på en utecafé i Camden en lørdag formiddag, bare […]
“Adventures In Neverland” surrer og går i 50 minutter uten å gjøre særlig inntrykk utover ‘behagelig bakgrunnsmusikk’, men den avsluttende tittellåta er en perle med Pink Floydske partier som dessverre fader ut i det låta begynner å bli interessant. Mer av dette, så snakker vi.
Beth Hart har gjennomgått en aldri så liten imagemetamorfose det siste året. Borte er den tatoverte, barbeinte, svartkledte rockeberta med naglebelter, og frem kommer den feminine soul/blues-sangerinnen med kjole og høye hæler. Og musikken har tatt en tilsvarende høyresving. Vi tok en prat med den stadig like entusiastiske og sprudlende dama over en middag på […]
Flying Colors debutalbum var en høyst gledelig overraskelse i 2012, og herrene Steve Morse, Dave LaRue, Mike Portnoy, Neal Morse og Casey McPherson la ut på en suksessrik Europaturne samme høst. Vi møtte opp med de to førstnevnte backstage på Shepherds Bush i London noen minutter før de gikk på scenen for turneens avslutningskonsert.
Greg Dulli fortsetter å bygge på sin musikalske arv og takk og lov for det. De senere årene har han stort sett hengt de nye låtene sine på Afghan Whigs-knaggen og det er grunn til å tro at det det er under det er vi kommer til å høre fra han musikalsk fremover, spesielt etter at tidligere samarbeidspartner, Gutter Twins kompanjongen Mark Lanegan gikk bort tidligere i år.
De svenske proggerne i Beardfish har de siste årene vært svært så produktive, og kom i høst med sin syvende utgivelse «The Void». De progressive 70-tallsgenene er denne gangen ispedt en solid dose metal, og vi tok en prat med frontmann Rikard Sjögren på kjøkkenet på Shepherds Bush Empire i London, noen minutter før de skulle på scenen som support for Flying Colors.
Engelske Magnum har etter gjenforeningen i 2001 blitt litt som AC/DC; de gir jevnt og trutt ut skiver som stort sett holder mål, de skuffer sjelden men overrasker like sjelden, og fansen vet nøyaktig hva de får når de går til anskaffelse av en ny skive.
Hvis dette faktisk er den siste Dokken-skiva, så takker de ihvertfall for seg i kjent stil, for førsteinntrykket låter umiskjennelig som gammel klassisk Dokken fra gullperioden på 80-tallet.
Etter hvert som man blir eldre og mer blasert, blir det færre og færre band og artister som klarer å trigge den samme gutteentusiasmen når det slippes nye skiver. Pr. øyeblikk er det kun Kiss som virkelig får igang denne barnslige forventende spenningen, og bandet fikk seg en solid gjenfødelse med forrige slipp, ”Sonic Boom”.
Hva kan man si om denne skiva som ikke allerede er sagt til det kjedsommelige? Den definerte, om ikke hele tungrocken, så ihvertfall Judas Priests karriere, og Rob Halford låt aldri bedre, hverken tidligere eller senere. Trippelåpninga med “The Hellion/ Electric Eye/ Riding On The Wind” sender meg fortsatt i bakken, og det er nærmest umulig å tenke seg en av disse låtene uten de to andre.
Jøssenamn – hvordan har dette bandet klart å holde seg under radaren min i flere år? Eclipse fra Sverige faller i kategorien gitardrevet AOR/Melodic Hard Rock, og leverer det ypperlig, med en knallsterk vokalist i Erik Mårtensson i tospann med gitarist Magnus Henriksson.
Etter 30 år i bransjen fortsetter Marillion ufortrødent å produsere kvalitetsmusikk som en særdeles hengiven tilhengerskare jafser nedpå som utsulta hunder – og i september kommer neste kapittel, «Sounds That Can’t Be Made». I sommer har de besøkt både Bergen og Oslo, og vi benyttet anledningen til en prat med bandets joviale og eminente gitarist Steve Rothery backstage på Rockefeller.
Den kanadiske trioen Triumph har alltid stått i skyggen av den Andre kanadiske trioen, men på første halvdel av 80-tallet var de massive på det amerikanske kontinentet. Så massive at de på festivaler var listet over småband som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne.
De siste par Oslokonsertene med Marillion har vært av varierende kvalitet, hovedsakelig på grunn av problemer med teknologien og lånt utstyr. De hadde dermed ei kjerring å reise da de var tilbake i landet, på en skandinavisk turne uten en ny skive i kofferten. Dette førte til en renheklet Best Of-setliste, til stor glede for fansen som da slapp å høre mange nye og middelmådige låter fra en skive som må promoteres, som ved de siste par besøkene.
Oslo Grunge Revival ble innledet med Chris Cornell, og noen dager senere sto hans gamle duettpartner Eddie Vedder og hans Soundgarden-partner Matt Cameron på scenen i Oslo Spektrum sammen med resten av Pearl Jam, det eneste av grungens Big 4 (Pearl Jam, Nirvana, Soundgarden, Alice In Chains) som har holdt det gående non-stop siden starten.
Veteranbandet fra Oaklands første utgivelse etter orginalbassist Phil Kennemores kreftdødsfall i fjor vinter er et dobbelt livealbum som foreløbig kun er tilgjengelig direkte fra Y&Ts hjemmeside.
På tidlig 80-tall var Diamond Head en av spydspissene i NWOBHM-bevegelsen, sammen med band som Iron Maiden, Def Leppard og Saxon, og kritikerne var over seg av begeistring for ungguttene fra Stourbridge. Men så gikk det meste galt, og pr i dag er de mest kjent for at Metallica har covret «Am I Evil».
I dette arkivintervjuet fra 2012 forteller Circus Maximus’ hovedlåtskriver og gitarist Mats Haugen om den nye skiva «Nine», og konkurransen som brakte tretten fans fra hele verden til Oslo for egen regning, kun for å høre nye skiva før utgivelsen, og for spise middag med bandet.
“Mountain” er debuten til svenske Nubian Rose, et melodiøst hardrockband med halvannen fot solid plantet i 80-tallet, med masse keyboards til tross for to aggressive gitarister.
Fremtiden virket lovende for Los Angeles-bandet Great White på slutten av 80-tallet, med flere MTV-hits og turneer med Alice Cooper, Bon Jovi, Whitesnake og Judas Priest. Så fulgte grungepesten, stoffproblemer, en rekke mediokre skiver og den infamøse pyroeffekt-startede brannen i en klubb i Rhode Island som drepte hundre mennesker, deriblant gitarist Ty Longley. I vinter […]
Ah, Rush. Man skulle tro at tre av de teknisk fremste musikerne innen progressiv rock ville nå et progresjonstak etter over 40 års fartstid, men den gang ei. Geddy Lee når riktignok ikke lenger opp til de høyeste falsettonene som i sin ungdom, og han er plaget av gikt etter å ha spilt bass i en livstid.
En gang i tiden var de selveste legemliggjøringen av puddelrocken, men pr 2012 er Europe nærmest det stikk motsatte. Deres nyeste opus «Bag Of Bones» høres på ingen måte ut som et band som debuterte for nærmere 30 år siden, men heller som ungt, sultent band. Skiva er bortimot blottet for balladene eller de kommersielle […]
Dee Snider åpner sin selvbiografi med advarselen «Hvis du kun er interssert i sex & drugs & rock’n’roll, så er ikke dette boka for deg». For Twisted Sisters vokalist og hovedmann har hele tiden vært avholds fra både alkohol og narkotika, og en kristen og trofast ektemann og småbarnspappa. Det forhindrer ikke at boka er både hylende morsom, sjokkerende ærlig og skarpt skrevet.
18 år etter deres forrige skive med Danny Vaughn på vokal, har Tyketto funnet tiden moden for et comeback. Åpningslåta “Faithless” er noe det tøffere og hardeste de noensinne har gjort, med bitende gitarer og en mørkere tone enn vanlig. De har også klart å modernisere lydbildet, uten å kompromittere den melodiøsiteten som kjennetegnet klassikerdebuten “Don’t Come Easy” fra 1991.
19.februar i år var det nøyaktig 40 år siden AC/DCs første (vel, strengt tatt andre) vokalist og frontmann Bon Scott starter reisen på sin Highway To Hell. Vi har i den anledning sett litt nærmere på hans karriere med Australias store sønner, og hans utgivelser med dem.
Jeff Scott Soto må være en av rockens mest effektive og travle sangere – i snitt har det kommet ca 2,5 utgivelser pr. år med ham siden han slo igjennom som Yngwie Malmsteens vokalist på midten av 80-tallet. Siden har han vært innom det meste mellom Journey og Trans Siberian Orchestra. Som soloartist har han derimot ikke gjort like stor furore, men vi tok en prat med mannen i anledning hans femte – og beste – soloalbum, «Damage Control».
Dette er det sjette albumet i Phenomena-serien, som visstnok er en form for konseptalbum med en vag story som ihvertfall ikke jeg er kar om å få øye på. Førsteskiva fra 1985, med Glenn Hughes på vokal, er en kultklassiker av dimensjoner, men siden har utgivelsene vært for mer spesielt interesserte.
Jeff Scott Soto’s forrige skive “Beautiful Mess” ble for sprikende stilmessig for de fleste fans, med sterke innslag av Prince-aktig funk og Sam Cooke-soul, men her står han fjellstøtt i det musikalske landskapet han hører hjemme, den melodiøse tungrocken.
Norge og The Waterboys har i alle år vært svært så gode venner, og Mike Scott og hans stadig skiftende kumpaner tar stadig vekk turen innom. Denne gang var det den nye og glimrende skiva «An Appointment With Mr. Yeats» som var påskuddet, og vi fikk en passiar med Mike noen minutter etter at han hadde gått av scenen på et fullsatt Sentrum Scene i Oslo i mars.
Tyketto var bandet som tilsynelatende hadde alt – knallbra låter, en fantastisk vokalist, et stort plateselskap i ryggen og tidsriktig image. Problemet var bare at debuten og kultklassikeren «Don’t Come Easy» kom ut i 1991, noen måneder før Nirvana endret alt, og vokalist Danny Vaughn forlot bandet i frustrasjon i 1995. Sytten år senere er de ute med sin tredje skive med Vaughn på vokal, «Dig In Deep». Og den låter kanon.
Det er jaggu ikke ofte at en musiker som er aktiv i et band kommer opp med et soloalbum som i beste fall er noe mer enn adekvat. Som oftest består disse av låter som resten av bandet har forkastet, eller som er radikalt forskjellig fra moderbandet.
Den klassiske hardrocksinstitusjonen UFO er ute med sitt 21. studioalbum, og sitt fjerde med Vinnie Moore på gitar. Denne kombinasjonen fremsto merkelig til å begynne med, men Moore, som var en av de fremste gitarshredderne fra 80-tallet, er nå den gitaristen som har spilt lengst sammenhengende i UFO.
Jack Blades har vært en travel og allsidig herremann siden han slo igjennom som vokalist og bassist i Night Ranger på tidlig 80-tall. På 90-tallet dannet han Damn Yankees sammen med Ted Nugent og Tommy Shaw, han har skrevet låter for bl.a. Aerosmith, Journey, Ozzy Osbourne, Roger Daltrey og Alice Cooper, og i disse dager er han ute med sin andre soloskive, «Rock’n’Roll Ride». Og den er en skattekiste for fans av de ovennevnte band. Vi tok en prat med en morgenfrisk og sprudlende Jack på telefon fra California.
Michael Eriksen er kanskje mest kjent for å være vokalist og frontmann i det norske progmetalbandet Circus Maximus, men han har vært en aktiv herremann de siste par årene. Den ferskeste plateutgivelsen går under navnet «The Magnificent», og er et internasjonalt samarbeidsprosjekt med plateselskapet Frontiers i ryggen
I vår nye, nye, store, store serie «Vokalister Som Burde Vært Mye Større Enn Jon Bon Jovi» har vi i dag kommet frem til Rob Lamothe, som de mest opplyste av dere kjenner som vokalisten og frontmannen i Riverdogs, bandet som er mest kjent for å ha en viss Vivian Campbell på sporadisk gitar. Og siden Riverdogs plutselig er aktuelle med «World Gone Mad», deres første utgivelse på 18 år, tok vi likegodt en prat med Rob på telefon fra Ontario, Canada.
En av de hyggeligere overraskelsene blant norske platedebutanter i 2011, var den selvtitulerte skiva til The Wheel fra Oslo. Banebrytende og originale kan ingen kalle hverken skiva eller bandet, men solid hard rock godt forankret med det ene beinet i 70-tallet og det andre i 80-tallet. Vi tok en prat med bandets gitarist Ørjan Kvalvik […]
Progmetalkongene Dream Theater har vært trofaste Norgesvenner som har besøkt Oslo på hver eneste turné siden 1993, og årets «A Dramatic Tour Of Events» var intet unntak. Denne gang var de flyttet fra Spektrum og opp til Valhall for første gang.
Tittelen på progmetalkongene Dream Theaters nyeste skive, ”A Dramatic Turn Of Events”, har i høyeste grad også vært representativ for hva som har skjedd med bandet siden forrige Norgesbesøk høsten 2009. Da trommis og primus motor Mike Portnoy tok sine stikker og dro, spådde mange at dette var begynnelsen til slutten for Dream Theater. Men i stedet har de blitt revitalisert med Mike Mangini bak slagverket og virker sterkere enn noensinne. Vi tok en prat med frontmann James LaBrie backstage på Valhall, noen timer før konserten i Oslo i januar.
Selv om de aldri slo helt igjennom hos massene, har amerikanske Y&T vært trofaste leverandører av solid, melodiøs hard rock i over 30 år, og vært høyt respektert blant andre musikere så vel som fansen. Vi tok en prat med bandets sanger, gitarist og eneste gjenværende orginalmedlem Dave Meniketti på telefon fra San Francisco, og fikk høre litt om bandets høydepunkter og nedturer.
Høsten 2011 spilte Black Stone Cherry på Rockefeller i Oslo som support for Alter Bridge. Da var det en selvfølge å sette seg ned i loungen på Rockefeller og ta en prat med bandets vokalist og gitarist Chris Robertson før de gikk på scenen, og prate litt om den da nye «Between The Devil & The Deep Blue Sea».
Mike Tramp har hatt en berg-og-dal-bane-karriere siden 70-tallet, med en gullalder i 1988-89 som frontmann i White Lion med massive radiohits og utsolgte verdensturneer med band som AC/DC, Kiss og Aerosmith. Vi tok en lengre prat med den joviale og jordnære dansken samme dag som Europaturneen med hans nye band, The Rock’n’ Roll Circuz, skulle sparkes i gang.
Amerikanske House of Lords er i disse dager ute med sitt åttende album «Big Money», som ikke viker nevneverdig fra oppskriften fra de foregående utgivelsene. I anledning en nært forestående Europaturne, slo vi på tråden til vokalist James Christian hjemme i Florida.
Da Thunder la inn årene i 2009, dannet gitarist og låtskriver Luke Morley sporenstreks en ny allianse, denne gang med den unge vokalisten Peter Shoulder. Resultatet var The Union, som ga ut en debutskive som undertegnede hadde på sin Topp 5-liste da fjoråret skulle oppsummeres.
Supergruppa Chickenfoot, bestående av gitarguden Joe Satriani, Sammy Hagar på vokal, Red Hot Chili Peppers-trommis Chad Smith og ex-Van Halen-bassist Michael Anthony har akkurat kommet med sitt andre album, med den ikke helt opplagte tittelen «III». Vi var ikke vonde å be da muligheten for en telefonprat med Michael Anthony presenterte seg.
Billy Sheehan. Billy Sheehan. Billy Sheehan. Et slikt navn må sies tre ganger med andakt og følelse – minst! Daglig! Å med få ord beskrive hvordan denne virtuosen på egen hånd har formet bassgitarens rolle i rocken er en tøff oppgave – jeg vil driste meg til en parallell med hva Eddie Van Halen gjorde for gitaren. Eller hva Dizzy Gilespie og Charlie Parker gjorde for henholdsvis trompeten og saksofonen, i kontekst av bebop-jazz. Ja, såpass, ja! Vi tok en prat med bassguden på telefon fra Los Angeles, og sannelig fikk vi summert opp det meste av fyrens karriere.
Å komme rett fra High Voltage-festivalen i London til Notodden Blues Festival var en nedtur. Ustoppelig regn, lange køer, skravlete publikum som var der for å drekke og overdøve bandet, og man kunne ikke engang betale pilsen sin med kort eller kontanter.
To av Sveriges mest populære band har i sommer reist på felles teltturne i Sverige. På Tanumstrand, ikke langt fra Strömstad, besto publikum på 3500 hovedsakelig av drita fulle bygdetullinger og campingturister i grilldress, men noe må man tåle i journalistikkens navn.
Hadde det vært et snev av rettferdighet her i verden, ville det vært Danny Vaughn som spilte på et fullsatt Ullevål, mens Jon Bon Jovi syslet med tributebands og tok trubadurjobber på lokalpuben. Men det er det jo som kjent ikke. I 25 år har gullstrupen med jevne mellomrom produsert kultklassikere innenfor sjangeren melodiøs hard rock med band som Tyketto, From The Inside og Waysted. Likevel er navnet hans ukjent for de aller fleste. I anledning nyheten om at Tyketto skal gjenforenes og spille inn ny skive, tok vi en lengre prat med en pratsom og jovial Danny, og fikk hans tanker om alle skivene på CVen hans.
Rival Sons fra California ga ut sitt andre album “Pressure & Time” sommeren 2011, og besøkte samtidig Oslo. Vi tok en pils og en prat med bandets eminente vokalist Jay Buchanan i en sofa ved Akerselvas bredder rett før konserten på lille Blå.
Med dette rykker mine gamle guder direkte ned fra Adeccoligaen til 3.divisjon avd F, og jeg håper nesten at de setter Geoff Tate på transferlista slik at han får mulighet til å spille i rockens Champions League igjen.
The Rainmakers fra Kansas City, Missouri, faller definitivt inn i kategorien ‘Norgesvenner’. Etter å ha vært uvirksomme i femten år, er de nå gjenforente og har plusset den nye skiva «25 On» på discografien. De gjennomførte en 8-konserters Norgesturne i mars, og vi tok i den anledning en prat med vokalist Bob Walkenhorst og bassist Rich Ruth på bakrommet på Union Scene i Drammen.
Amerikanske Cinderella var blant de store bandene på sent 80-tall, og ga ut fire skiver hvorav de fleste regnes som klassikere den dag i dag. Men så ble det stille, og vi har ikke fått ny musikk fra Cinderella siden 1994. Vi tok en prat med bandets frontfigur, vokalist, gitarist og låtskriver Tom Keifer noen […]
Amerikanske Beatallica fra Milwaukee, Wisconsin vekket oppsikt da deres smågeniale demoer med hybridlåter av The Beatles og Metallica spredte seg på nettet på begynnelsen av 2000-tallet. Med låter som «Blackened the USSR» , «And Justice For All My Loving» og «The Thing That Should Not Let It Be» og scenenavn som Cliff McBurtney og Grg Hammetson utviser de stor respekt, kjærlighet og kjennskap til orginalene. Vi tok en prat med frontmannen med det selvsagte navnet Jaymz Lennfield like før deres debutkonsert i Norge.
Stor var forbauselsen da vi registrerte at puddelrockbandet King Kobra var tilbake med ny skive etter mange år i dvale. Og da vi fikk muligheten til en prat med bandsjefen og trommelegenden Carmine Appice, var vi ikke vonde å be. For han viste seg å ha et utømmelig arsenal av gode historier, fra den tida […]
Etter at Journeys gitarist og grunnlegger Neal Schon i en mannsalder har varslet at ‘Neste Journey blir skikkelig rocka!’, uten at det har vist seg å stemme, hadde vi sluttet å tro på denslags forhåndsreklame. Stor var dermed overraskelsen da vi satte på deres splitter nye opus «Eclipse», og oppdaget at den rocker faktisk som et lite helvete. Vi fikk Journeys keyboardspiller Jonathan Cain på tråden for å finne ut hva som har skjedd.
For de fleste av Norway Rock Magazines lesere er utvilsomt Steven Wilson et kjent navn, som Porcupine Trees ubestridte leder, i tillegg til samarbeid med alle fra Marillion og King Crimson til Anathema og Opeth. Men hans partner Aviv Geffen har likevel solgt atskillig flere skiver enn Wilson, som Israels fremste og mest kontroversielle musiker noensinne.
Hva har Def Leppard til felles med kun The Beatles, Pink Floyd, Van Halen og Led Zeppelin? De ble de eneste fem bandene i musikkhistorien som solgte til diamant (over 10 mill) med to skiver på rad. Og etter over tredve års fartstid i bransjen, har omsider Def Leppard kommet ut med sitt første livealbum, «Mirrorball». I den forbindelse fikk vi en prat med gitarist Vivian Campbell, hvor vi kom inn på hans fortid i ikke ubetydelige rockeband som Thin Lizzy, Dio og Whitesnake.
Journey er tilbake med sin andre skive etter at den filipinske Askeladden Arnel Pineda overtok stafettmikrofonen i bandet, og har litt å leve opp til etter suksessen med comebacket «Revelation» i 2008. Og førsteinntrykket er at de prøver definitivt ikke å surfe på samme formula som sist.
Beatallica er først og fremst GØY. Og de er også et veldig samspilt og hardslående band, med solid trøkk. Noe man forsåvidt må ha når man skal spille hybrider av Beatleslåter og Metallicalåter.
Judas Priest har sluppet to bomber på fansen sin det siste halvåret. Først i desember med å annonsere sin avskjedsturné, og deretter i april med meldingen om at gitarist KK Downing hadde forlatt bandet og ikke blir med på turnèen. Vi tok en telefon til bandets gjenværende gitarist Glenn Tipton for å få litt mer fakta på bordet.
Derek W Dick, bedre kjent som Fish, har siden splitten med Marillion for over 20 år siden hatt en solokarriere med mange opp- og nedturer. Men aldri har karrieren hengt i en så tynn tråd som i de siste par årene, med en stemme som tidvis var helt borte og strupekreftspøkelset lusket i krokene.
Blackfield, hjertebarnet til Porcupine Trees hovedmann Steven Wilson og den israelske superstjernen Aviv Geffen, har etter fire års avbrekk kommet igang igjen med ny skive, og med de samme israelske bandmedlemmer som på de forrige konsertene i 2007.
Etter et aldri så lite avbrekk på 14 år, er The Rainmakers igjen samlet og på Norgesturne, med ny skive i bagasjen. Det var også 25-årsjubileet for den semilegendariske debutskiva deres, som ble fremført i sin helhet.
Etter rundt 15 år med intens aktivitet og like mange skiver fordelt på solokarriere, Steve Vai og Strapping Young Lad, annonserte Devin Townsend i 2006 at han hadde fått nok av musikerlivet og ville ta det med ro i tiden fremover. Men det varte ikke mange år før han var tilbake for fullt, ikke med èn soloskive, men med hele fire.
Av og til er det skikkelig gøy å ta feil. I vår slakta jeg Treats opptreden på Rock The Boat og stempla de som halvpatetiske puddelrockere som forlengst hadde gått ut på dato. Og jeg hadde øksa fremme før jeg hadde hørt på denne skiva engang. Send meg saltet, her skal det slukes kameler!
Skotske Gun har hatt en karriere med svimlende oppturer og nesegruse nedturer. Etter en kometkarriere på første halvdel av 90-tallet med Europaturneer som support for The Rolling Stones, Bon Jovi og Def Leppard, og MTV-pris for beste coverlåt (av Cameo’s «Word Up») så fremtiden meget lys ut.
Under ledelse av vokallegenden David Coverdale kommer de tidligere engelske, nå amerikanske, rockerne i Whitesnake i disse dager ut med sitt ellevte studioalbum under tittelen «Forevermore», med både Oslo og Sweden Rock på turnelista for sommeren 2011. Vi lot selvsagt ikke muligheten til en prat med sir David of Coverdale gå ifra oss, og en kald onsdag aften i februar ringte telefonen.
Triumph fra Canada var på 80-tallet et av de aller største bandene på det nord-amerikanske kontinentet, med en rekke hitlåter, radiospilling og utsolgte turnèer. I 1983 spilte de US Festival foran 670.000 mennesker, og sto over band som Judas Priest, Mötley Crüe og Ozzy Osbourne på plakaten.
I februar 2010 leverte Biffy Clyro en absolutt klassiker av en kanonkonsert på John Dee, og siden da har de blitt allemannseie med flere radiohits og festivalopptredener i Norge. Så da de vendte tilbake til Oslo, nå oppgradert til Rockefeller, benyttet vi anledningen til en ny prat med skottene, denne gang representert ved rytmeseksjonen og tvillingbrødrene Ben og James Johnston.
The Reasoning fra Wales er på ingen måte noe navn som Mannen I Gata kjenner til, men de har hatt en kometkarriere siden starten for bare fem år siden, og innsatsen ble kronet med en opptreden sammen med de aller største foran 30.000 på High Voltage-festivalen i London i sommer. De var nylig på sitt første Norges-besøk, og i den anledning satte vi oss godt til rette i en hotellbar i Drammen med bassist Matt Cohen og keyboardist Tony Turrell.
Mick Pointer er kanskje mest kjent som trommisen som startet Marillion, men som fikk fyken idet debutskiva, klassikeren «Script For A Jesters Tear» ble gitt ut. 12 år senere startet han Arena, og i oktober 2010 besøkte han Norge og John Dee med et lite stjernelag av progmusikere under navnet «Mick Pointer’s Marillion» for å fremføre hele […]
I sommer dukket det opp flere store annonser på internasjonale rockrelaterte nettsteder som varslet ankomsten av Issa. Bildene viste en riktig så rocka og sexy frøken, og da skiva «Sign Of Angels» viste seg å være et friskt pust av melodiøs hardrock med backingmusikere fra Helloween og Masterplan, var vår interesse definitivt vekket.
Hvis du bare har hørt hitsinglene til Beth Hart på radio, så lurer du kanskje nå på hvorfor i helvete Norway Rock Magazine skriver om denne souldama på piano. Hvis du derimot har sett henne på scenen, barbeint iført svarte tights, singlet, naglebelte og tatoveringer over begge armene som en garva bikerchick, mens hu leverer den råeste kvinnevokalen siden Janis Joplins glansdager over en heidundrende rocka versjon av Led Zeppelins «Whole Lotta Love», eller hennes egen «Am I The One», så vet du at Beth Hart sparker rumpe.
1975 er året som for all ettertid skal bli stående som et svært så viktig årstall i metallens historie. Det var nemlig da en rocka liten kar ved navn Steve Harris fant det for godt å danne bandet Iron Maiden. Mer enn 100 millioner solgte album senere ruver bandet som en av de største.
Gotthard fra Sveits har i nærmere 20 år vært et av de aller største bandene i sentral-Europa, men har enda til gode å slå igjennom for alvor utenfor de tysktalende regionene. I hjemlandet har alle deres elleve første skiver toppet listene. Bandet var nylig på Norgesvisitt i Kristiansand, Oslo og Haugesund, og vi fikk en […]
Man stiller gjerne med totalt blanke ark og ingen forventninger når man plutselig er på konsert med en artist man knapt har skjenket en tanke på et kvart århundre.
Årets store trend for band som var svære på 80- og 90-tallet som har gjenforent seg på 2000-tallet etter noen års avbrudd, er å gi ut en liveskive til glede for en sulteforet fanskare, og da helst på det italienske plateselskapet Frontiers. Og denne trenden har også et gjenforent Extreme fulgt opp med den doble liveskiva/DVDen “Take Us Alive”, for å følge opp den noget skuffende comebackskive “Saudades De Rock” fra 2008. I den anledning slo vi av en prat med Extremes vokalist Gary Cherone.
Tesla har i disse dager kommet ut med «Alive Across Europe!», en liveskive fra fjorårets Europaturne, og vi fikk i den anledning den morratrøtte, men alltid like entusiastiske vokalisten Jeff Keith på tråden fra hjembyen Sacramento i California.
Etter syv års pause startet Zeromancer opp igjen for et par år siden, og under ett år etter forrige besøk på Rockefeller var de nå tilbake med den nye skiva The Death Of Romance i bagasjen. Dessverre har konsertpublikummet sviktet dem litt, for det var neppe mer enn 5-600 folk i salen på denne lørdagskvelden, med galleriet og sideloungen avstengt.
