Å rangere hans livsverk fra 1980 til 2022 føles nesten feil så nært hans bortgang, men John Michael Osbourne var en ærlig sjel som ikke brydde seg om hva andre tenkte, og han gjorde stort sett som han ville (selv om han ble holdt i ørene av sin ektefelle), i hvert fall når det gjaldt musikken sin. Så jeg er ganske sikker på at han ikke hadde brydd seg om det hvis han hadde kunnet lese det. Alt han gjorde i studio var ikke gull, men det var alltid med sjel og genuin entusiasme uansett hva jeg måtte mene. Ikke minst var dette lett å se live. Jeg glemmer aldri første gangen jeg så Ozzy live og det var på VHS i 1986, siden har jeg vært stor fan. Mindre fan ble jeg ikke da jeg så ham live for første gang på Rockefeller i 1992, siden har det blitt noen ganger både med ham som soloartist og etter gjenforeningen med Black Sabbath. Selvfølgelig kjente jeg ikke Ozzy personlig, men gjennom utallige timer med musikken hans er det umulig å ikke få et personlig forhold til legenden Ozzy. For at han alltid leverte sitt beste og elsket musikk, og ikke minst å opptre for fansen, er det ingen tvil om. Det er sannsynligvis derfor han holdt det gående helt til siste slutt og nesten siste åndedrag. Akkurat som Lemmy.
Så her kommer en kort oppsummering og rangering av samtlige studioalbum Ozzy Osbourne ga ut, og husk at musikk er en subjektiv opplevelse, så om du ikke er enig i rangeringen og begrunnelsene så er det fullt forståelig. Sett deg gjerne ned og hør igjennom samtlige skiver og lag din egen oversikt, så er det godt mulig at du vil få en annen “fasit”, men en ting er sikkert – og det er at Ozzy ga oss et skattekammer med låter vi kan nyte.
Tekst: Pål J. Silihagen
13. Under Cover (2005)
Ozzy gjorde stort sett som han ville gjennom hele sin karriere og hadde en rekke gale påfunn. Deriblant denne coverskiva som så dagens lys i 2005. En hyllest til artister han så opp til og hadde blitt inspirert av. Jeg skal ærlig innrømme at jeg rynket kraftig på nesa første gangen jeg hørte skiva, men et og annet gullkorn finnes. Slik som Mountain-klassikeren “Mississippi Queen” hvor selveste Leslie West bidrar med en gnistrende solo. Forøvrig krydrer Jerry Cantrell skiva med lekent gitarspill, og at han var rett mann til dette prosjektet er det ingen som helst tvil om.
Ozzys ektefelle, Sharon Osbourne, har fått gjennomgå opp igjennom årene, men at Ozzy virkelig fant den rette er det vel ingen som helst tvil om, og at han virkelig elsket henne kan du høre på “Woman” hvor han synger av ren kjærlighet. Ellers så er det noen skikkelige kalkuner her som bør forbigås i all mulig stillhet, deriblant en real stinker i “For What’s It Worth” (Buffalo Springfield) hvor det meste låter galt. Så mye mer er det ikke å si om denne skiva, utover at den var og er mest interessant som en liten kuriositet, og et tidvis morsomt påfunn gjort på ekte Ozzy-vis.
12. Patient Number 9 (2022)
Ozzys siste studioskive fikk strålende mottagelser og inneholdt et stjernelag av artister, deriblant Jeff Beck, Eric Clapton, Taylor Hawkins, Tony Iommi for å nevne noen. Det reddet ikke hans siste verk fra å tryne på hoppkanten, mest på grunn av en grusom produksjon begått av Andrew Watt. Watt har høstet både priser og lovord for sine kunster med spakene, og at han er en dyktig fyr på sitt område har han vel bevist. Likevel er det lov å mene at dette låter fullstendig bæsj, og hva annet er å forvente når fyren har produsert blant annet Justin Bieber, Lady Gaga og Post Malone. “Patient Number 9” låter dessverre ihjelprodusert og så syntetisk at den ville fått salgsforbud til og med hos Temu. For å trekke frem noe positivt fra denne skiva så må det bli låtene “Degradation Rules” med Tony Iommi, “Mr. Darkness” med Zakk Wylde og “A Thousand Shades” med Jeff Beck, hvor selv ikke Watt klarte å drepe all egenart og sjel. Et forglemmelig album selv om det var hans siste. (Vår egen Fruke var ikke enig i den vurderingen. Her.)
11. Scream (2010)
Ozzy gjorde noen markante endringer i besetningen forut for denne skiva, og ute var hans trofaste følgesvenn Zakk Wylde. Inn kom grekeren Gus G, som gjorde sine saker bra, men det hjalp lite med et forholdsvis tynt låtmateriale. Skiva spriker voldsomt i kvalitet, og i likhet med forgjengeren “Black Rain” var Kevin Churko med som produsent, noe som også satte sitt preg på sluttproduktet. Et ganske så hardt industrielt og polert låtende album. Mulig om det hadde blitt bedre bare med Ozzy som produsent?
Et i beste fall middelmådig verk hvis man luker bort et par virkelig meningsløse albumfyllere (les: “Time” og “Crucify”), og ganske uomtvistelig at selveste prinsen av mørket trengte en liten pause fra låtskriving og studio. Men noen lyspunkter var det i skumringen, blant annet det ultra-harry tittelsporet som med sin høye allsang/party-faktor fremdeles svinger og ikke minst skivas beste spor og andre-singel, “Life Won’t Wait”. “Scream” fikk forholdsvis lunken mottagelse og med rette, for dette var Ozzy på tomgang.
10. Ordinary Man (2020)
Hele ti år gikk det før Ozzy kom med et nytt album etter “Scream”. Og mulig det var den lange pausen og sulten etter nytt materiale som gjorde at både fans og kritikere jevnt over var over seg av begeistring, som vår egen Dolmen her. Enkelte plateanmeldere skrev at dette var det beste han hadde gjort på mange år og NME klarte til og med å hevde at flere av låtene minnet om hans år med Black Sabbath og tidlige solokarriere? Hæ? Vi lar den bare ligge, det blir for dumt. Men comebacket viste en viril og sulten Ozzy som utvilsomt hadde hatt det gøy i studio. Og i utgangspunktet hadde ikke Ozzy et album i tankene, da han fortsatt slet med helsen etter sykehusinnleggelsen i 2019 og i tillegg fremtredende Parkinsons. Det tatt i betraktning så er “Ordinary Man” intet mindre et mirakel av en kraftanstrengelse i likhet med “Patient Number 9”. Det til side så er ikke “Ordinary Man” en skive som vil eller bør trekkes frem når noen skal lære opp den yngre garden eller noviser i Ozzy-katalogen. Også på denne skiva hadde Ozzy fått med seg et stjernelag av musikere til å bidra, deriblant Slash, Chad Smith, Tom Morello, Duff McKagan for å nevne noen. Til og med Elton John bidro (på tittelsporet), hadde noen foreslått dette til Ozzy på 80-tallet så hadde Elton sannsynligvis lidd samme skjebne som enkelte dyr med vinger. Kort oppsummert et overraskende comeback som viste at Ozzy hadde en vilje av stål og indre flamme om å lage musikk som var umulig å kvele. Det er vel det mest imponerende med denne skiva.
9. Black Rain (2007)
Seks år hadde det gått siden siste egenkomponerte album (“Down To Earth”) og hadde Ozzy brukt pausen godt? Meningene om Ozzy’s tiende album er delte, og det vil sannsynligvis heller ikke stå som en bauta i Ozzy-katalogen. Litt for mange låter manglet det lille ekstra og fremstår den dag i dag som parenteser fra en rikholdig karriere. Men selv om skiva spriket i kvalitet var det flere sterke låter slik som tittelsporet “Black Rain”, “I Don’t Wanna Stop” og “Countdown’s Begun”, hvorav sistnevnte låter umiskjennelig Black Label Society ut med både trøkk og tyngde. Utrolig nok er dette Ozzy sin raskest selgende solo-skive, en liten digresjon, men verdt å nevne for også andre Ozzy-nerder. I likhet med “Scream” var det Ozzy selv og Kevin Churko bak spakene, men til forskjell låter “Black Rain” litt mer organisk og ikke like overprodusert i mine ører. Mulig årsaken er at både Zakk Wylde og Mike Bordin (trommer) hadde et ord med i laget i studio.
8. Down To Earth (2001)
Denne skiva vil nok av de fleste huskes på grunn av den mesterlige balladen “Dreamer”. En låt som ifølge Ozzy selv var hans versjon av John Lennons “Imagine”. Det er bare å sette seg ned og høre på teksten, så forstår du det. Nok en låt som viste at Ozzy hadde mye mellom ørene og en unik evne til å lage vakre låter. Men “Down To Earth” inneholder så meget mer, deriblant kruttpakkene “That I Never Had” og “No Easy Way Out” hvor Zakk Wylde og Mike Bordin virkelig gnistrer. Og så var det rosinen i pølsa da, Robert Trujillo. Hans første og eneste skive med Ozzy før han som kjent ble hyret inn av Metallica. Samspillet mellom Trujillo og Bordin er fremragende og hever skiva betraktelig. Et godt eksempel er den suggererende og tungt drivende “Junkie”, en sterkt oversett Ozzy-låt. Både musikalsk og ikke minst med en selvutleverende Ozzy som viser en total ydmyk selvinnsikt. Dette var også den første og eneste skiva som ble produsert av Tim Palmer. “Down To Earth” låter tidsriktig anno 2001 uten å ta bort det essensielle Ozzy-soundet, og det skal han ha skryt for. Selv om dette ikke er en klassiker, så inneholder den mange sterke låter (ingen skikkelige stinkere) og er fett produsert. Med til historieboka hører det også med at Ozzy ble “tvunget” av plateselskapet til å lage en ny skive, og at han egentlig ikke hadde tid da han var travelt opptatt med Ozzfest. Resultatet ble uansett sterkt. En litt oversett og “glemt” Ozzy-skive.
7. Ozzmosis (1995)
Etter “No More Tears” i 1991 hevdet Ozzy at han skulle pensjonere seg fra musikken. Heldigvis og ikke overraskende tok det ikke lang tid før han var i manesjen igjen og allerede i 1995 så “Ozzmosis” dagens lys. Ikke uten masse styr selvsagt, da mye hadde endret seg siden 1991 i det musikklandskapet, og historien bak denne skiva blir for lang til å gjengi her. Den merriterte produsenten Michael Wagner (Skid Row, Dokken, Extreme m.fl.) skulle i utgangspunktet produsere skiva, men plateselskapet viste ham døra underveis og inn kom Michael Beinhorn, som hadde en annen lydtilnærming enn sin forgjenger. Og husk at dette var i 1995 da grungen regjerte for fullt. Slik sett ble sluttresultatet langt bedre enn man kunne fryktet. Foruten Zakk Wylde så var selveste Geezer Butler med på bass og ingen ringere enn trommehviskeren Deen Castronovo (intervju her!) bak slagverket. Også viktige momenter for at “Ozzmosis” låter så bra som den gjør. Det skal godt gjøres å mislykkes totalt med denne gjengen på laget. I tillegg bidro Lemmy (Kilmister) på låtskriversiden nok en gang, og “See You on the Other Side” vil for alltid være en av de flotteste Ozzy-låtene. Steve Vai bidro også med sitt umiskjennelige gitarspill på “My Little Man”. Når det er sagt så er det neppe tilfeldig at to av skivas desidert feteste låter også er kreditert Geezer Butler som med-låtskriver, nemlig “Thunder Underground” og “My Jekyll Doesn’t Hyde”. “Ozzmosis” har tålt tidens tann overraskende godt, mye på grunn av jevnt over gode låter og en fremragende besetning som heldigvis overskygger det litt overproduserte og daterte lydbildet.
6. The Ultimate Sin (1986)
Så har vi kommet til det glade 80-tallet. En periode Ozzy ikke husket så mye av, men musikk klarte han utvilsomt å lage til tross for astronomiske inntak av dop som kunne tatt livet av en middels stor engelsk fjellandsby. Dette var første album med trommeslager Randy Castillo og siste med gitarist Jake E. Lee. (Intervju her!) Historien bak skiva og hvem som faktisk skrev og bidro med hva, var neppe Ozzy i stand til å redegjøre for. Enden på visa var i hvert fall at både Jake E. Lee og bassist, Phil Soussan, forlot prinsedømmet rett etter utgivelsen. Det som er hevet over enhver tvil er Bob Daisleys bidrag på skiva, noe han også etterhvert rettmessig har blitt kreditert for. Nok om denne farsen. “The Ultimate Sin” er en tidvis en strålende skive, men den spriker noe i låtkvalitet. Her får du både gull og litt gråstein, selv om Jake E. Lee skinner som en diamant plata igjennom. Foruten tittelsporet vil også “Killer of Giants” og ikke minst klassikeren “Shot In The Dark” stå som noen av de viktigste signaturlåtene til Ozzy. Gråsteinene som ødelegger noe av helhetsinntrykket er “Thank God For The Bomb”, “Never Know Why” og “Fool Like You”. Det hjelper ikke at Jake E. Lee leverer gnistrende gitarspill, for låtene er rett og slett svakt albumfyll. “Ultimate Sin” var min aller første Ozzy-kassett kjøpt for oppsparte lommepenger, og skulle jeg valgt utifra ren nostalgi og mitt aldrende hjerte ville skiva soleklart vært inne på topp 5, men det holder ikke helt inn kvalitetsmessig. Og det sier litt om hva som er i vente…
5. Bark at The Moon (1983)
Nå er det mange som vil ta meg ut i skogen og gi meg nakkeskudd. Hvordan er det mulig å rangere denne skiva så lavt? Det tenkte jeg også da jeg satte meg omstendelig ned og lyttet igjennom samtlige Ozzy-verk. Denne skiva inneholder noen av mine desiderte Ozzy-favorittlåter og Jake E. Lee er en mine favorittgitarister, og her leverer han noe av det ypperste som noensinne er innspilt på plate. Tittelsporet er selvsagt legendarisk, likeså fantastiske “Rock ‘n’ Roll Rebel” og energiboosteren “Centre of Eternity”, også kjent som “Forever” på enkelte utgaver. Tommy Aldridge på trommer er i tospann med Bob Daisley også et fyrverkeri av en rytmeseksjon, men det som gjør utslaget og en lavere rangering er rett og slett låtene “Slow Down” og “Spiders”. Ingen kan med hånda på hjertet påstå at det er gode låter. (Jo! Jake E Lee påstår det her! Red. anm.) “So Tired” har jeg heller aldri klart, det er en låt jeg alltid har skippet. Jeg tviler ikke på at Ozzy var sliten på den tiden, men låten er et eneste stort gjesp med et irriterende piano fremført av den ellers så mesterlige Don Airey. Altså tre kraftige riper i lakken på et album som virkelig er en klassiker, og jeg sier det igjen “Bark at the Moon” og “Rock ‘n’ Roll Rebel” er to av de aller beste Ozzy-låtene, men overraskende nok havner den utenfor pallen.
4. No Rest for the Wicked (1988)
En purung blondine sjokkerte en hel metalverden i 1988, og mannen vi snakker om er selvsagt Zakk Wylde. (Intervju her!) Ozzy hadde en unik evne til å finne gode gitarister som komplementerte ham som musiker. Det er Randy Rhoads, Jake E. Lee og Zakk Wylde gode bevis på. Etter Jake E. Lee sin avgang var det nok mange som tenkte sitt, men nok en gang kom det inn en gitarist som tilførte Ozzy en ny dimensjon. Wylde hadde en helt annen stil og signaturlyd enn sin forgjenger, noe som ga “No Rest for the Wicked” en vill råskap og i mangel på et bedre uttrykk det ble en heidundranes riffbonanza med en spillekåt Wylde som tilførte Ozzy ungdommelig energi. Bob Daisleys bidrag på denne skiva kan heller ikke gå upåaktet hen, ei heller Randy Castillo som virkelig hadde blitt varm i trommestolen. Det er sikkert noen som vil rangere denne skiva lenger ned på lista, men de om det. Her er det ikke et eneste dødpunkt og en av de aller beste låtene var til alt overmål et skjult bonusspor. Hvilken? “Hero”, med en av de feteste introene Ozzy noen gang lagde. Jeg får gåsehud hver gang. Eller hva med “Bloodbath in Paradise”, “Fire in the Sky” og “Tattooed Dancer”? Denne skiva er rent gull, og den eneste svakheten er at den aldri hadde en monstersingel kommersielt sett. En av få Ozzy skiver også uten en eneste ballade, her er det full gass fra første til siste låt. Mesterlig produsert også av nå avdøde Keith Olsen og for de som ikke visste det så bidrar også Michael Sadler (vokalist i Saga) med flotte koringer som perfekt krydder i lydbildet (men er selvfølgelig ikke formelt kreditert). Kort oppsummert en mesterlig skive uten dødpunkter og her begynner Ozzy virkelig å få fart på tekstene sine.
3. No More Tears (1991)
Så var vi omsider inne på topp 3, og her er det ikke rom for noen feilsteg eller stinkere. Så hva skal man si om denne milepælen av et album som ga verden en av de største power-balladene noensinne? Hvilken låt da? Selvfølgelig “Mama I’m Coming Home” skrevet av Ozzy, Zakk Wylde og Lemmy Kilmister. En av de siste låtene Ozzy fremførte live, bare 17 dager før hans bortgang, og låta fikk en ny betydning for de som fikk det med seg og spesielt etter hans bortgang. Den låta betydde mye for Ozzy og hadde en dyp mening. Tanken på at han skrev den sammen med legenden Lemmy gjør den ikke mindre betydningsfull. Selv om låta er ihjelspilt og søtladen som et fjell av sukkerspinn, er det en fantastisk velkomponert ballade med en flott tekst. Men “No More Tears” er så mye mer enn bare denne ene låta. Festen starter med åpningslåta “Mr. Tinkertrain” som umiddelbart slår deg i mellomgulvet, og du rekker ikke å få igjen pusten før du mister den igjen under “I Don’t Wanna Change The World”, var det ikke sånn første gangen du satte på “No More Tears”? Slik var det for meg, og samtlige låter her er til å miste pusten av. At sluttproduktet ble av så høy kvalitet skyldes flere faktorer, og den viktigste er bortsett fra låtmaterialet at dette sannsynligvis er et av de best produserte albumene noensinne innen genren. Produksjonsteamet bak bestod av Duane Baron, John Purdell, Michael Bosley, Michael Wagener, Bob Ludwig og dette er det beste eksemplet på at flere kokker ikke alltid betyr mer søl. Dette er en leksjon i god lyd og en fett produsert plate som får frem alle detaljer og innehar perfekt dynamikk. Pur magi! Jeg nevnte Lemmy og han bidro sterkt på denne skiva, blant annet på en annen kremlåt ved navn “Hellraiser” og ikke minst “Desire”. En annen litt glemt låt er “Won’t Be Coming Home (S.I.N.)” som viser et glimrende samspill mellom Randy Castillo og nok en gang Bob Daisley på bass (ikke kreditert på originalen, men det er han som spiller på skiva ja, ikke Mike Inez!). Zakk Wylde leverer også på denne skiva bare så han også er nevnt, men sett deg ned og hør på detaljene i trommene og måten Randy Castillo spiller på, så skjønner du hvor viktig han var i bandet og hva han tilførte Ozzy. En høyst fortjent pallplassering sett under ett.
2. Diary of a Madman (1981)
Det er nesten umulig å skille Ozzy sine to første album på pallen. Men sølvet går til hans andre skive. Dette var det andre og siste albumet Randy Rhoads bidro på før den tragiske flyulykken i 1982. Men han rakk å sette dype spor. Han var en av de første og største neoklassiske gitaristene som har påvirket millioner av gitarister i en årrekke og hvorfor kan du høre og forstå her. Her snakker vi Innovativ med stor I. Det er ikke bare Rhoads som glimrer her, men også Ozzy som vokalmessig virkelig er i slaget. I slaget er også en annen Ozzy-ringrev, Bob Daisley, samt Lee Kerslake (han fra Heep ja). Altså samme besetning som på debuten “Blizzard Of Ozz”, selv om enkelte utgivelser krediterer Tommy Aldridge og Rudy Sarzo (Intervju her!) for bragden. Noe begge de to sistnevnte har avkreftet en rekke ganger, og som Tommy Aldridge selv så enkelt har forklart “det er ganske åpenbart at det ikke er jeg som spiller trommer….”. For orden skyld var det ikke Don Airey som trakterte tangentene heller, det var Johnny Cook, som ingen verken har sett eller hørt før eller siden. Nok om det, Ozzy-katalogen og krediteringer er et trist kapittel, men neppe Ozzy sin feil eller på hans initiativ at enkelte medlemmer har blitt lurt økonomisk. Uansett så får vi konsentrere oss om musikken og sølvmedaljen, ikke medaljens bakside i denne sammenhengen. “Diary of a Madman” ble i likhet med debuten produsert av en relativt fersk produsent ved navn Max Norman som sannsynligvis virkelig fikk kjørt seg i studio med denne gjengen. Resultatet ble nok en gang et av de beste klassiske rockealbumene noensinne produsert. Det låter rett og slett fantastisk genuint, organisk og rått. Helt fra første låt som også er en av Ozzy’s aller beste “Over the Mountain” til siste og selveste tittelsporet “Diary of a Madman” som er musikalsk galskap og innovasjon på aller høyeste nivå. Skiva inneholder også klassikerne og publikumsfavorittene “Flying High Again” og “Believer” sånn for ordens skyld. Trenger jeg å begrunne noe særlig mer?
1.Blizzard of Ozz (1980)
Ozzy fikk som kjent sparken i Black Sabbath i 1979, og hvem vet hvordan historieboka hadde sett ut hvis det ikke hadde skjedd. Ozzy slo tilbake med et smell og viste fingeren til alle som hadde avskrevet han med et av tidenes beste debutalbum “Blizzard of Ozz”. Besetningen var nesten den samme som på etterfølgeren (Ozzy, Rhoads, Daisley, Kerslake pluss Don Airey). Opprinnelig skulle Chris Tsangarides produsere albumet, men han fikk fyken etter sterk misnøye fra Ozzy & Co. og den daværende assistenten/lydteknikeren Max Norman sluttførte produksjonen. Resultatet er det ikke noe å si på. Det er rett og slett umulig å ikke gi pokalen til albumet som ga oss “Crazy Train”, “I Don’t Know”, “Mr.Crowley”, “Suicide Solution” og ikke minst en av hans såreste og vakreste ballader “Goodbye to Romance”. Slik høres det ut når noen synger med sjelen og hjertet, og mener hvert eneste ord. Det er vel unødvendig å gjenta lovprisingen av Randy Rhoads, men hør på “No Bone Movies” en høyst middelmådig låt ført i pennen av Bob Daisley som en anti-pornolåt, hva Rhoads tilfører låta med sitt gitarspill. Rett og slett fantastisk, og det var vel bare en annen kar ved navn Eddie Van Halen som var på samme nivå i 1980. Det er ingen tilfeldighet at de to skivene øverst på pallen er de to Rhoads rakk å bidra på. Dette er to klassikere som vil overleve oss alle og er musikkpensum. Samarbeidet mellom Ozzy og Rhoads var noe helt unikt. De utfylte hverandre, og selv om Ozzy skapte mye magi også etter Rhoads sin bortgang med andre gitarister, var dette hvor det hele begynte for Ozzy Osbourne som soloartist og klassikerne på denne skiva taler for seg selv.
