
For de som ikke var så heldige å være til stede på Villa Park 05. juli 2025 eller fulgte streamen som var tilgjengelig, er nå høydepunktene fra tidenes hyllest manifestert i en redigert filmversjon. I tillegg kommer også begivenheten i alle tenkelige fysiske formater i desember, og dette bør være obligatorisk pensum under juletreet.
Premieren på “Back to the Beginning” fant sted på Odeon Kino, og det ble en emosjonell berg- og dalbane av dimensjoner. Det var både flott og trist å se kinoversjonen av hyllesten til Ozzy. Jeg kan med hånda på hjertet si at sjelden har jeg slitt mer med klump i halsen enn denne kvelden. Litt for mange minner om hvor viktig Ozzy har vært og er for meg personlig blusset opp. Ja, det ble rett og slett nesten for trist og en stor emosjonell belastning å sitte i nesten to og en halv time med Ozzy midt i fleisen. Misforstå meg rett, og nok om min opplevelse.
Det du kan forvente er to timer og 27 minutter med Ozzy og vennene hans med fantastisk god lyd og en perfekt visuell ramme. Noen vil kanskje savne enkelte øyeblikk (låter/opptredener) fra den over ti timer lange konserten, men her får du det essensielle og viktigste med tanke på hovedpersonen som skulle hylles denne dagen. I tillegg er dokumentardelen med snakking holdt til et akseptabelt nivå og ødelegger overhodet ikke helhetsinntrykket i mine øyne.
Det blir nok en gang tydelig hvor viktig Ozzy Osbourne og Black Sabbath har vært for noen av de aller største artistene, slik som f.eks Metallica, Slayer og co. Det er vel kanskje unødvendig å understreke at gjenforeningen med Black Sabbath er det absolutte høydepunktet fra denne konserten, men det er klart at øyeblikket med “Mama I’m Coming Home” fra Villa Park et steinkast fra der han vokste opp, med Ozzy sittende på tronen er umulig å ikke bli rørt av, selv om du har sett det hundrevis av ganger. Hvis du klarer å se denne konserten uten at hele følelsesregisteret får kjørt seg, ja da er du enten følelsesmessig avstumpet, psykopat eller så liker du bare drittmusikk.
Kort oppsummert er dette et historisk dokument (selv om det dessverre manglet noen essensielle artister/bidragsytere på scenen, men det lar vi ligge) og en fantastisk hyllest i filmformatet til en av de aller viktigste artistene gjennom musikkhistorien uansett genre. Og ikke minst et bevis på hvorfor Ozzy ble elsket og dyrket av så mange. Han var 100% seg selv, også på slutten. Den naturlige scenesjarmen og autoriteten lyste fra tronen, og det var lett å se hvor mye dette betydde for ham, og han ga nok en gang absolutt alt selv om du kan se at det kostet.
Det er egentlig ikke så mye mer å si annet enn at jeg anbefaler på det sterkeste å se filmen på kino om du har mulighet, så kan du fylle på senere med både vinyl og Blu-Ray når den tid kommer i desember. (Boxset med hele sulamitten kommer i april.) Visuelt og lydmessig er det ingenting å utsette på sluttproduktet, og kort og godt er dette en fantastisk, unik, genuin og skjellsettende hyllest til en legende. Det er umulig og historisk skamløst å ikke gi denne opplevelsen en klink sekser på terningen. NB! Sørg for å ha nok tørkepapir tilgjengelig. (Forøvrig snakket vi nylig med Tony Iommi om denne dagen – les det intervjuet gratis i nyeste nummer.)
6/6 | Pål J. Silihagen
