Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Agnete Brun
Livefoto: Kjell Roger Solstad
– Ny skive ute da, Andersen, hvordan føles det?
– Ja, du snakker! Det føles veldig bra, og interessen er formidabel! Jeg har allerede gjort tre radiointervjuer i dag, og her sitter du og jeg!
– Moro det. Få høre litt om ”It All Comes Down (To The Choices We Make)”
– Jeg hadde jo fundert ei stund, og funnet ut at det var på tide å komme med noe ny musikk, for jeg følte det var på tide å komme seg ut på turné igjen, så jeg samla bandet som var med på turneen i fjor, og sa at om vi deler alt av rettigheter og det som er, så jammer vi sammen ei skive. Det ble litt det samme som på «Read The Sign», men at vi nå kunne møtes i samme studio i stedet for å ta det over skjermen. Dermed begynte vi å leke litt, og sånn kom låtene, litt etter litt. Etter rammene var gjort, satte jeg meg ned for å jobbe med tekstene, for mens vi skriver musikken blir det mye ´skursy bursy´, og sånne tekster kan vi jo ikke vite av, og jeg har jobbet sammen med en kar som heter Nicholas Hammond fra Statene, og da var jobben egentlig gjort, og vi måtte få gitt den ut før vi skulle på juleturné, og nå er den altså klar. Masse fine tilbakemeldinger har vi fått, så jeg er skikkelig stolt over jobben vi har gjort.
– Jeg har jo hatt den noen dager allerede, og akkurat som forventet er det soul i førersetet, noe jeg er glad for, i hvert fall.
– Så kult, jeg er glad for at du liker den! Det som er så fint med å jobbe med andre musikere, er at de drar litt i retningene dine, og det synes jeg er kult. Når jeg presenterer en låtidé, for eksempel, så har jo jeg et ståsted, men mens låtskrivinga skrider fram, tar de meg steder jeg kanskje ikke hadde gjort på egen hånd, og det påvirker jo meg også. Og så synes jeg historiene jeg har klart å sy sammen med Nicholas ble veldig fine.
– Hvordan går dere fram med tekstskrivinga når dere sitter på hvert deres kontinent?
– Når vi jobber i studio kommer gjerne mye av refrengteksten mens vi holder på der. Ta tittelkuttet, for eksempel, der kom hovedlinja rimelig tvert, så da tenkte jeg at ´der har vi jo refrenget!´ allerede fra vi starta. Deretter skriver jeg ned så mye som jeg klarer før jeg sender det over til Nick, som selvfølgelig har det engelske språket under huden. Deretter tar vi en samtale om det er noe rytmisk eller noen fraseringer som ikke passer helt, så syr vi det hele sammen til slutt. Den stakkaren der har fått mange rare ord fra meg på demoer og sånt, haha!
– Tekster fra The Swedish Chef i Muppets.
– Haha, ja, nettopp! Men han sier at det er sånn de jobber der borte også.
– Har du fått noen tilbakemeldinger der han har lurt på hva i all verden du har tenkt?
– Haha, neida, han forstår sammenhengen ut fra det jeg leverer ham, og refrengene er for det meste ferdigskrevne, mens jeg leker med ord og fraseringer for å få ting til å passe.
– Det er et forholdsvis drevent lag du har med deg også.
– Det er jo de jeg spiller med mest, og i fjor gjorde vi 60 spillejobber eller der omkring, og på slike turneer er lyden ferdig lagra i mikseren, så vi behøver bare en kjapp lydsjekk, og da blir det alltid jamming, og nye ideer kommer ramlende, og det var da jeg tenkte at de er slik jeg må få lagd skiva, at vi setter oss ned i studio og bare begynner å spille. Det var jo sånn vi gjorde det før også, pluss at jeg slipper å henge meg opp i mitt pianospill eller gitarakkorder, for da jobber jeg jo med folk som kan instrumentet sitt, så kan jeg fokusere på vokalen min. Det er det jeg synes er gøy! Jeg må jo synge inn over noen andres instrumenter uansett, og da synes jeg det er bedre at også de får et eget eierskap til låtene, også med tanke på rettigheter og slike ting. Da tror jeg også de gir litt mer enn om de skulle komme til ferdige låter de ikke har et eierforhold til.
– Jobber dere i Greenroom (studioet til blant andre bassist Rino Johannessen)?
– Når jeg inviterer sitter vi i Greenroom ja, og noen ganger har kanskje Rino og jeg jobbet med noen ideer allerede, men det er jo nesten bare fjase-demoer, men da jobber vi videre med de, og lager noen helt nye i tillegg. Klippet lyden hos deg nå?
– Ja, litt, men om jeg mista noe lyver jeg bare litt.
– Helt ok det, men lyv fint da!
– Ingen fare med det, ´you know I love you´ as they say. Jeg synes jo at det er stas at Rino er med, for du kjenner min forkjærlighet for Dream Police.
– Javisst, og den setter vi stor pris på!
– Dere møttes vel til en bursdagsfeiring nylig også? (Dream Police-gitarist Trond Holter fylte 60 år 6. september).
– Ja, det var jævlig morsomt! Da var jo selvfølgelig både Dream Police og Wig Wam der, og jeg titulerte Wig Wam som ´det nymoderne bandet´ hver gang jeg nevnte de, hehe.
– Det var noe annet med dere gamlekara ja!
– Ja, vi gjorde det ordentlig vi, haha! Det ble lagd AI-låt til han også, men vi ville gjøre det på gamlemåten, og spilte live, så da måtte de også gjøre det, så det ble spilt til langt på natt. Politiet kom og gode greier, nei det var jævlig moro!
– Når jeg nå fikk lurt inn Dream Police her, så må vi jo innom temaet, for dere var jo i et godt driv da disse ´indianerne´ plutselig fikk kjempenapp, og da ble det bråstopp. Har dere møttes noe etter det?
– Ikke som band, på en måte, så det var moro å møtes på bursdagen, det er det jo alltid. Vi har jo ikke sett Trond så mye siden det, men det gikk jo et kvarter, så satt han på bordet vårt resten av kvelden. Musikken er jo levebrødet til alle, så om vi skal gjøre noe nytt, så må vi sette oss ned og lage ei hel skive på en skikkelig måte. Da må vi sette slippdato og ha deadlines, og heller jobbe med andre ting innimellom når tiden tillater det.
– Jeg kan komme nedover og passe på dere, så får dere ikke dra før skiva er ferdig.
– Ja, hahaha! Jeg tror nesten det er sånn det må gjøres.
– Tror du det kan bli mer Dream Police?
– Det er jo forholdsvis travelt for oss alle fire, men jeg tror ikke det er noen umulighet, for å si det på den måten, men da bør det kanskje skje noe om ikke alt for lenge, vi bør ikke passere 250 år til sammen før det skjer noe.
– Du har en forholdsvis lang juleturné i år.
– Stjernenatt-turneen ja. Vi har jo lagd en låt som heter det, som ble sluppet i starten av november, som ga navn til turneen. Vi har oppunder 40 konserter rundt omkring, så det ligger an til å bli én fattig fridag i løpet av den turneen, så her er det hektisk.
– Det blir hardkjør for stemmen.
– Det blir det, men det gikk bra i fjor, og da tror jeg vi hadde 31 dager på rad, så det bør holde i år også, tenker jeg. På turneen i fjor gjorde vi mellom 50-60 konserter totalt, og hvis vi syr setlista fornuftig, så går det nok bra. Merker jeg at jeg må hvile stemmen litt, får jeg prate litt, tenker jeg.
– Det er jo du flink til, så det tror jeg nok går bra.
– Hehe, jada, det er bare å sy historiene sammen med det jeg synger om, så blir det fint det.
– Turneen etter du vant Stjernekamp var forholdsvis suksessrik den?
– Den var helt fantastisk bra! Det var fullt bortimot overalt, og der gjorde jeg det samme; sydde sammen egenopplevde historier opp mot låtene… oj, der kom det akkurat melding fra Trond; ´Utrolig fin låt den der «It All Comes Down (To The Choices We Make)»´
– Du får hilse så mye.
– Det skal jeg gjøre. Jeg får ringe ham etterpå.
– Jeg antar at Stjernekamp-seieren gjorde mye for suksessen du opplever nå?
– Ja, det kan du trygt si! Det er helt utrolig hva ti lørdager rett inn i stua til folk har å si! Plutselig, i en alder av 55-56 år, blir man gjenkjent på samtlige kjøpesenter i hele Norge, og det programmet hadde den magien i at det fikk folk til å stemme, og bruke penger på at jeg skulle komme videre, og mange sa også ´Vi vant!´, og det synes jeg er veldig gøy! Jeg sa jo det i programmet også, at om jeg vinner hele greia, skal jeg reise rundt og takke dere alle sammen, og det gjorde jeg virkelig! Jeg takket folk personlig hver eneste dag! Jeg er veldig, veldig takknemlig for de mulighetene det programmet åpnet for meg i etterkant. Men det er viktig for meg å alltid levere så godt som mulig, og man er aldri bedre enn sin siste jobb, så vi er veldig fokuserte når vi spiller. Samme band, samme lyd- og lysmann, og har med en pakke som fungerer.
– Det er jo sånt som folk som jeg setter pris på også; det er det ypperste av musikere her til lands som er med, så vi får nerda oss litt også, med kvalitetsmusikere på scenen.
– Det er litt moro at du sier det, for det er litt derfor vi gjør det også; vi vil jo gjerne gjøre en god jobb for kollegene våre også, for dere vet hvor mye arbeid det er å sy sammen et sånt show. Da kan vi ikke gjøre noe halvhjertet, for da får vi høre det. Det blir alltid prat om det i garderoben om vi ser at du eller noen andre vi vet kan faget, sitter i salen. Vi retter oss litt opp i ryggen da.
– Vi sitter med armene i kors vi, vet du.
– Haha, javisst!
– Det er jo det som er moro for oss også, vet du, når vi ser blikkene deres flakker rundt på scenen, og vi fikk med oss det samme som dere gjorde. Om det er feil eller en fiks greie noen spilte, så får vi det med oss. Det synes i hvert fall jeg er moro!
– Alle som har spilt ei stund kjenner de blikkene der! ´Hva skjedde nå? Vi gikk ikke til vers, nei? Vi gikk rett på broa, akkurat!´ Haha! Jeg har en kompis som ikke driver med musikk, og da vi satt hjemme hos meg en 17. mai, var det live-sending på TV, og en 15-åring som spilte fiolin spilte med et orkester, der det gikk litt skeis. Jeg forklarte for kompisen min hva som skjedde, og sa at der fikk den gutten 15 års erfaring på tolv sekunder, for verden stopper når slike ting skjer, for da gjelder det å finne tråden igjen så raskt som overhode mulig! Kjipt der og da, men ufattelig lærerikt! Tenk fort med størst mulig ro, og ikke avslør hva som skjer inni deg!
– Du har blitt kalt ´Norges beste stemme´, Andersen. Hva gjorde du for å komme dit? Jeg tror ikke vi har hatt den historien på trykk hos oss. Hvordan ble du musiker, med en stemme som kanskje burde ha sprunget ut fra Memphis eller New Orleans?
– Jeg kommer jo fra en veldig musikalsk familie, og er minst av fem barn, der alle er musikalske. De eldste brødrene mine er elleve og ni år eldre enn meg. Eldstemann var storfan av Steely Dan, Deep Purple og Zeppelin, og den slags, mens nest eldste var mer Doobie Brothers, Brothers Johnson og slikt, mens jeg ble født inn i bluesen, så sånn sett er det litt merkelig. Jeg har ikke akkurat gener som skal gi meg den stemmen jeg har, og det begynte jo med et punkeband da jeg var tolv år, sammen med blant andre Per Madsen, som spiller i Postgirobygget nå, og Kyrre Fritzner på trommer. Da fikk jeg beskjed om å skrike meg gjennom låtene, og jeg var jo førstesopran i et jentekor den gangen, som søstrene mine tok meg med på, haha! Så skrek jeg meg gjennom stemmeskiftet i det bandet, og merka at vi begynte å vokse litt fra hverandre når jeg begynte å inkorporere soul i punken. Så traff jeg Trond Holter etter militæret, og han hadde akkurat lagd en demo med det som skulle bli Dream Police, og jeg hadde kort hår, så det var så vidt jeg fikk jobben. Da vi hadde spilt inn demoene på «Rock Me» og «Little Angel», så var det liksom ikke tvil, så da fortsatte Trond og jeg sammen, og sparka den stakkars keyboardisten, for keyboard, det trengte vi ikke! Så henta vi inn Ole Petter (Hansen Chylie) og prøvde en svensk bassist som ikke funka helt, før vi plukka inn Rino (Johannessen), som var nyutdannet fra jazzlinja og spilte «Rock Me» med 16-deler, i stedet for de baktunge 8-delene som er på låten. Med runde jazzbriller og det hele, haha! ´Aldri i verden!!´ sa Trond, men jeg ba ham tenke hvor groovy det kom til å bli om han halverte anslagene over hele fjøla, og det gjorde hans, og da var vi på plass! Da ble det blues med innslag av soul, fram til soloskiva i ´95, som er ei pop-plate, men soulen er godt til stede der også. Men hvor den soulen i meg kommer fra, det aner jeg ikke. Jeg har til og med tatt sånn ´My heritage´- greier, og det var ingenting der som tilsa at jeg skulle ha det i meg, haha!
– Men en liten sopran der inne, det har du?
– Haha, nei, han tror jeg er dau!
– Nå er det julemusikk som står i fokus ei stund, men tror du det blir noen turné med eget materiale for å promotere plata til neste år?
– Jeg håper jo at denne turneen genererer litt framdrift så vi kan gjøre noen jobber mot våren og sommeren. Det er i hvert fall det som er planen, og da tenker jeg at vi skal forsøke å skrive til et nytt album mens vi er på turné, for det er det virkelig muligheter for på lydsjekk og slike ting. Kanskje noen festivaljobber også, det hadde vært moro, før vi kanskje prøver en ny runde med Stjernenatt til neste jul.
– Hvordan har billettsalget vært?
– Veldig bra! Flere utsolgte konserter, men også noen vi måtte pushe litt, men det har vært veldig bra. «Stjernenatt»-låten bidro jo bra på det også, ei skikkelig gla-låt! Jeg ville lage en låt som var litt jul, litt Jungelboken, og litt Louis Armstrong. Det synes jeg vi fikk til, og videoen ble også veldig bra! Vi fikk samla 150 mennesker i Gamlebyen, alt fra sognepresten til fotballtreneren og MC-klubben, barneskoler og barnehager, politi og brannfolk; alle var med. Den må du se!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
