Fredag 1. august 2025
Først ute var Walter Trout som vartet opp med bluesrock av beste merke. 74-åringen har et spesielt forhold til festivalen, spesielt etter at han måtte avlyse i 2014 grunnet en nyretransplantasjon.
Låta «Courage in the Dark» ble naturlig nok beskrevet som en låt som passet bra i disse urolige tider. Gitarspillet til Trout er ypperlig og backingbandet med hans sønn på rytmegitar solid. Sønnen fikk ellers en låt hvor han også viste at han både synge og spille sologitar. Den nye åta «Artificial» ble innledet med en lengre tirade fra Trout om at AI er skremmende og at musikken må bevares som ekte og laget av mennesker. En gjennomført og bra konsert med en real blueslegende som fikk mange blant publikum til å ta frem luftgitaren. 4/6
Neste ute var Lita Ford som kom på scenen til tonene av Accept «Balls to the Wall» og startet med «Gotta Let Go» fra hennes andre soloalbum. Lita har med seg solide musikere i form av Patrick Kennison (gitar), Marten Andersson (bass) og Bobby Rock (trommer). Vi fikk servert et blandet sett fra hele hennes karriere samt noen coverlåter i form av «The Bitch is Back», «Black Leather» og «Only Women Bleed» hvor sistnevnte låt ble fremført akustisk. Selvfølgelig fikk vi også servert en Runaways låt i form av «Cherry Bomb». Publikum var bra med hele veien og lyden var upåklagelig fra der jeg stod. Jeg synes 66-årige Lita holder stemmen godt og gitarspillet var bra. Fine «Close my Eyes Forever» ble dedikert til nylig avdøde Ozzy Osbourne, som jo hun sang låten med på sin store gjennombrudsskive «Lita» fra 1988. Avslutningsvis kom en annen hit fra samme plata nemlig «Kiss Me Deadly» i en bra versjon. Det som trekker litt ned er unødvendige bass- og trommesoloer samt at åpningen av konserten var litt tam. Alt i alt en god opptreden av en dame som har hatt en del private utfordringer, men som fortsatt leverer på scenen. 3/6
Legendene Uriah Heep har holdt på siden slutten av 60-tallet og eneste gjenværende medlem er gitarist Mick Box. Bandet har gjestet Skandinavia utallige ganger oppover årene med forskjellige bandmedlemmer. De er nå på sin avskjedsturne «The Magician’s Farewell». Vokalist Bernie Shaw har vært med siden 1986 og bandet ellers er solide musikere med lang erfaring.
Gruppa går på scenen etter en intro og setter i gang med «Grazed by Heaven» fra 2018. Jeg synes det låter bra, og den klassiske orgellyden er godt fremme i lydbildet. Vokalist Shaw nærmer seg 70 år, men har fortsatt stemmen i behold. Den første klassikeren vi får servert er en sterk «Shadows of Grief» fra 1971. Også «Stealin’», «The Wizard» og «The Magician’s Birthday» blir spilt i gode versjoner. Innimellom klassikerne får vi et par låter fra deres siste skive «Chaos & Colour» (2023). Det godt voksne publikummet er godt med og teltet er helt fullt under gruppas konsert. Av de gamle låtene vil jeg også trekke frem «July Morning» som ble fremført i en nydelig versjon. Gitarspillet til Box er smakfullt, men gitarsoloen hans var litt skuffende og kjedelig. Det er tydelig at bandet trives på scenen og Shaw og Box fremstår med et smil om munnen gjennom hele konserten. Hoved settet ble avsluttet med «Easy Livin’» og her var publikum med for fullt. Etter en kort pause kom bandet utpå igjen og avsluttet med sterke «Sunrise» og allsangfavoritten «Lady in Black». Jeg tror bandet var godt fornøyd med responsen fra publikum og konserten på 85 minutter ble en fin markering av bandets karriere. 4/6
Noen blant publikum hadde nok gått hjem etter Uriah Heep, men mange var igjen for å se TNT. Dette var første konsert i 2025 med Morten Diesel Dahl tilbake bak trommesettet etter en sykdomsperiode. Bandet gikk på scenen en halvtime før midnatt og åpnet med «Invisible Noise» fra 2004. Lyden var litt svak i starten, men tok seg raskt opp og fikk frem gitarspillet til Tekrø. Scenebakgrunnen er preget med video som er tilpasset låtene og gir konserten et godt visuelt inntrykk. Det er et par år siden jeg så bandet sist, men jeg er fortsatt imponert over stemmen til 62-årige Tony Harnell. Han er blitt flinkere til å rasjonere ut stemmen, og de to koristene samt bassist Sid Ringsby fyller bra ut på vokalen. Dette merker man allerede på de neste låtene «She Needs Me» og «Tonight I’m Falling» som ellers har utsøkte gitarpartier fra Tekrø. Harnell kaster etter hvert jakka og viser frem sin Black Sabbath t-skjorte. Han dedikerer «Downhill Racer» til Ozzy Osbourne og nevner hans og bandets historiske innflytelse. Under fine «Klassisk Romance» blir dessverre publikums småprat forstyrrende, men når Tekrø setter i gang det tøffe riffet på «Forever Shine On» overdøves alt. Harnell forteller så om første gang han opplevde nordlys og naturlig nok får vi servert nydelige «Northern Lights». Gitarspillet er her utsøkt og vokalen likeså. Under tøffe «My Religion» må den tette rytmeseksjonen nevnes og Roger Gilton på keyboard krydrer det hele til et fint lydbilde.
Under «Intuition» får vi en bra allsang av publikum og det virker om Harnell mener det når han sier at publikum på Notodden er det beste de har spilt for på en stund. Som avslutning på hovedsettet kommer «10.000 lovers (In One)» og mer allsang.
Etter en kort pause kommer bandet tilbake på scenen og spiller en ny låt «From Under a Black Cloud», som ved første lytting høres bra ut. Deretter kommer «Without Your Love» som går rett over i en fin versjon av «Eddie» fra debutskiva i 1982. Siste låt for kvelden blir «Seven Seas» som ellers har et riff man aldri får nok av. Publikum går ut i den fortsatt varme augustnatten med et smil om munnen etter en solid opptreden av TNT. 4/6
Tekst: Anders Palm
Foto: PO Hagen