Tekst: Ronny Østli
Foto: Katarsis Foto
Allerede på EP-en «Conjuring the Red Death Eclipse” i 2015 synes jeg Nachash var et spennende band, som for meg hadde det lille ekstra. Fullengderen «Phantasmal Triunity» kom tre år senere og har fått mye spilletid på mitt anlegg. Dette er nå blitt syv år siden.
– Det skyldes rett og slett covid. Det ble en ganske lang pause. Naturligvis grunnet regler, men det var ganske tungt å komme i gang igjen da verden åpnet opp. Vi ble satt litt tilbake, uten at vi noen sinne har hatt noen deadline å forholde oss til. Så selv om vi ikke stresset, hadde vi ikke tenkt det skulle ta syv år. Fra høsten 2021 var i tilbake i normal modus, men så tar det også litt å tid å finne ut hvor man skal spille inn og med hvem. Disse årene har gått veldig fort. Selv om det på en annen side ikke føles sånn. Syv år er naturligvis ikke optimalt når det kommer til å følge opp en debut.
Westbye sier det nå ligger skisser til fem nye låter og føler det ikke skal gå syv nye år før vi får plate nummer tre.
– Et par år før pandemien lærte jeg meg å spille inn skisser hjemme, noe som forenkler skriveprosessen. Ved å sende over disse skissene til gutta så har vi et bedre utgangspunkt når vi griper fatt på dem på lokalet, fremfor å bruke tid på å vise hvert enkelt parti. Dette er måten vi har jobbet på etter vi kom sammen igjen i 2021. Rustad skal inn med sine basslinjer og Tiller skal ha sitt og si på trommer, så noe justering blir det alltids. Og selv om ideene er mine har de andre innspill som gjør at det hele er en bandinnsats.
Nachash er av den gamle skolen, med ukentlige øvinger.
– Med mindre det er noe som dukker opp så møtes vi fast en gang i uka. Og det er viktig å holde fast ved dette. Begynner det å skli ut, som under covid, når man ble vant til å ikke øve, var det veldig hardt å komme i gang igjen. Vi har alle vårt å fylle tiden med, men tid til en ukentlig øving får vi til. Så blir det gjerne noe mer opp mot konserter.
Og konserter er gjerne enkeltstående. Noen lengre turnéliste klarer ikke jeg å oppdrive.
– Hehe, nei det har vi aldri hatt noen ambisjoner om. Nå er vi blitt såpass gamle at noen tanker om å erobre verden finnes ikke, i den grad det noensinne har vært noe tema. Vi er veldig fornøyd med å være et undergrunnsband, så lenge vi er fornøyd med det vi sjøl gjør. Det er selvsagt gøy at folk liker det vi gjør. At folk i utlandet bestiller skiver eller synes det vi gjør er fett nok til at de tar kontakt er godt nok for oss. Utover det har vi ikke de store ambisjonene. Det handler om å tilfredsstille seg selv, få utløp for kreativitet og å lage musikk vi selv ville digget. Noe som nok gjelder de fleste i vår sfære, det er ikke akkurat kommersiell musikk.
Er dette de samme tankene du hadde da Nachash ble dannet i 2011?
– Jeg hadde en idé om et band i flere år, uten at jeg fikk ut fingeren. Jeg spilte med noen trommiser, uten at det klaffet helt. Så bestemte jeg meg for at nå må jeg bare komme i gang og få noe ut av disse ideene, først og fremst for min egen del. Dette var alt fra riff til enkelte låtstrukturer, men også titler og enkelte tekstlinjer. Det første året skjedde det ikke så veldig mye, men så fikk jeg en henvendelse fra Tiller. Han hadde ikke spilt trommer på et års tid og var hypp på å spille i band. Da var vi kommet til desember 2012, og dette fungerte veldig bra. Vi spilte inn den første EP-en i 2014, og bassist Rustad ble med rett i etterkant av dette. Så med unntak av helt i starten har vi hatt samme besetning hele veien. Det løsnet veldig å få med Tiller, og jobbe målrettet mot EP-en.
I 2018 kom første skive «Phantasmal Triunity», en skive jeg vil si er mer melodiøs, og kanskje lettere tilgjengelig enn årets «Eschaton Magicks».
– Det er alltid vanskelig å snakke om egen musikk, men jeg tenker nok at nye skiva er mer aggressiv. Men også blandet med de litt lengre suggerende låtene. Endringen er nok at vi har litt kortere låter som er mer rett på sak, mer hentet fra thrash og death metal. Jeg har alltid hatt en ambisjon om et slags black metal band, som henter fra andre subsjangere. Jeg føler dette kommer mer frem denne gangen. I hvert fall på platas første halvdel, eller side A, for å bruke vinylutrykket. Ett spor er ganske melodiøst, så vi har ikke lagt det helt fra oss, men sett i lys av debuten er jeg enig i at denne ikke er like melodiøs. Låtene på side A er også blant våre nyeste, så jeg vil si de representerer et lite paradigmeskifte i mitt hode der, men at de samtidig inneholder det jeg mener Nachash skal være. Jeg er veldig fornøyd med nye plata, og har hørt på den en del selv. Og det er jo et mål å alltid være litt bedre for hver gang. Vi føler det er naturlig oppfølger til debuten, men samtidig noe litt annet.
«Eschaton Magicks» (anmeldt her!) er en tittel Westbye har hatt liggende fra arbeidet med debutplata.
– Eschaton referer til endetidsteologi i religiøs tenkning, og tittelsporet omhandler en fordømt prest som påkaller endetiden via ritualmagi av ymse slag. Jeg synes dette står i stil med atmosfæren vi prøver å mane frem. Jeg oppfordrer selvsagt folk til å tolke tekstene våre, men dette er min forklaring. Vi ønsker at både tekst, musikk og artwork skal være så gjennomført som mulig. Jeg synes det er lettere å lage musikk enn tekster, og det skyldes problemet med å finne nye måter å formidle tankemønstre og ideer på uten at det blir altfor klisjéfylt. Det kan være utfordrende å ha noe konkret foran seg, men så vil man gjerne være litt ekstra kreativ. Det endte med at en av tekstene ble ferdig dagen før den skulle synges inn.
Jeg har slitt med å finne band som ligner på Nachash. Et kikk på similar artist på Metal-Archives viser bands som eksempelvis Master’s Hammer, Mortuary Drape og Samael. Alle band som har en helt egen stil.
– Dette er tre av mine favorittband. Det kan være jeg har nevnt disse i intervjuer, og kanskje derfor noen har koblet oss til dem der. Dette er band som spilte black metal, men på en litt annen måte enn den kjente norske stilen. Dette er bevisste inspirasjoner som jeg har hentet litt inn i det jeg selv lager, uten at jeg forsøker å kopiere noen. Det å kopiere er jeg ikke så god til uansett, på godt og vondt, haha. Men det er mer feelingen jeg tenker på, det at black metal kan være forskjellige ting. Nå digger jeg selvsagt mye av de norske banda fra nittitallet, og det ligger mye inspirasjon der, men så oppdager man disse andre banda, mer eller mindre tilfeldig. Og disse banda fremsto for meg som litt mer obskure, siden det var litt mer fjernt. Vi kaller oss black metal, men har hentet litt fra disse typer av band, men også all annen metal.
Har man en dårlig dag kan humøret løftes betraktelig om man google bilder av Necrocock, trommisen i Master’s Hammer.
– Haha ja. For ikke å snakke om videoene de gjorde tidlig på nittitallet. Fantastisk. Ekstremt bra band, og skivene «Ritual» og «The Jilemnice Occultist» vil jeg definitivt si er blant mine største musikalske opplevelser fra den tiden. Jeg fant i sin tid «Ritual» på Råkk og Rålls for en slikk og ingenting, en skive som koster langt mer i dag. Jeg kjente ikke til bandet da, men så på coveret og logo at dette måtte være bra. Mange har vel minner fra man var en ung platekjøper, hvor man så en skive med et band man ikke hadde hørt om og bare tenkte at dette må være fett. Jeg er fremdeles veldig fornøyd med det platekjøpet.
«Eschaton Magicks» er innspilt i Hurum, i City Of Dis.
– Både jeg og Rustad har spilt inn ting vi har drevet med selv, men det er alltid greit å gå i et studio og kun konsentrere seg om å spille. Han vi brukte på forrige skive har flyttet langt fra Oslo, også hadde vi lyst til å prøve noe nytt. Vi kikket litt rundt, men vi ønsker jo noen som kjenner greia vår og har litt felles preferanser. Sent i 2022 støter jeg på Arild Torp i Nekromantheon og Obliteration på en konsert. Jeg nevner vi begynner å ha nok låter til å spille inn skive og leter etter studio, hvorpå han svarer vi er velkomne til å spille inn hos han. Han hadde ordnet seg et studio, og vi vet jo at banda hans har gjort sine egne innspillinger i mange år, så det syntes vi hørte veldig ideelt ut. Vi visste vi ikke kom til å få noen sjelløs polert lyd ved å spille inn der, og det stemte, vi er veldig fornøyde med platas produksjon. Det ble tre helger totalt i studio. Han er billigere i drift enn mer etablerte studioer, men han har det man trenger. Han skjønte greia vår, så vi slapp å kaste bort tid på å forklare hva vi var ute etter eller vise ham referanser. Han er en seriøs fyr som vet hva han driver med, og vi jobber gjerne med han igjen. Den eneste overraskelsen vi fikk var da jeg rett i forkant sjekket hvor vi skulle. Han sa han hadde flyttet til Asker, men det er jo blitt kjempestort og ikke lenger hva jeg forbinder med Asker. Planen var så klart å kjøre ut utstyret, men vi bor i Oslo og har ikke bil og tenkte å reise kollektivt under studiotiden. Det ville betydd tre fire bussbytter og tre timers reisevei. Så dermed gikk det litt ekstra utgifter til leiebil, hehe. Men vi sparte et par timer, og fordelen med den beliggenheten er at man kan bråke døgnet rundt.
«Phantasmal Triunity» ble sluppet på amerikanske Shadow Kingdom, et selskap som har en mer heavy metal profil. Årets slipp kommer på langt mørkere Signal Rex.
– Vi ble enige ganske raskt etter utgivelse av debuten om at vi kanskje ikke hadde valgt helt riktig selskap. Det var jeg som ble kontaktet av Shadow Kingdom, og jeg liker mange av bandene der. Man finner inspirasjon fra episk heavy metal i Nachash og siden vi ikke spiller tradisjonell norsk black metal tenkte vi kanskje at det var et smart trekk. Jeg er også litt usikker på hva de egentlig så for seg. Vi var opprinnelig signet for to skiver, men for et par år siden sa vi at vi ikke var så interessert, og jeg tror nok heller ikke de var det. Vi prøvde ikke å skaffe noen ny deal før plata var innspilt. Da vi begynte å shoppe fikk vi noen svar, men Signal Rex var de første som virkelig viste entusiasme og ville gi det ut. Og jeg synes det virker logisk å være på et mindre og black metal orientert selskap i Europa. Og så langt har samarbeidet godt bra, noe vi håper fortsetter.
Vi har så smått snakket om konserter, men hva dersom turnéforespørsler skulle dukke opp?
– En skal aldri si aldri. Er det snakk om en kort tur som vi føler er verdt det og som logistikkmessig virker fornuftig kan det nok overveies, men det er ikke noe som står høyt på agendaen. Derimot har vi ambisjoner om å gjøre noe mer enkeltkonserter. Det har kommet turnéforespørsler, men vi føler ikke det har vært hensiktsmessig for oss, da vi er bevisste på at vi er et undergrunnsband. Men skulle det dukke opp noe som klaffer, så for all del. Derimot vil du ikke se oss på en turné som strekker seg over flere uker, eller kanskje måneder. Jeg er et veldig rutinemenneske, noe som er en grunn til at jeg får gjort noe kreativt. Skulle jeg tilbringe flere uker i en van ville det gått litt for mye utover livsgleden min. Jeg tror man må være yngre og få det inn som en livsstil. Begynne med dette i godt voksen alder og trives, det tror jeg er vanskelig. Et kjedelig svar kanskje?
Det er i hvert fall et annerledes svar. De fleste andre band jeg snakker med ønsker å turnere mest mulig.
– Jeg har hørt nok fra venner som turnerer, så jeg føler jeg har godt nok innblikk i hvordan det fungerer. Det mye hardt arbeid for lite penger, så det vil nok hjelpe å være yngre og ha et litt naivt bilde av det å være på veien når det kommer til band av vår størrelse. Man må komme seg fra A til B, og kjipe promotører har jeg hørt nok om, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025