Fredag 3. juli 2026
Jeg hadde endagsbillett til søndagen på inferno i år, hovedsakelig for å se Old Man’s Child. Siden jeg likevel skulle dit fant jeg ut at jeg måtte dykke litt ordentlig ned i diskografien til Mork, da de åpnet på Rockefeller samme kveld. Jeg endte opp med å kose meg i syv album til ende, den neste skiven bedre enn den forrige, og Mork er nok ett av bandene jeg har endt opp med å høre mest på så langt i år. For min del var det nok fra fjerde album at de virkelig finpusset soundet sitt, både med tanke på produksjon og på låtskriving. Albumene før dette gir meg liksom litt sånn generisk black’n’roll-feeling, selv om det er godt gjennomført. Tidvis glimter de til med riff og låter som hinter til hva som kommer på senere album. Heldigvis tar de det beste og bygger videre på det, for fra «Det Svarte Juv»-albumet fra 2019 er Mork oppe og nikker med sitt særegne sound som bare blir sterkere og mer gjenkjennelig herfra og ut.
Så i løpet av våren får jeg snekret meg en god liste av favorittlåtene og heldigvis spilte de også mange av disse på Inferno. Det var for øvrig en helt rå konsert, 6 av 6 i min bok. Kjempelyd og smakfull pyro, også fikk vi høre litt på musikk fra «Monolitt»-skiven (mener å huske de spilte «Torden»?), albumet bandet i kveld feirer på John Dee.
Det blir liksom sjeldnere og sjeldnere til at man oppdager nye band og ny musikk, og at man gleder seg til nye utgivelser, men «Monolitt» har jeg virkelig sett fram til og singlene som ble sluppet i forkant av albumet har vært sterke. Mork er fortsatt friskt og ferskt i mine ører, og heldigvis var også denne nye platen meget god, med mange gromlåter som har gått sporenstreks inn i spillelisten.
Bandet åpner med låter fra «Monolitt» (anmeldt her!) og vi får høre både «Torden», «Ferdamann» og «Ødelagt» i løpet av kvelden. Spesielt sistnevnte låter fett live med sitt ultra-seige parti på slutten. Vi får også høre et utvalg låter fra andre album, blant annet «Arv» og «Det siste gode i meg» fra «Katedralen»-albumet, et album jeg personlig ikke synes er bandets sterkeste. Heldigvis får vi også høre et knippe godlåter fra de beste albumene – «Da himmelen falt» og «I flammens favn» fra «Det Svarte Juv», og ikke minst «Forført av Kulden» fra «Dypet». Denne husker jeg fortsatt fra Inferno, og det suggerende partiet som opptar store deler av låten driver så sinnsykt. Selv om det er en litt mindre og intim setting på John Dee i kveld, låter det fortsatt fett. Da denne låten kommer er det tre låter til igjen og dessverre får jeg litt feeling av at det er først nå både band og publikum er 100% påskrudd. Før dette har det vært god stemning, for all del, men vi går liksom opp et ekstra gir nå når vi nærmer oss slutten. Ved flere anledninger må frontmann Thomas gi beskjed til lydmann om justeringer i lytting, og jeg opplever også at det tidvis blir litt mye øking og sakking i trommene som jeg også mistenker kan ha noe med lyttingen å gjøre. Kanskje lyttingen satt seg litt sent i settet og at det var derfor stemningen løftet seg først når vi hadde fire låter igjen?
Vi får servert «På tvers av tidene» fra «Det Svarte Juv»-albumet som nest siste låt. I notatene mine skrev jeg «Slayer-lignende intro og noterte ned rytmikken i trommebreakene på slutten, siden jeg ikke husket låttittelen i farten. Heldigvis klarte jeg å tyde notatene mine dagen etter. «Dype Røtter» fra første albumet avslutter seansen og jeg synes det alt i alt har vært en meget bra kveld. Stort sett god lyd i kveld på en scene som kanskje litt for ofte har litt for dårlig lyd. Skulle gjerne sett litt flere folk, det var mer enn god nok plass til å vandre rundt for å si det sånn, men konserter i starten av juli er notorisk vanskelig å selge billetter til. 5/6
Tekst & foto: Tom Ian Rogne Klungland
