Tekst: Anders Palm
Foto: Trym Eide
– Hei, da var det oss Mikkey. Kan du fortelle litt om hvordan det var å vokse opp i Göteborg?
– Det var fantastisk, jeg ville ikke byttet bort ti minutter av barndommen min. Det var et fantastisk leilighetsområde der jeg vokste opp. Det var sikkert tusen av oss barn på samme alder.
– Hvorfor startet du med trommer?
– Jeg kommer fra en trommefamilie. Onkelen min Roland startet bandet Drifters en gang i tiden. Og fetteren min Gunnar spilte i et bra rock- og bluesband. Han er seks år eldre enn meg, så jeg fikk bli med ham. Men det var alltid bare trommer for meg. Jeg spilte trommer siden jeg var fire. Min første spillejobb var da jeg var sju, på Hisingen i Göteborg. De andre i bandet var noen år eldre enn meg, ni og ti år gamle. Så det startet ganske tidlig. For å kunne spille hjemme, pleide moren min å gå rundt i leilighetskomplekset å sjekke når folk var hjemme. Hun sa, nå kan du spille i tjue minutter, for da kommer han hjem. Hun var veldig forståelsesfull og hjalp meg å holde interessen oppe. Jeg fulgte musikksmaken til den eldre fetteren min: Cream, Purple, Zeppelin, Black Sabbath, Johnny Winther, Stones og Beatles selvfølgelig, det var det han likte. Etter hvert kom glamrocken med Sweet, Slade, Kiss, Gary Glitter, men det var ikke helt det samme for meg da. Jeg var mer på hardrock-siden med Blue Öyster Cult, Lizzy, Purple og UFO. Men så etter hvert begynte jeg å høre på Sweet. Jeg kjøpte singelen deres, «Ballroom Blitz», da den kom ut. Den var kjempebra. Senere skjønte man hvor flinke de egentlig var, Slade og Kiss også.
– Du vokste opp med blader som Poster og sånt?
– Ja, jeg er veldig glad for at jeg kom inn i denne generasjonen, vi var heldige som vokste opp på 70-tallet. Det var «jättekult».
– Hva var det første ordentlige bandet du spilte i?
– Det var et band som het Nadir i Göteborg. Det var da vi gikk på videregående og vi spilte konserter og greier. Det var mer svensk vestkystpop og ikke hardrock i det hele tatt. Det var mange sånne band på den tiden, vi kom samtidig som Magnum Bonum og Gyllene Tider. Vi spilte 3–4 kvelder i uken og hadde vår egen buss, PA og lys. Det var ekte. Så to-tre år senere flyttet vi til København og jeg ble med og startet bandet Geisha i 1983. Det var blant annet med Pete Blakk, som senere ble med i King Diamond. Det var hardrock den gangen, litt mer som Mötley Crüe. Vi satset alt, men det ble ikke så mye ut av det bandet enn noen demoer.
Det var i København jeg møtte King Diamond og de andre gutta i Mercyful Fate. Etter at King brøt ut og startet sitt eget band ble jeg i 1985 tilbudt plassen der. Vi turnerte med Motörhead i 86–87. Så spurte Lemmy og Phil om jeg ville bli med i bandet. Jeg takket respektfullt nei tre ganger, fra 1986 og frem til jeg til slutt takket ja. Jeg var ikke klar for et band som Motörhead. Jeg syntes ikke jeg fortjente stripene mine på skuldrene ennå. Jeg har hatt en ganske stor rolle i alle bandene jeg har spilt i. Jeg ville være der og bidra og skrive musikken. Være frontfigur i bandet. Ikke bare lene meg tilbake og holde takten. Jeg var ikke klar for Motörhead. For Lemmy og Phil var ikke det noe problem og vi opprettholdt kontakten. Jeg har aldri hoppet mellom band på grunn av berømmelse eller rikdom. Mange syntes det var uklokt å si nei til Motörhead, men jeg ville være klar og ikke bli spist til frokost. Det var en veldig tøff avgjørelse å ta, men jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Da jeg startet på slutten av 1991, var jeg klar for disse gutta.
– Hvordan var overgangen til et band som Motörhead?
– Jeg bestemte meg for å ta med Mikkey inn i Motörhead, ikke å bli en Taylor- kopi. Vi lagde «Bastards», som var et helt annet album enn Motörhead hadde gjort før. Vi gikk litt mer fra punk til hardrock. Lemmy var veldig fornøyd og vi klikket med en gang. Jeg var med på å skrive alle sangene. Jeg har skrevet 90 % av all musikken siden den gang. Lemmy var med på å skrive, han skriver tekstene og melodiene, og vi skriver musikken. På tolv plater.
– Hvordan tilpasset du trommingen?
– Med King Diamond følte jeg meg så innmari stresset i spillet mitt. Jeg spilte chops hele tiden. Jeg kunne ikke bare sitte og groove, det var mye tekniske greier. Jeg var stressa i hjertet. Vi flyttet til Los Angeles med King Diamond. Plutselig jammer jeg med vanlige rockere, gutta fra Ratt, Van Halen, Mötley og Dokken. Vanlige rock & roll-gutter fra California. Da jeg begynte å spille med Don (Dokken), var det perfekt. Bare sitte og spille rock avslappet. Jeg hadde en fin tid med Don. Men etter tre år med Don var jeg klar for litt hardere musikk. Jeg hører hjemme i den tøffere divisjonen. Det er der hjertet mitt ligger. Det var til slutt bare Don og jeg igjen i bandet, de andre hadde sluttet. Don sa: ‘Jeg vet ikke, Mickey, hva skjer? Det er bare deg og meg.’ Men så ringte Lemmy og sa: ‘Hva faen driver du med?’ Jeg svarte at jeg og min kjæreste Mia skulle dra hjem til Sverige. Vi hadde ikke vært hjemme på fem eller seks år. Da smalt det: ‘Hvorfor får du ikke den jævla svenske rumpa di til Hollywood og spiller inn med oss?’ Jeg tenkte: Vet du hva, Lem? Hvorfor ikke? Så dro jeg opp og det har jeg aldri angret på. Det å spille med Motörhead var perfekt for meg på alle måter.
– Hva var din beste tid i Motörhead?
– Hver time med Motörhead var unik. Det er så vanskelig å forklare. Vi hadde det så fint sammen. Motörheads manager Todd Singerman er også manageren min i dag. Han sa uansett hva som skjer, du vil aldri oppleve noe lignende igjen, noensinne. Vi var som en familie. Lemmy var både broren min, pappaen min, bestefaren min, og noen ganger lillesøsteren min. Det var hele registeret. Vi var så jævlig forskjellige, og det var derfor det fungerte så innmari bra. Vi var som en maskin. Vi savnet alle Würzel, men det fungerte ikke med ham i bandet. Alle gikk i samme retning, men jeg må gi Lemmy mye av æren. Det var han som pushet meg og Phil. Han ville ikke være midtpunktet. Man bør alle være likeverdige frontfigurer, hvis du forstår. Det er bra i et band. Alle må dra like hardt. Det var ingen egoer som tok over. Jeg vil ikke nevne noen navn, men jeg har vært der også.
– Hvem er det som ivaretar merkevaren og bandets katalog i dag?
– Det er boet som ivaretar dette og vi lisensierer dette til Berry Drinkwater. Men både Phil og jeg er involvert. Vi liker å selge ting – vi har jo verdens beste logo. Jeg lagde en gang en reklame for whiskey. Noen fans skriver: ‘Fuck you, Lemmy snur seg i graven. Dere er bare ute etter å tjene penger. Drit i dere, skam dere’. Men saken er den at det var dette Lemmy ville. Det er egentlig ikke penger i dette. Det handler bare om at vi skal drive merkevaren fremover og at vi fortsatt er aktuelle. Hvilket band har vært borte i ti år og er på forsiden av Rolling Stone? Det snakkes nesten mer om Motörhead i dag enn da vi eksisterte. Og det ønsker vi å bevare, det er Lemmys arv. Det er Philthy og Eddie Clark. Det er deres arv, ikke sant? Og Phil, Würzel og jeg, vi var en stor del av det, liksom. Den største delen av det, faktisk.
– Og nå reiser du rundt med venner og spiller Motörhead?
– Ja, det er sykt kult. Denne tingen jeg gjør nå. Jeg sier det på scenen senere i kveld. Vi er ikke her for å late som vi er Motörhead. Noen sa i begynnelsen: «Dere prøver å erstatte Lemmy.» Hva er det? Selvfølgelig ikke. Og det er det jeg sier til William og Victor (i bandet). Ikke engang prøv å bli Motörhead, det blir patetisk. Ingen band kan bli det. Men vi kan spille våre og mine sanger. Som en hyllest. Vi er et forbanna coverband. Men jeg skal si deg det, det er så mange unge mennesker som aldri har sett oss. Og store karer, de står og gråter foran scenen. Og settlisten har faktisk mye fra hele historien, sanger som vi ikke spilte så ofte. Det er ikke bare «Ace of Spades» og «Killed By Death» selv om vi spiller dem også, selvfølgelig. Men vi spiller også noe fra albumet «Another Perfect Day». Lem likte ikke den så godt, men jeg elsker den platen. Robbo (Brian Robertson) har sin egen stil, men han er litt spesiell – så Lem og han kom ikke så godt overens. Uansett hvilke låter vi spiller så vil jo noen alltid ønske flere, men vi kan ikke spille i seks timer heller. Jeg synes det er en kul settliste og koser meg på scenen.
– Hvordan tok du Lemmys bortgang?
– Det var tøft å miste en god venn og som nevnt, en i familien. Helt fra starten av sa jeg at jeg vil heller feire livet hans enn å sørge over hans død. Han var syk en ganske lang periode. Det startet tilbake i 2012 med hans helseproblemer. Så denne greia med at Lemmy døde da han gjorde det. Folk sier, for en katastrofe. Jeg ser ikke på det som en katastrofe. En katastrofe er når barn dør i trafikken eller barn og unge mennesker får kreft. Det er en katastrofe. Lemmy fortalte meg da han fylte 50 år; «Hvis jeg dør i morgen, lever jeg det perfekte livet.» Han fikk 20 til av sine beste år. Det var fryktelig trist, men ingen katastrofe. Hvem får leve i 70 år helt på sin egen måte? Ingen jeg kjenner. Som Lemmy sa: ‘But that’s the way I like it, baby, I don’t want to live forever’.Han stod på scenen til siste slutt. Han måtte kjempe mye. Phil og jeg ville avbryte turneen og dra hjem og hvile. Vi maste på ham hele tiden. Det ville han ikke. Så sa jeg til Phil at nå slutter vi å krangle med Lemmy, nå hjelper vi ham i stedet. Uansett hvordan det blir. Det var veldig vanskelig. Han hadde problemer med timingen – vi måtte se på ham hele tiden. Så sakket vi farten og justerte oppover underveis. Publikum satte stor pris på at han gikk på scenen. Og de fikk se Lemmy en siste gang. Og det var fantastisk å sitte og spille bak en mann som Lemmy. Andre avlyser på grunn av småting, og så har du Lemmy. Du kan ikke ta ham av scenen. Så jeg mener, hva er rock and roll? Hva er et ekte øyeblikk? Det var ikke et falskt bein i kroppen hans. Det er også derfor vi er det vi er i dag. Vi har fortjent den respekten.
– Så kom Scorpions på banen, var det som bestilt?
– Det kom faktisk helt ut av det blå. Jeg hadde sagt ja til Thin Lizzy den sommeren. Scott Gorham ringte meg og spurte om jeg ville være med og gjøre 8-10 konserter som Thin Lizzy. De hadde fått grønt lys fra Philomena, Lynotts mor, og også Brian Downey. Så jeg ringte Brian og sa dette må du gjøre, jeg kan ikke Lizzy som deg. Men han sa at han ikke ville og at jeg ville være perfekt, så jeg sa absolutt ja. Thin Lizzy er et av favorittbandene mine og jeg så på det som en jævlig stor ære. De trengte en bassist og alle vi kontaktet var opptatt, men så ringte jeg Tom Hamilton fra Aerosmith. Fordi vi alltid har snakket om å spille sammen. Og Tom var veldig glad og da var det avtalt. Så ringte Matthias Jabs fra Scorpions og spør om jeg er i Göteborg. Jeg skjønte ikke hvem det var og måtte spørre. Jeg kjente ham, men vi hadde aldri ringt hverandre. ‘Kan du komme til Luxembourg i morgen?’ Dette var på en onsdag og jeg skulle da fly dagen etter. De var på en europaturné og trengte en vikar for James Kottak, som hadde store problemer med alkoholmisbruk. Så de sendte meg live DVD-en fra New York 2015 og ba meg studere den. Jeg satt opp hele natta og så ringte jeg Mattias neste morgen. Jeg fortalte at jeg ikke fikk sammen dette på en dag, det ble for mye. Men han ba meg komme ned uansett. Greit, tenkte jeg og dro. Så jeg fløy ned på torsdag. Så fortalte de til James at det er en trommeslager i arenaen, så du må skjerpe deg. De hadde tre uker igjen av europaturneen. Jeg måtte snike meg inn bakveien til arenaen med hettegenser, caps og briller. Ingen skulle se meg. Så jeg satt i arenaen og lærte meg settet. Jeg var også i garderoben og jammet litt med bandet noen formiddager. De hadde et lite sånt øvingssett. Så ble det til at jeg spilte noen konserter og skjønte at dette kom til å bli mer. Jeg måtte da ringe til Tom og si at jeg måtte droppe Thin Lizzy-konsertene. Jeg ringte rundt til alle trommisene jeg kjente, til slutt svarte Scott Travis fra Judas Priest at han kunne steppe inn. Han gjorde jobben kjempebra, jeg var lettet for det. Det var ikke greit å avlyse noe jeg skulle være med på. Etter turneen med Scorpions dro jeg hjem og en uke senere fikk jeg en telefon fra bandet hvor de ba meg rydde kalenderen for resten av året. Jeg bestemte meg for å vise dem hva de ikke kan være uten. ‘Jeg skal forbanna motorisere dere jævler.’ Jeg ville legge inn et tettere og tyngre spill, og med mer energi. Resultatet ble at bandet ble gladere på scenen og utfordringene de hadde med James i forhold til vekslende tempo og ustabilitet forsvant. Jeg fikk høre: ‘Vi trodde vi fikk en ny motor med deg, Mikkey. Men vi fikk en helt ny bil.’
– Så trommespillet ditt har utviklet seg?
– Som jeg sa med King Diamond, jeg ble litt lei av disse tekniske greiene hele tiden. Jeg ville spille mer avslappet. Og med Don fikk jeg det i tre år, men så savnet jeg den hardere rocken. Men etter nesten 25 år med Motörhead, i et ganske stramt rammeverk, er det spennende å gjøre noe litt annet. Scorpions er en helt ny divisjon. Det er første gang i hele mitt liv jeg får spille med en så stor produksjon. Låtene spenner fra ballader til heavy-rock. Det er en helt ny utfordring. Som band måtte de tilpasse seg, og spille med meg og kommunisere med trommisen på en annen måte enn tidligere. Jeg har nok vært et lite spark bak til bandet. Det tok litt tid, men det går helt fantastisk, vi er blitt gode venner. Det har gått nesten ti år nå. Vi har hele kalenderen fylt opp og har mye på gang!
– Du har en ganske fysisk spillestil, det krever trening?
– Ja, jeg spiller hovedsakelig hockey. To, tre dager i uken. Akkurat nå klarer jeg det ikke med skadet fot. Jeg fikk en alvorlig bakteriell infeksjon (sepsis) i foten for ett år siden. Foten hovnet opp som en juleskinke etter en juleopptreden i Göteborg. Det var faktisk livstruende en periode og fare for at jeg måtte amputere. Jeg var to timer unna å ikke overleve. Jeg visste ikke om jeg kunne spille trommer igjen. Jeg måtte lære å gå på nytt, jeg kunne faktisk ikke gå. Jeg fikk smerter i nakken fordi jeg gikk feil, men jeg sa til meg selv at dette skal jeg faen meg klare. Jeg skal sitte bak trommene igjen!Foten er fortsatt ikke 100 % og jeg halter litt. Jeg begynte å bli bedre på nyåret, men vi skulle ha en større konsert i Mexico City i mars og jeg visste ikke om jeg orket hele konserten. Jeg har to sønner, Max født i 96 og Marcus født i 02. Marcus har spilt trommer siden han var liten og jammet med oss i Motörhead og greier. Han steppet da inn for meg og spilte halve konserten i Mexico. Han gjorde det utrolig bra og styrte bandet og greier. Han var så jævlig avslappet. Det var fantastisk at han i bunn og grunn kom inn og reddet oss.
Mikkey viser stolt frem en video han har på mobilen hvor sønnen er filmet på trommestolen.
– Etter denne konserten hadde vi en pause på noen uker, så da kom jeg meg i form til å spille et helt sett.Men jeg har aldri trent mye, det er sånn at når du spiller mange konserter i året – trenger du hvileperioder. Jeg har kommet hjem fra turné og hatet trommesettet mitt – det skremmer deg litt. Da er det ok å bare dra hjem og klippe hekken, fikse ting hjemme og se på Netflix. Bare koble av, spille hockey og nyte livet. Man trenger å lade batteriene slik at man føler lengsel etter å spille igjen. Jeg har ellers alltid vært opptatt av riktig sittestilling og vinkler på armene i mitt trommespill. Jeg vil ha rette linjer. Det har nok vært en medvirkende årsak til at jeg ikke har hatt problemer med skuldre, rygg eller armer. Mange trommeslagere blir nesten ikke svette, men jeg er gjennomvåt etter ett minutt. Det er som en maraton, ja jeg er en fysisk trommeslager.
– Er trommeslagere en egen rase?
– Ja, det kan du si. Vi holder kontakt med hverandre på en annen måte enn gitarister gjør. Det er ikke noe ego med trommiser. Det er gøy på NAMM-messen, da spiser vi trommiser sammen og treffes og har det sosialt. Jeg har bra kontakt med Brian Downey fra Thin Lizzy, en av mine store idoler. Ian Paice likeså. Jeg husker Cozy Powell som vi turnerte med i 95, vi satt sikkert sammen i tre timer en gang og bare snakket trommer. Det var en glede å være på turne med en ekte trommeslager. Vi er generelt flinke til å gi hjelp og råd og fremsnakke hverandre. Jeg prøver å hjelpe unge trommiser og gi dem råd og veiledning.
– Hvordan er det å møte dine idoler?
– Det er jævlig stort altså. Tenk, nå opplever jeg at Deep Purple og Ian Paice varmer opp for meg på festivaler. Jeg har fått høre fra Cozy og andre: ‘Du er en råtass, jeg har aldri sett en trommeslager som deg’. Det er et kompliment som er mer verdt enn en million dollar. Jeg husker Lemmy sa til meg: ‘Bare så du vet det Mickey, gode manerer koster ingenting, det er gratis. Men hvis du går inn i et rom og det er drittsekker der inne, sørg for at du er den største drittsekken av de alle.’ Det er et godt råd – bare Lem kunne si noe sånt.
Mikkey er en utrolig hyggelig og åpen kar og vi kunne nok ha snakket i timevis til. Vi begynte avslutningsvis å snakke om ishockey, som er Mikkeys store hobby. Han var en lovende spiller som ung, men mente at han var litt for lav (1,68) til å kunne bli profesjonell. Hans favorittlag er Montreal Canadiens og han har stor tro på at det svenske landslaget, «Tre Kronor», ville stille et sterkt lag i OL i februar 2026.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
