Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
Bandpic: Ross Halfin
– Morning, Dave! Artig å se deg uten hvit skjorte, det har nærmest blitt ditt kjennetegn på scenen.
– Det hender at jeg bruker en svart en. Som oftest etter at jeg har hatt en bedre middag, og jeg føler meg litt oppblåst, da tar jeg en svart en. Men jeg er veldig bevisst på helsen min og hva jeg spiser, så det skjer ikke så ofte.
– Men den hvite skjorta er ganske kontrastfylt kontra sceneklærne til de fleste andre thrash metal-musikerne, som nærmest konsekvent bruker svart, og gjerne sper på med nagler og lær – eller spikerarmbånd og patronbelter.
– Hvis man har et sunt indre, så skinner det gjennom på utsiden, hvordan huden eller håret mitt ser ut, hvordan jeg snakker, hvilke ord jeg bruker. Hvilke klær jeg bruker er uvesentlig hvis ordene som kommer ut av munnen min er stygge.
– Men til saken! Megadeth annonserte nylig sitt siste album og en avskjedturné, noe som fullstendig overrumplet fansen. Hva skjer? Skal du pensjonere deg og slutte å lage og spille musikk?
– Vel, vi annonserte at dette blir vårt siste studioalbum. Det som skjedde var at jeg var hjemme en dag, og jeg snakket med managementet og sønnen min, som jobber i Megadeths management. Og jeg nevnte at jeg hadde spilt hardt og sunget hardt i dag etter dag etter dag etter dag – det virket ikke som om dette noen gang skulle ende ta. Jeg var veldig sliten, hendene mine verket, og halsen min verket. Det var fint så lenge alle gutta var samlet og vi hang sammen, men arbeid er arbeid, og når det var på tide å gå på scenen og spille låtene… Du får sjelden tid til å la hendene bli bedre. Hendene mine er skadde, jeg har leddgikt i hendene, og det blir stadig vanskeligere å spille. Det samme med stemmen min, og med ryggen, etter å ha headbanget i mange tiår. Det har skadet nakken min og spredt seg videre ned i ryggen min. Vi kommer til å turnere i lang tid fremover med denne skiva. Og vi er ikke bare et amerikansk band – vi er et internasjonalt band. Vi har spilt på samtlige kontinenter som finnes. (Unntatt Afrika og Antarktis, Dave! Journ. anm.)
Vi avbrytes i et minutts tid når Mustaines chihuahua Romeo begynner å gneldre i vei, mens Mustaine prøver å få ham til å roe seg.
– Han er vanligvis ikke sånn, men vi har håndverkere i huset nå, så jeg vil ikke kjefte på ham for at han vil beskytte oss. Smarte hunder, chihuahuaene.
– Har du noen idé om hvor lang denne turneen kommer til å bli? Og siden jeg er norsk, er spørsmålet egentlig om dere kommer til å gjøre en grundig turné i Europa?
– Vel, vi var jo faktisk i Europa i hele oktober, men da var vi support for Disturbed, og mange av våre fans kom ikke dit, for de ville hovedsakelig se oss, og på de konsertene spilte vi ikke så lenge, bare en time. Og fansen vet at vi vil komme tilbake og gjøre en skikkelig Europaturné, noe vi er i ferd med å sy sammen i disse dager. Men som sagt, det kommer til å ta oss flere år å reise tilbake til alle stedene vi har spilt på før, og da må man ta hensyn til årstidene, for noen av dem vil man unngå. Og i andre land er det stikk motsatte årstider av der vi bor.
– Nei, du har ikke lyst til å turnere i Norden midt på kaldeste vinteren. Da har vi ikke lyst til å bevege oss utendørs i det hele tatt.
– Nei, ikke sant? (Mustaine får en hostekule og bruker et minutt før han er klar igjen.) Beklager, jeg pådro meg bronkitt da vi var i Europa, og jeg blir ikke kvitt den. Og den gjør det nesten umulig å synge. Så ja, det understreker jo bare poenget vi akkurat snakket om.
– Men hva tenker du om fremtiden? Skal du fullstendig slutte å lage og fremføre musikk? Eller drømmer du om å få fremføre dine akustiske stykker sammen med Royal Philharmonic Orchestra, kanskje?
– Haha! Det høres topp ut, det skulle jeg gjerne ha gjort! Ærlig talt, jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Jeg vet hva vi skal gjøre i år, og jeg vet hva vi skal gjøre neste år. Men planer kan forandre seg. Det har skjedd et par ganger i løpet av Megadeths karriere at vi har gjort oss klare til å legge ut på en lengre turné, men av eller annen grunn har den blitt kansellert på kort varsel. Så vi må litt nærmere i tid før vi vet at dette faktisk skjer. Men jeg kan si at vi er i prosessen med å booke konserter for både 2027 og 2028, så vi kommer til å turnere lenge. Som sagt, vi er ikke et amerikansk band, vi er et internasjonalt band, og det vil ta tid å dekke alle landene vi vil ta farvel med fansen i.
– Så vi snakker faktisk om både to og tre år frem i tid, altså.
– Ja, faktisk. Men tre år passerer jo på et øyeblikk.
– Har du tenkt noe på hvordan og hvor den aller, aller siste Megadeth-konserten bør være?
– Nei, jeg tror ikke jeg skal prøve å forestille meg hvordan det skal bli.
– Ikke noe markering med gjester og fyrverkeri og brask og bram?
– Nei, jeg vil ikke sitte på scenen og grine. Det blir vemodig nok. Så for min egen verdighet, for mitt ego, tror jeg det er bedre å bare spille en vanlig konsert, i stedet for å planlegge noe høytsvevende som jeg innbiller meg skal bli så fint og flott, og så skjer det ikke. Og hvis du fokuserer alt på at du spiller din siste konsert, så spiller du kanskje ikke så bra. Jeg vet ikke, jeg prøver alltid å gi alt. Den nye boken min, som kommer til neste år, handler mye om kreftbehandlingen min, og sønnen min sa at mitt kanskje fremste karaktertrekk er min utholdenhet, min motstandskraft, og evnen til å reise meg igjen og kjøre på videre. Han sa at det ene øyeblikket kunne jeg ligge på en sofa på backstagen og kaste opp så jeg vrenger meg, og fem minutter senere går jeg på scenen og gir alt jeg har. Og jeg ble glad for at han har fått det inntrykket av meg. Det er viktig, å aldri gi opp.
– Etter 40 år i bransjen, hvem er den gjennomsnittlige Megadeth-tilhengeren på konsertene nå? Er det han i 50-årene som har hengt med siden 80-tallet, er det yngre metalheads, eller kanskje til og med tre generasjoner av fans?
– Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg kan fortelle deg hva jeg ser fra scenen og på Meet & Greets backstage. Men det er jo et begrenset utvalg, de aller fleste av fansen rekker jeg aldri å se eller møte. Det er veldig overraskende, men det er veldig mange yngre fans. Til og med så unge at de er der med foreldrene sine som passer på. Men jeg synes det er helt topp.
– Du kan jo møte en fan rundt de 60, som kommer på konsert med sin sønn på 37, som igjen har med sin sønn på 15.
– Ja, fullstendig. Og det har skjedd. Ikke ofte, men far og sønn skjer bestandig på Meet & Greets. Jeg må være på utkikk etter tre generasjoner neste gang, jeg skal huske det.
– Den siste og selvtitulerte skiva kom i januar 2026. (Anmeldt her!) Hadde du noen annerledes innfallsvinkel når du skrev denne, med tanke på at det faktisk er den aller siste?
– Nei. Det er det korte svaret. Jeg husker jeg hørte et intervju med Diamond Head, på en singleplate hvor A-siden hadde en Diamond Head-låt, og B-siden hadde et intervju med bandet. (Det må ha vært «Makin’ Music», første singel fra «Canterbury» fra 1983! Svaret avgitt. Journ. anm.) Og vokalisten Sean Harris besvarte et spørsmål og sa at: ‘Det er bare én måte å gjøre ting riktig på.’ Jeg tenkte først at: ‘ Mnja, det er jo mulig at hensikten helliger middelet, men…’ Men det er bare én måte å gjøre ting riktig på. Og jeg har prøvd å gjøre det til mitt motto og være streng mot meg selv. Jeg vet at mange ikke forstår det, og de sier at jeg er vanskelig å samarbeide med, men jeg stiller bare høye krav, til meg selv og de jeg jobber sammen med.
– Jeg liker hvordan dere har «The Last Note» som siste låt på siste skive – litt a la Queen og «The Show Must Go On». Skrev du den teksten med det i mente?
– Ja. Vi har alltid låtene våre nummererte. «Tipping Point» var for eksempel sang nummer 9, «I Don’t Care» var sang nummer 4. «Hey God» var sang nummer 2. For å gi deg et visst inntrykk, så var «The Last Note» sang nummer 15. Vi hadde noen bonusspor som vi måtte sende til diverse territorier, som er en av de stygge greiene med musikkindustrien for tiden.
– Hva da, at det ikke er noen B-sider lenger?
– Ikke bare det, men at man må sette av enkelte låter som kun skal på f.eks. den japanske utgaven av skiva. Det fører til at hardcorefansen, som vil ha alt av bandet sitt, må bruke masse penger på å skaffe seg alle utgaver for å ha alle låtene.
– Er det hovedsakelig denne nye skiva som skal promoteres på den kommende turneen, eller kjører dere et Greatest Hits-sett siden det er siste gang fansen får se dere?
– Egentlig er alle konsertene våre nå Greatest Hits. Vi lager en ny settliste hver kveld, og da vi var ute med Disturbed kunne vi bare spille elleve eller tolv låter per kveld. Og åtte av de låtene er bortimot faste låter som vi må gjøre. «Hangar 18», «Sweating Bullets», «Peace Sells», «Symphony…», «Holy Wars» – det er fem bare der. Vi må gjøre en del av klassikerne for å kunne rettferdiggjøre å spille nye låter. Når vi har en ny skive, så liker vi å promotere den med å spille noen nye låter også, men vi har mange låter som vi ikke kan skippe. Tenk deg om du dro for å se Hendrix, og han spilte ikke «Purple Haze»? Du ville reagert med å si: ‘Hva faen?!’ Ikke sant? Jeg har lest at Jimmy Page og Robert Plant planlegger å spille sammen igjen, og at Robert hater «Stairway To Heaven», men tenk deg om du dro for å se Led Zeppelin, og så spilte de ikke den låten? Eller AC/DC uten «Bad Boy Boogie»?
– AC/DC har settlisten sin hugget i sten før turneen starter, for de vet akkurat hva folk vil ha.
– Helt riktig!
– Den store snakkisen blant fansen har vært Megadeths versjon av «Ride The Lightning». Hva fikk deg til å ville inkludere en Metallica-låt?
– Vel, siden jeg skal trekke meg tilbake, så ville jeg vise min respekt for der alt startet. Jeg har aldri sagt noe stygt om James Hetfields gitarspilling – han er en enestående gitarist. Og i løpet av min tid med James og Lars og Cliff lagde vi noen livsendrende låter. Jeg har mistet tall på hvor mange ganger jeg har reist rundt i verden og hørt en av låtene våre bli spilt i bakgrunnen, eller hørt et band som er inspirert av min gitarstil. Tenk deg overraskelsen jeg fikk da James begynte å spille gitar, og han kunne spille låtene vi spilte. Jeg kan ikke få sagt hvor stor respekt jeg har for det. Og uansett hvor mye folk prøver å snakke stygt om Lars, så er han faktisk en glimrende låtskriver. Så jeg ville la sirkelen bli sluttet og vise respekt. Og hvis man skal spille inn en cover, så må man gjøre det like bra som originalen, eller bedre, eller så må man la det være. Og jeg har jo skrevet deler av den låten, så det er sånn sett ikke en coverlåt. Det er min låtskriving også.
– Ja, det er ganske innlysende når man vet det. Hvordan håndterte du gitarsoloen på den låten, siden fansen er vant til å høre Kirk Hammetts gitar der? Baserte du din solo på hans, slik han baserte sine soloer på «Kill ’Em All» på dine?
– Nei, jeg baserte den ikke på hans, men det føltes riktig å holde på de delene som alle kjenner, og bare krydre de litte grann, og kanskje øke tempoet litte grann. Største forskjellen er kanskje trommebrekkene på slutten, det er fire av dem, og jeg sa til Dirk at han bare skulle kjøre på og gjøre det han ville der. Men han holdt seg noen lunde slik Lars ville gjort det, men plusset på litt krydder.
– I følge Dave Ellefson hadde du planer om å gjøre en nyinnspilling av hele «No Life Til Leather», Metallica-demoen fra 1982, men det sa han at han hadde motsatt seg. Stemmer det?
– Jeg hører ikke på hva David Ellefson sier. (Chihuahuaen går gneldrende bananas i bakgrunnen.) Vent, det er noen på døra, vent litt.
To minutter senere er Mustaine tilbake.
– Hva sa du at Dave Ellefson hadde sagt, sa du?
– At du ville spille inn hele «No Life Til Leather»-demoen, men at han ikke ville det. Og at det var grunnen til at han fikk fyken i 2021.
– Det er overhodet ingen sannhet i det.
– Dette blir den første og siste skiva med bandets nye finske gitarist, Teemu Mäntysaari (etter at brasilianeren Kiko Loureiro sluttet brått i september 2023). Hvordan har han bidratt?
– Han har vært fantastisk. Jeg har tenkt at det er synd at jeg ikke møtte ham for et par skiver siden, det hadde vært strålende, selv om da hadde vel han vært tenåring, haha! (Nåååh, mannen er da 38 år gammel nå, Dave! Journ. anm.) Men han har kommet med innspill og ideer, og vi har jobbet sammen på et helt album.
– Så hvordan er kjemien og kommunikasjonen i bandet, nå som Megadeth består av en Californier, en newyorker, en belgier og en finne?
– Problemfritt. Dirk snakker perfekt engelsk, selv om han snakker med belgisk dialekt. Teemu er litt vanskeligere å snakke med, for det er så mange ord vi bruker som han ikke kan. Men jeg gjør en innsats for å inkludere ham og få ham til å forstå. Jeg vil at vi skal være venner for livet. Med denne skiva klatrer han langt opp på stigen av gitarister vi har hatt, jeg komme rikke på noen som kan matche ham, med unntak av Marty Friedman, kanskje. Kiko var utrolig, Chris Broderick var utrolig, Chris Poland var utrolig, Jeff Young var utrolig og Glenn Drover var utrolig. Har jeg glemt noen da? (Ja, av de som har spilt inn skiver med Megadeth, så glemte du Al Pitrelli. Journ. anm.) Den som de fleste pleide å nevne var Marty Friedman, men nå begynner folk å endre mening, de er i ferd med å få øynene opp for hvor bra Teemu er, og akseptere ham. Det kule er at da Kiko fortalte at han ville slutte og holde seg hjemme, så hadde han allerede plukket ut Teemu som sin erstatter. Han sa at han visste at Teemu ville naile dette, at han var strålende. Jeg svarte at ‘Vel, la meg være dommeren i akkurat det’. Men vi møtte Teemu, og han var fabelaktig. Kjempefin fyr, en helvetes gitarist, han er sunn og frisk, en god ektemann og far med ordnede forhold hjemme. Han er også musikklærer, så han hjalp faktisk meg med mine soloer da vi var i studio, tro det eller ei.
– Når spilte dere inn denne nye skiva? Jeg har inntrykk av at dere har turnert i hele år.
– Ja, vi har jobbet hardt det siste året. Vi begynte i november 2024, og leverte skiva til plateselskapet i september i år. Så ja, det har gått i ett.
– Synes du det er vanskelig å si at «Nå er skiva ferdig» og sette strek, eller er du perfeksjonisten som helst ville jobbet videre og omarrangert låtene og mikset og mastret ad infinitum?
– Nei, jeg liker ikke å jobbe videre med låter når de er ferdige. Jeg mener at hvis du holder fokus mens du jobber med låten, så vet du når den er ferdig. Av og ting kan jeg høre på låten og føle at det er noe feil med rytmen, eller at det føles litt nakent her og der og legge inn noe gitargreier der. Eller jeg hører på den på tampen av dagen og finner ut at vi bør sove på det, høre på det igjen i morgen for å se om det låter feil da også. Eller jeg kan finne ut at en gitarsolo ikke trenger å være der, fordi grunnkompet er sterkt nok til å bære låten på det punktet. Men hvis du har et elendig grunnkomp kan du begrave det med en gitarsolo.
– Du kommer også med en ny bok i 2026 – hva er det den tar for seg som «My Life In Metal» fra 2009 ikke dekket? Kun de siste 16 år?
– Denne heter «In My Darkest Hour» og har hovedfokus på kreftbehandlingen min. Fra da jeg ble diagnostisert med kreft og hvordan jeg prøvde å akseptere det. Det var en skremmende opplevelse.
– Når skal den etter planen gis ut?
– Vi jobber fortsatt med coveret, og advokater går over alt sammen med redaktøren. Det er litt annerledes denne gang, det er mye som må med. Som skribent vet du vel hvor forsiktig man må være med hva man skriver, hvis du vil unngå å bli saksøkt.
– Hvis du ble kontaktet av noen som ville lage en Megadeth-film, a la Mötley Crüe-filmen eller Queen-filmen, ville du støttet det og involvert deg?
– Ja, hvis den var korrekt.
– Du kunne vært konsulent eller med-produsent?
– Ja, jeg kunne sørget for at det var autentisk. Og instruert den som skulle spille meg om hvordan man snerrer på riktig måte, haha. «Du krøller ikke overleppa riktig!» For hvis noen skulle spille meg og ikke fikse det… Det er det nydelige med Megadeth, å ha en vill frontmann.
– Ja, hvem kunne ha spilt Dave Mustaine i Megadeth-filmen?
– Jeg pleide å tenke at Gary Oldman kunne ha blitt en glimrende Dave Mustaine, men vi bør vel finne en yngre Dave. Gary Oldman ville vært fin som middelaldrende Dave.
– Nå som Megadeth og flere andre av veteranbandene er i ferd med å rulle inn, hvilke nye unge band ser du for deg kan bære fakkelen videre og headline festivaler i neste tiår?
– Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg antar at jeg får sjansen til å finne ut det nå som vi skal turnere de neste årene med unge og lovende band som support. Vi skal jo turnere helt frem til 2029, hvis alt går bra, men det er fordi vi har muligheten til å ta pauser og komme til hektene inni mellom. Det er for tøft å turnere og turnere og turnere uten stans nå som jeg har slitt litt med kroppen, som nakkeskaden og ryggraden og leddgikta. Jeg har et par andre skader i ryggen som plager meg også, og alt det gjør det vanskeligere å spille. Mange gitarister sliter med det, for du har vekten av en gitar på flere kilo som tynger ned venstreskulderen din i timevis hver kveld, så det tærer gradvis på, nesten umerkelig. Veldig mange som har spilt i årevis har et gitarsyndrom. Nå har vi muligheten til å iverksette de rette tiltakene for å kunne gjennomføre en suksessfull avskjedsturné. Vi skal sørge for at det er nok av hviletid underveis. Noen tror kanskje at å spille fem-seks konserter i Australia er en kort turné, men hallo, Australia er like stort som Amerika! Det er langt å kjøre mellom hver by hvis du skal til Perth, Brisbane, Adelaide, Melbourne, Sydney… Men det er ikke selve konsertene som knekker deg på en Australiaturné, det er de 35 timene på fly for å komme deg dit og tilbake.
– Ja, man bruker jo mange dager på å justere seg til australsk tid.
– Nettopp! Det er 14 til 16 timers forskjell! Det er tøft. Så akkurat det skal bli en lettelse å bli ferdig med.
– Ok, Dave, da takker jeg for tiden din og håper vi får se deg på scenen her i Oslo en siste gang i løpet av et par år.
– Vi kommer helt sikkert til Oslo! Oslo har alltid vært en god venn for meg og Megadeth i alle år, og jeg vet at vi har mange fans der. Det er et par norske band også som jeg liker og synes er veldig bra, som Shining. Jeg fikk møte et par av gutta derifra sist gang vi var i Norge, og jeg skulle ønske de kunne kommet over hit. Det hadde vært kult å ha dem til å turnere med oss, men jeg vet ikke helt om det er den riktige musikken for fanbasen vår. Men faen, det er noen jævla bra band i Norge.
– Dere gjorde en strålende jobb på Tons Of Rock-festivalen i sommer, det var faktisk et av høydepunktene for min del, og det sier jeg ikke bare fordi vi prater sammen nå.
– Takk, takk, godt å høre! Hvis jeg trives på et sted, så glemmer jeg alt strevet med reising og helse, og klarer å slippe meg løs og kose meg sammen med folk. Som en underholdningsartist, så synes jeg folk generelt legger for mye vekt på artistens privatliv. Alt som burde bety noe, er hvordan jeg klarer meg på scenen. Hvordan jeg er som privatperson bør ikke gjøre meg til en bedre gitarist eller bedre sanger. Det kan kanskje påvirke ordene jeg skriver, men når det gjelder musikk, så enten har du det, eller så har du det ikke. Men som jeg sa, det er mange knallbra band fra Norge. Uansett, jeg må runde av her nå, og takk for at du har tatt deg tid til å gjøre dette. Det har vært hyggelig å prate med deg.
– I like måte. Min kollega Anne-Marie møtte deg backstage i München for et par uker siden og tok bilder til frontcoveret av vårt neste nummer.
– Å, fantastisk! Jeg husker det! Så det var dere, ja? Men neste gang vi kommer til Oslo, kom og si hei, så tar vi en øl eller en kaffe og skravler videre.
– Skal bli! Ses da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025