Tekst: Ronny Østli
Foto: Nima Taheri
Livefoto: Anne-Marie Forker
Vinteren har latt vente på seg, og i bandets opphavskommune Ski, er det først på denne intervjudagen i januar gradestokken viser sin kulde med rundt tjue minus. En perfekt setting for grunnleggerne av det som er viden kjent som norsk black metal. Bortsett fra at jeg befinner meg i Tenerife, og vokalist Attila Csihar er hos familien i California.
– Nå er jeg på besøk hos sønnen min. På denne tiden av året er det gjerne litt rolig, så da prøver jeg å reise vekk fra vinteren en periode. Jeg giftet meg i mai i fjor, og kona er også herfra.
– Norway Rock Magazine gratulerer selvfølgeig. Jeg gjorde en lengre sak her i bladet i forbindelse med jubileet. Da var to konserter Rockefeller gjennomført, hvor bandets første vokalist Messiah og første trommeslager Manheim var delaktige. Nå har dette vart i halvannet år, og feiringen har foregått langt utenfor landets grenser.
– Det har vært en helt super reise. Vi inviterte de to gutta til showene i Oslo, og dette var før festivalsesongen. Det var faktisk min ide å ta med disse til festivaljobbene også. Jeg kjente de litt fra før, men nå er de gode venner. Jeg virkelig elsker de gutta. Grunnet logistikk og at disse gutta har normale jobber har det ikke vært mulig å ha de med overalt, men jeg husker da jeg spurte om de ville være med til Wacken. Ja for faen, var svaret, og da var vi litt i gang. Jeg synes turen har vært en suksess, og føler folk har syntes det samme. Det er jo en litt annerledes ting å gjøre. Vi endret det visuelle litt, med videofremvisningen i bakgrunnen. Jeg føler vi leverte noe unikt, noe som ikke er vanlig for de som har holdt på så lenge som oss. Den beste opplevelsen fra denne turneen var i Sør-Amerika. Fansen der er helt vill, og det å kunne vise det til Messiah og Manheim var stort for oss. De har jo ikke vært på så mange turneer, så det var ekstra gøy. Og fansen der viste helt tydelig de satte pris på å se dem også. Jeg håper det byr seg flere muligheter for å gjøre noe sammen med dem igjen.
– Dere startet denne runden i Oslo, da avslutter dere den kanskje på Tons Of Rock i sommer?
– På et tidspunkt må vi bare sette strek. Konserten vil uansett bli unik da vi har nytt materiale som skal presenteres. Noe av det visuelle tenker vi kommer til å bli med fremover, siden vi la mye arbeid i det og folk ser ut til å like det. Du stiller egentlig et veldig godt spørsmål. Det er jo egentlig en veldig god ide. Konsertene våre blir annonsert som Mayhemkonserter, uten å si så mye om det er det ene eller andre innholdet. Men denne tanken likte jeg virkelig, den skal jeg ta med meg til gutta. Takk for godt innspill.
– Det er mye nostalgi i black metal. Merket du annerledes respons hos publikum under den siste turneen?
– Responsen var god. Men om det skyldes Manheim og Messiah eller endring i det visuelle har jeg ingen formening om. Vi hørte mye at vi låt bedre enn noensinne. Og når du har holdt på i førti år så er jo det det beste komplimentet en kan få. Allerede nå i februar starter vi å turnere for nye skiva. Jeg skulle gjerne ha ventet en måned til, men dette er planlegging som er utenfor min kontroll. Så fort vi var ferdige med jubileumsturneen, så begynte vi å gjøre intervjuer for den nye plata samt forberedelser til den neste turneen. Det er et ganske hektisk program, og jeg skulle gjerne slappet av litt mer etter forrige runde før det braker løs igjen, hehe.
Da jeg snakket med gitarist Morten i forbindelse med «Daemon» sa han det var veldig viktig at alle bidro i skriveprosessen. Denne gangen er de tilbake til der Attila skriver tekster og gitaristene Morten og Ghul har skrevet musikken.
– Det er tre år siden jeg kom opp med temaet til plata, nemlig døden. Det er ganske omfattende tema. Jeg sendte noen skisser til Morten og Ghul, og de sendte demoer tilbake. Så denne gangen ble det mer tradisjonell låtskriving. Her for noen dager siden hørte jeg på demoer jeg og Ghul lagde for tre år siden, så det har tatt litt tid. Jeg er snart femtifem og liker å utfordre meg selv. Og det å skrive om døden er en utfordring. Dette er et svært komplekst tema som ikke bare har inspirert musikere, men også poeter, filosofer, kunstnere og forfattere. Og selvfølgelig religion. Så det tok tid å skrive ferdig. Så har vi som nevnt turnert oppi det hele. Selve innspillingen tok tid. Det er et år siden vi begynte studioarbeidet, og også det med visse oppholdsperioder.
– Jeg føler Ghul er mer involvert i låtskriving nå enn tidligere?
– Joda, men på «Daemon» nærmet fordelingen mellom han og Morten dagens nivå. På «Esoteric Warfare» var det kun Morten og meg som sto for musikken. På den tiden var Ghul ganske ny i bandet. Han hadde likevel ideer, som var helt ok. Men jeg og Morten hadde vår greie gående, så Ghul fikk heller modnes litt. På denne plata nærmer de seg halvparten hver, med Morten litt i forsetet. Jeg liker godt variasjonen mellom dem, og den er ganske hørbar. Ghul er mer aggressiv og rett frem, mens Mortens ideer er mer avantgarde.
– Og når vi nå sier Morten og ikke Teloch, er det fordi at på all info jeg har og finner om skiva er det Morten som brukes.
– Ja, jeg la merke til det selv også. I Mayhem gjør man som man vil og alle har kunstnerisk frihet til å forlate artistnavnet. Vi er tross alt alle rundt femti. Jeg synes Morten er et vakkert navn. Det minner meg om mortal. Det er et veldig norsk navn og ikke noe vi har i Ungarn.
Vokalister er vanligvis ikke altfor glad i å fortelle om tekstene sine. Attila er et unntak i så måte.
– Først og fremst har det vært veldig utfordrende å skrive de. Det er ikke sånn at jeg plukker et par temaer, skriver et par gode tekster og fyller på med resten litt på sparket i studio. Når først temaet kom, jeg aner ikke fra hvor, så jeg hele manifestet klart for meg. Som sagt er det såpass dyptgående tema, og det mest universelle temaet jeg kunne komme opp med. Det er vel ingen der ute som ikke tenker på døden, hehe. Jeg gravde meg veldig dypt inn i det, leste filosofer som Seneca, Marcus Aurelius og Epiktetos, min favorittfilosof gjennom tidene. Nå går det mest i Carl Jung, så jeg er alltid inn i noe, hehe. Da jeg begynte å skrive leste jeg noe, men i en så stor oppgave er den beste researchen å gå i seg selv. Jeg måtte gripe det an fra flere aspekter. For døden, hva er det? Vi vet jo ingenting om den. Det er den andre siden av livet. Det er en annen dimensjon. Hvis ingen døde, hvor mange mennesker ville det vært her da? Det er en del av naturens gang.
Sønnen til Attila har nettopp stått opp og kommer innom kjøkkenet, hvor Attila lager seg en kopp te.
– Jeg husker dagen han ble født. Jeg var til stede. Og selv om han nå er voksen husker jeg at jeg så han komme ut av magen og tenke at livet hans startet ikke nå. Han har levd der inne. Helt siden han var et egg. Magen er også en annen dimensjon. Også har vi den faktoren at vi hver kveld legger oss til å sove. Hva er det? Og reiser oss fra søvnen hver morgen. Dette må se rart ut hvis man kommer fra en annen planet og besøker oss. Hver kveld ramler vi sammen, for deretter å reise oss opp litt senere. Alt dette er inspirasjoner til «Liturgy Of Death». (Som forresten er anmeldt her.) Vi hadde en elektriker innom, som fortalte han hadde fått et så stort elektrisk støt at han ble erklært klinisk død i noen minutter. Han fortalte om lyset, og at bak lyset var et annet univers. Det var en ro der som gjorde at han ikke ville tilbake, men tilbake kom han, hehe. Tekstene oppfattes nok veldig mørke, og det skal de være, det er tross alt et Mayhem album. Og det er jo mørkt, spesielt for de som sitter igjen, men det er ikke dermed sagt det er en dårlig ting. Man forlater lidelser, forvirringer og begrensninger som livet byr på. Så det kan jo faktisk være en god ting også.
– Vi lever også i et ganske så dystert verdensbilde.
– I hinduismen snakker man om Kali Yuga. Den fjerde og siste tidsalderen – mørkets tidsalder. Jeg mener det er klare bevis på at våre forfedre har vært svært intellektuelle. Så ja, det er en mørk tidsalder, og kanskje nettopp derfor Mayhem har arven den har. I en normal verden ville vi kanskje spilt en helt annen musikk, hehe. Da jeg begynte med musikk fulgte jeg bare instinktet og ante ikke hva jeg drev med. Vi er her enda, og scenen er utrolig stor. Og det er kanskje litt rart. Du har de store flott trærne, med et hav av søppel under.
– La oss endre litt tema. En kikk på Youtube i forkant av intervjuet viste at det kom opp reaksjonsvideoer på de nye låtene deres, før videoene av de aktuelle låtene.
– Jeg sjekker aldri sånt. Min filosofi er at når vi slipper noe, så slipper jeg det. Da lever de sitt eget liv. Som babyer er jeg en ansvarlig far til alle låtene og behandler dem likt. Ingen favoriseres. Og det å velge singler overlater jeg til de andre i bandet. For meg er alle låtene mine kjære små barn. Jeg blir fortalt at responsen er god, så da er jeg også fornøyd. Liker de det ikke, er det også greit. Jeg husker de første reaksjonene fra da vi slapp «Ordo Ad Chao». Det var en hjemme i Ungarn som skrev at folk burde heller kjøpe øl fremfor den skiva, den var rent søppel, hehe.
– Men det er jo en fantastisk skive.
– Ja, ikke sant. I Norge fikk den riktignok en spellemann, men fremdeles er folk kritiske til den plata. Det samme da vi startet Tormentor, så jeg har etter hvert latt være å bry meg for mye om tilbakemeldingene. Men jeg setter jo pris på at folk liker ting jeg gjør.
Som nevnt tidligere skulle Attila gjerne hatt litt mer pause før neste turné starter.
– Ikke bare mer pause, men pause. Selv om vi ikke turnerer så er det intervjuer og forberedelser som tar tid. Men det er sånn det er. I tillegg foreligger det planer med Tormentor. Vi har nye ting på trappene, og det med samme line-up som i 1987, er ikke det fett? Hvor mange kan slå i bordet med det? Jeg gjør også soloting og filmmusikk. Blir det tid har jeg og Iggor Cavalera snakket om å gjøre noe sammen. Jeg vet jo han er en god trommeslager, men visste han likte eksperimentell musikk. Så vi snakker om å gjøre noe ritualistisk eksperimental musikk. Vi spilte på Le Guess Who? Festivalen og responsen var såpass god at dette må vi fortsette med. Jeg har også et prosjekt med Rhys Fulber fra Front Line Assembly, som var en stor inspirasjon for meg på åttitallet. Så det samarbeidet synes jeg er veldig stort. Dette er vel det groveste for min del, det finnes noen andre prosjekter også. Så det er ganske intenst, men storkoser meg med å drive med alt dette. Jeg skulle bare ønske det fantes litt mer tid, hehe.
– «De Mysteriis Dom. Sathanas» blir ofte kåret til tidenes beste black metal album. Er det det?
– Det vil tiden vise. Akkurat nå mener folk det. Da vi gjorde albumet visste jeg det kom til å bli en sterk skive. Da jeg fikk de første demoene fra Øystein Aarseth ble jeg blåst av banen. Dette var virkelig noe annet enn «Deathcrush». Dette var helt unikt. Ingen kunne selvsagt forutse platas betydning. Jeg liker også godt «Esoteric Warfare», men kanskje den trenger enda mer tid hos folk? Kanskje også «Ordo Ad Chao» vil få høyere status en gang? Jeg er uansett stolt over å ha vært med på «De Mysteriis», og i Mayhem generelt. Så selv om livet kan by på problemer, er den delen helt fantastisk.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026