Tekst: Ronny Østli
Foto: Alayna B. Lee
Ikke bare feirer Massacre 40 år, vokalist Kam Lee er også mannen mange sier oppfant growlingen.
– Dette går tilbake i tiden før Massacre, da jeg spilte trommer i Mantas, som senere skiftet navn til Death. Jeg tilbød meg å gjøre vokal. Lemmy var kanskje det groveste man kom på vokalfronten da, også var jeg stor fan av Hellhammer. Jeg må innrømme jeg liker musikk når det er skikkelig ræva, haha. Demoene deres er jeg stor fan av. Jeg sa jeg kan muligens gjøre noe sånt, men jeg vil gjøre det litt annerledes. NWOBHM var det store, med Bruce Dickinson i spissen. Queensrÿche med Geoff Tate debuterte, og dette var vokalister som virkelig kunne synge. Jeg ønsket å være motsatsen til dette. Jeg ønsket å gå Lemmy en høy gang hva røff stemme angår. Mye av skylden skal også min interesse for skrekkfilmer ha. Tidlig 80-tall bød på mange filmer innen sjangeren, og jeg husker «Nightmare On Elm Street» hvor Freddy Krügers stemme er pitchet. Flere filmer hadde disse fordreide stemmene, og jeg prøvde å forestille meg hvordan ren ondskap ville høres ut. Hvordan ville et lik som kommer opp av graven høres ut? Min tanke var at ondskap ville låte som growling. Mamma drev oppdrett av pitbuller og rottweilere, og det mest skremmende som liten var å være i nærheten av disse hundene som slåss over mat eller et bein. Helt fra menneskets opprinnelse tror jeg det er naturlig å være redd den type lyder i mørket. Å slåss for føde er et urinstinkt og den slåssingen, med tilhørende lyder, er virkelig ekte. Dette er bakgrunnen for growlingen, i tillegg til å høre på Motörhead og Venom. Med Tom G. Warrior og Hellhammer, og senere Celtic Frost, var det ikke nødvendigvis stemmen, men derimot uttalelsen. Tapetrading startet så smått på denne tiden, og jeg husker det dukket opp en aksent vi amerikanere ikke kjente til. Han hørtes mer engelsk ut, og jeg likte virkelig den uttalelsen. Senere ble man kjent med skandinavisk uttalelse også, spesielt fra Sverige, siden de hadde så mange death metal band. Det landet har virkelig sterke aksenter. Man hører lett på engelsken om et band er fra Stockholm eller Göteborg. Så uttalen til Tom G. Warrior og mitt ønske om å låte så primalt som mulig er svaret på hvordan growling ble til. Så kunne jeg selvsagt ikke synge som Bruce Dickinson heller da, haha. Disse vokalistene som virkelig kunne synge så jo bra ut også, og jeg ville være absolutt det motsatte. Jeg ville være avskyelig, haha.
– I dag er death metal en anerkjent sjanger, i 1984 eksisterte ikke en gang betegnelsen.
– Det var annerledes, men likevel ikke. Du hadde da, som nå, folk som ikke skjønte greia. På den tiden var metal Mötley Crüe eller Ozzy Osbourne. Så kom death metal som en undergrunnsbevegelse. Og selv om det nå er en velkjent sjanger, så er det ikke sånn at folk er mer åpne for den. Det er fremdeles motforestillinger og feiloppfatninger. Men, hehe, jeg må jo si at jeg aldri forestilte meg da, at sjangeren skulle eksistere 40 år senere. Da jeg spilte i Mantas, var det ikke noe som het konserter. Man spilte på hjemmefester. Noen kjente noen som kjente noen som hadde fest. Kanskje vi kan spille? Så kom vi inn og rigget opp, og etter to låter hadde de fått nok, haha.
Flere death metal band kom til, demoer ble laget og i likhet med et hav an andre band ble Massacre en del av bølgen på tidlig 90-tall, med debuten «From Beyond», sluppet på Earache første juli 1991.
– Dette var en vanskelig skive. Materialet var skrevet i 1986. Så sluttet alle gutta og ble med Chuck over til Death for å spille inn «Leprosy». Og dermed sto jeg igjen uten noe band, og Massacre var historie. Etter «Spiritual Healing» dro Death på turné uten Chuck, noe han likte dårlig, og gutta får sparken. De spør om jeg vil ta opp igjen tråden. Gitarist Rick Rozz og jeg var allerede tilbake og skrev nye ting sammen med trommeslager Joe Cangelosi og bassist Butch Gonzales. Vi sendte over dette materialet til Earache, men Digby likte det ikke. Han likte bedre demoene fra 1986 og ville heller ha det. Ok, jeg kan godt det, men siden Terry og Bill ikke lenger er i Death kan jeg jo spørre om de vil gjøre den plata. Så dette er en plate som i stor grad er konstruert av plateselskapet, og ikke av meg. Låtene er fra 1986, skiva innspilt i 1990 og utgitt i 1991. Grunnen til at plata ble oversett ligger mye i dette. Mange av de som hadde fulgt med i undergrunnen og som kjente historien satte pris på at plata endelig kom. Earache hører hjemme i England og det meste av respons kom derfra. Deretter kom Tyskland, et land hvor vi fremdeles har mange fans og får mye respons fra.
Massacre har etter dette vært litt av og på, men 2019 er starten på det Massacre vi hører i dag, og som i høst slipper sitt femte album «Necrolution», som er anmeldt her.
– Da jeg ble med 2019, jeg skal ikke si jeg tok over bandet, men jeg inntok førersetet. Bandet har vært av og på hele tiden, og blitt ledet av mange forskjellige personer, som alle har vært opptatt av trender. Jeg hater trender og derfor har ikke jeg ville være med. Da jeg tok over kapteinstolen så jeg dette som det neste steget etter «From Beyond», noe som resulterte i «Resurgence» i 2021. For meg var det veldig viktig at denne låt som en naturlig oppfølger. Vi har gjort noen singler og EP-er, men da gutta begynte å presentere nye låter i forkant av «Necrolution» var jeg svært kritisk. Det låt bra, men jeg ble ikke blåst i bakken. Det låt som “Resurgence” del 2, og det ville jeg ikke gjøre. Da spurte gitarist Jonny Petterson hvor jeg ville, om jeg ønsket en mer moderne retning. Nei nei, snarere tvert imot, svarte jeg. Jeg vil reboote hele greia og gå tilbake til start. Det kicket gutta på, da ikke mange tenker i de baner. La oss tenke baklengs og låse oss til death metalens første tiår, 1984 til 1994. Lyden og bandene som herjet da. Og det var egentlig ganske lett, da alle i bandet er fans av den perioden. I grunn var det en lettelse innad i bandet. Ingen trengte å konkurrere i gravity blasting eller arpeggio. Tenk enkelt, det var en tanke alle var komfortable med.
– Dere er gode musikere, studioene har en helt annen teknologi enn på 80-tallet. Var det vanskelig å låte så gammelt som dere strebet etter?
– Det er alltid vanskelig, for jeg vil aller helst spille inn med en kassettspiller midt i øvingslokalet, haha. Akkurat som vi gjorde i 1984. Jeg er vokst opp med sånn lyd på innspillinger, men jeg møter stadig folk som ikke skjønner hvordan jeg får noen lytteropplevelse ut av det, haha. Derfor synger jeg låtene i studio fra start til slutt, akkurat som jeg gjør live. Jeg hater Frankenstein-vokal, hvor man tar opp et par linjer, går og driter, for så å synge et par linjer til før det er lunsj. Derfor hører man at jeg puster og ikke synger med samme kraft uti låten som i begynnelsen. Da spør teknikeren om jeg vil ta det partiet om igjen, hvor på jeg sier nei, det skal låte naturlig. Altså, er noe feil, så gjør jeg det om igjen. Og jeg dobler vokalen på steder jeg har tenkt ut at det passer. Men må noe tas om igjen må jeg gjøre det med en gang, mens jeg enda har den samme energien. Det er veldig lett å høre klipp og lim hvis energien ikke er den samme.
– Låter som singelen “The Color Out Of Space” og “The Things That Were And Shall Be Again” er klassisk death metal, men samtidig veldig melodiøse.
– En ting er å gå tilbake, men det måtte ikke låte 1984 for enhver pris. Det er vel kun én låt på skiva som låter så rått. Den melodiøse tilnærmingen kommer av at jeg har med meg to svenske gitarister. Og de spurte meg om det der, de mente det ville bli vanskelig å låte som om de ikke var svenske. Og det sa jeg er helt greit. Ta influensene deres fra Tampa, så vel som annen death metal. Og thrash. Også jobber vi oss derfra. Jeg er stor fan av svensk death metal, så jeg liker det melodiøse også. Og dette skiller «Necrology» fra «From Beyond», som ikke hadde noe sånt.
– Så er det de mer thrasha låtene, som «Shriek Of The Castle Freak” og “Horrors Of Hidden Truth”. De liker jeg godt.
– Ja, og det er så absolutt med hensikt. Spesielt «Shriek Of The Castle Friek.” Jeg ønsket med låt med D-beat. Tidlig death metal hadde denne rytmen, akkurat som mer punka band som Discharge og Anti-Cimex. Så sånn ble den låten til. Dave Ingram fra Benediction sa nylig til meg; ‘Kompis, du gjør ikke den onde latteren lenger.’ Og det hadde han rett i, så dermed kom jeg på å gjøre plass til den igjen også.
– Jeg har sagt flere ganger i min skribentkarriere her i Norway Rock Magazine at mye nyere death metal gir meg svært lite. At briljering på instrumenter og gravityblasting gjør at selve låten blir borte. Jeg husker ikke en dritt når en sånn skive er ferdig og antar du er av samme oppfatning?
– Helt klart. Det er nettopp dette jeg vil til livs med «Necrology», fordi death metal fenger ikke lenger. Det er ikke mulig å nynne låten fem minutter etter den er ferdig. For all del, jeg verdsetter blastbeats og gode gitarister, men akkurat de bandene appellerer kun til musikere. Kona mi er et godt eksempel. Hun liker death metal, men er ingen musiker. Hun kaller disse nye bandene for bråk. Det er ingen knagger eller noe som fenger. Man må huske at det finnes flere fans enn musikere på dette nivået. Disse musikerne er den lille gruppa mennesker som sitter med armene i kors bakerst i baren på konserter. De fleste folka er foran scenen. De liker groovet og de gode låtene.
– Når det kommer til groove så elsker jeg åpningen på «Ritual Of The Abyss». Det går heller litt for sakte enn litt for fort.
– Vi har hatt noen sånne introer, og dette var opprinnelig ment å være åpningssporet. Både «From Beyond» og «Resurgence» åpner på denne måte, så da slo det meg at, nei, la oss gjøre noe annet nå og ha denne som nummer to. Derfor åpner «Necrology» med «Fear Of The Unknown» som er fullt øs og skrik. Denne gangen ønsket vi at folk skulle lure på hva i helvete som skjer når de setter på plata, hehe.
– Massacre opererer med en studio line-up og en live line-up. Jeg antar at medlemmer bosatt i Sverige er en av grunnen til dette.
– Ja. Jonny Petterson er veldig opptatt med sine band. Jeg har jobbet med Rogga Johansson i flere prosjekter gjennom mange år, men han ønsker ikke å turnere. Han er en fantastisk musiker, men jeg vil spille live, og da må jeg ha en livebesetning. Det er de komfortable med at jeg gjør. Det er litt artig at du spør om akkurat dette, fordi «Necrology» er denne studiobesetningens siste plate. De nye medlemmene har sagt de ønsker å bli i Massacre, og vi har allerede to nye låter skrevet sammen. Det betyr at Massacre live og på plate heretter blir de sammen folkene.
– Ironisk nok, da «Resurgence» og «Necrology» med unntak av trommeslageren er samme bandet. Noe som vitnet om det mest stabile Massacre noensinne. Uansett har Kam Lee holdt en stø kurs siden 2019, ser du på det som det virkelige comebacket?
– Ja, selv om dette er runde nummer tre eller fire, haha. Men ja, du kan nok si det. Som jeg nevnte tidligere ble jeg med i 2019 på litt andre premisser enn tidligere. Jeg fikk en stemme, jeg var ikke lenger i med noen andre sitt band. Tidligere har jeg ikke hatt så mye mer å si enn å skrive tekster og legge på vokal. Mange vil kanskje lure på hvorfor jeg som vokalist og tekstforfatter vil ha så mye å si? Jo, fordi at å drifte et band er mer enn å spille musikk. Avtaler skal inngås, booking og promotering må gjøres. Da jeg kom tilbake i 2019 kunne jeg bidra med erfaring på disse områdene. Sagt på en annen måte, jeg har lært the hard way hvordan vi kan unngå å bli rundlurt, hehe. Det er ikke sånn at jeg tok over en sjefsjobb i et velfungerende firma, jeg tok over et selskap som feilet konstant. Jeg ble med på de premisser at denne butikken må driftes riktig, og det er jeg villig til å gjøre. Jeg har advokat til avtaler og varemerket Massacre er mitt. Alle firmaer har én sjef, og i dette firmaet er det meg. Slik angrep jeg dette.
– Som i firmaer flest foreligger det en plan for det neste året.
– I høst blir det vestkysten her i USA, og det er litt spesielt, for jeg har aldri turnert i perioden rundt thanksgiving. Det er en ganske stor høytid her, som jeg ikke tror feires på samme måte hos dere. Siden plata slippes nå, så er jeg i kontakt med flere promotører om å få til en verdensturné til neste år. Ikke noe er i boks riktig enda, men jeg kan hinte om at vi prøver å få til noe med enten Possessed eller Venom Inc. Det virker som de prøver å få oss på plakaten med noen gamle band, haha, men det er vel bare sånn det er. Vi har vært en del i Europa, men da havner vi i Tyskland eller Tsjekkia. Det nærmeste vi har vært dere er Finland og Sverige, så det er veldig mange land som gjenstår, noe vi nå ønsker å gjøre noe med. Det er i nå det bookes til neste års festivaler, noe det også jobbes med, så hadde vi gjort denne praten litt senere hadde jeg kanskje hatt et litt klarere svar.
– Det kan jo være det er promotører her i Norge som leser Norway Rock Magazine også.
– Da er det ingen grunn til å ikke ta kontakt. Siden vi nå er på Agonia håper jeg vi blir lagt mer merke til enn da vi druknet i mengden hos Nuclear Blast. Da jeg signet der hadde jeg undergroundperioden deres fra rundt 1990 i minnet, og tenkte disse kan sin metal. Men så sluttet sjefen og han som signet oss, haha. De liker å se etter hva som er inn i tiden, og vi innser at Massacre ikke er det bandet, så de hadde ingen problemer med å la oss gå. Jeg er snart 60 og kunne vært faren til de som styrer skuta der nå, haha. Agonia har en helt annen profil, og jeg håper folk får med seg at vi er aktive og ønsker å spille live.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024