Hva som deretter skjedde vet jo alle, og svaret på hva som hadde skjedd hvis Storace hadde takket ja, får vi aldri vite og er heller ikke veldig interessant. Det som derimot er interessant er at Storace hadde en strålende karriere med et av hardrockens mest oversette band, og at han fortsatt synger i beste velgående, selv om Krokus bare tar sporadiske spilleoppdrag og ikke gir ut plater lenger. Det gjør derimot høvdingen selv, og nå er han klar med sin andre soloplate “Crossfire” i en voksen alder av 73 vintre. Vi fikk en hyggelig prat med den smørblide og snakkesalige sveitseren.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Cutart
– God kveld, Marc og gratulerer med nytt album!
– Takk for det, og dette er mitt andre. Det første var mitt covid-album “Live To Let Live”. Dette er et solskinnsfylt og friskt album.
– Jepp, og jeg må si at coveret på skiva er skikkelig kult. Ordentlig 80-talls og ingen tvil om at dette er god, gammel hard rock.
– Jeg er veldig fornøyd med å ha designet det. Sluttproduktet ble selvsagt gjort av en profesjonell, ung tysk designer. Veldig dyktig og talentfull.
– Men la oss snakke om musikken, den er jo tross alt viktigst. Dette er din andre og helt uten sykdom og elendighet. Etter en lang karriere med Krokus i over en mannsalder må det være spesielt og kanskje litt rart å gi ut eget materiale under ditt eget navn?
– Krokus er Krokus og Storace er Storace. Krokus lager ikke låter og spiller ikke inn låter lenger, så jeg har det virkelig gøy med å gjøre dette. Jeg er en kreativ person og trenger utløp for følelsene mine.
– Du har vært aktiv musiker siden 60-tallet og siden sent 70-tallet med Krokus, det er kanskje vanskelig å gi seg og som du sier trenger du å få utløp for din kreativitet. Hvor viktig er det for deg å fortsette som artist og gi ut plater?
– Det er en del av prosessen av å være med i et band, altså å lage låter og gi ut plater. Jeg begynte allerede å synge i band som 14-åring, da jeg bodde i Malta. En liten øy nede i Middelhavet uten noen fremtidsutsikter for å bli en rockemusiker, så jeg dro til London. Malta hadde forøvrig vært en koloni under England tidligere, så de engelske røttene er ganske sterke der på en måte. Etterhvert endte jeg opp i Sveits hvor jeg møtte mange flinke musikere. Det er et veldig sterkt og fint musikkmiljø i Sveits. Der oppfylte jeg mitt første ønske og det var å skrive låter, lage musikk og få en platekontrakt. Bare det å kunne gå i studio, spille inn en plate for så å turnere. Det hadde ikke vært mulig på Malta. Dette skjedde jo da jeg flyttet til Sveits og ble med i det progressive rockebandet TEA. Resten av bandet var også fans av Led Zeppelin og Deep Purple akkurat som meg. Vi holdt på med bandet i sju år og vi var det første sveitsiske hardrock bandet som fikk spilt konserter i Hamburg, Skottland og flere andre steder. Blant annet legendariske Marquee i London. Så dette var stort og startskuddet for min karriere. De tre albumene vi spilte inn ble produsert av ingen ringere enn Scorpions-produsent Dieter Dirks. Fra det tidspunktet var jeg hektet, og rock ‘n’ roll ble en del av blodet mitt. Etter TEA dro jeg tilbake til London og spilte inn med et band som het Eazy Money, og vi hadde en sang på samlealbumet “Metal For Muthas Vol II”.
– Det hadde jeg glemt, den skiva kjøpte jeg bare for et par år siden, og jeg husker bandnavnet og nå at jeg har sett navnet ditt i forbindelse med den i en artikkel om NWOBHM. Det må ha vært stort den gangen?
– Absolutt, og her kommer historien. Før noe med Eazy Money ble utgitt så hadde jeg allerede blitt med i Krokus. Jeg hadde spilt inn mitt første album “Metal Rendezvous” med Krokus som klatret på hitlistene og telefonen ringte i ett sett. Managementet klarte ikke å rekke over alt, og samtidig som at “Heatstrokes” og “Bedside Radio” lå på hitlistene i England, gikk også “Telephone Man” med Eazy Money inn på listene. Så jeg var på metal-hitlistene med tre forskjellige låter med to forskjellige band. Det var ganske sprøtt, og ble på en måte som kryssild for meg. Jeg begynte å spille “Telephone Man” igjen med Storace. Da vi spilte inn den første plata med Storace, hadde vi bare ti låter og vi måtte ta andre låter fra et sted for å fylle opp settlisten vår. Da ble det blant annet den og noen gamle Krokus-låter som ikke hadde blitt spilt live på mange år. Vi fylte på med “Midnite Maniac”, ”Stayed Awake All Night” og en veldig bra sang som heter “To the Top”. Den er fra “One Vice at the Time”. Det er mulig jeg blander sammen hvilken skive den er fra, sånn er det å bli gammel.
– Ingen fare, jeg er ganske sikkert på at den er fra “One Vice…”ja, og jeg er en del yngre enn deg, men surrer og glemmer også hvis det er noen trøst.
– Haha, men det er veldig gøy å spille den gamle låten “To the Top”. Den er veldig spesiell, men det er for så vidt også “Midnite Maniac”. Ikke spør meg hvordan jeg skrev låten, men jeg husker at jeg hadde lest en artikkel om kriminalitet begått av lidenskap, og at dommerne ikke var like strenge med forbrytelser som ble begått av lidenskap. Jeg fikk helt det til å stemme at noen begikk drap, men fikk mildere dom fordi det ble begått i lidenskap. Samtidig var det nyhetsartikler om en seriemorder som gikk løs i New York, som drepte menn, og så viste det seg at det var en dame. Jeg viklet disse historiene inn i hverandre, og det ble en låt. Jeg husker det veldig godt, og det er kanskje derfor låten fortsatt er så spesiell for meg. Men nå lar jeg ikke deg snakke så mye, jeg bare skravler i vei.
– Det gjør ingenting det, bedre at du snakker om din musikkhistorie og skravler fra hjertet, enn at jeg stiller kjedelige spørsmål.
– Jeg prøver bare å svare på spørsmålet ditt om det å være kreativ. Og det var en forklaring på hvordan jeg bruker ting jeg leser eller opplever i en kreativ prosess for å lage en låt, og da spesielt tekst i dette tilfellet. Det er alltid ideer som spinner rundt i hodet mitt, og de må ut, eller kanskje ikke.
– Men det er jo bare positivt, vel, at ideene fortsatt ramler ned i hodet på deg? Du virker veldig frisk og rask.
– Jo takk, men du vet jeg var aldri på noen harde stoffer. Jeg var veldig forsiktig, og jeg har klart å holde meg frisk og bevare stemmen min. Det hadde ikke gått hvis jeg ikke hadde tatt vare på helsa. Jeg tror også at jeg har fått utløp for mye gjennom musikken, ikke minst følelser. Og det tror jeg er veldig viktig for alle. Å få utløp for de på en eller annen måte. For meg ble det musikken. For andre kan det være å male kunst eller ta bilder. Bare for noen dager siden så var det en indisk mann som sa til meg: “Åh, du synger, da lever du lenger”. Da svarte jeg: “Kult, takk skal du ha”.
– Det er jo dessverre ikke alle som beholder stemmen sin intakt etter så mange år som aktiv vokalist, og kanskje enda vanskeligere for de som synger i et litt høyere toneleie. Da jeg hørte gjennom begge platene dine, så synes jeg faktisk at du synger bedre på den siste.
– Det kommer jo an på hva man liker, men alle intervjuene jeg har gjort i forbindelse med “Crossfire” så sier majoriteten det samme. Men det er viktig å huske på at den første ble spilt inn under “den mørke perioden”, altså under pandemien. Og det var en gjør-det-selv plate. Jeg finansierte alt selv, og brukte enkelt utstyr. Gamle innspillingsmedier, for deretter å få hjelp av to dyktige karer som hjalp meg med Pro Tools. Jeg hadde også med dyktige studiomusikere på den, men det er helt annerledes når du gjør det med folk som virkelig har spilt og kan hard rock. De spiller ikke jazz og blues, men hard rock. Det er bluesrock i både Storace og Krokus, men det blir en annen greie likevel. Produsenten min denne gangen har jobbet med mange store band og produsenter og kunne virkelig sakene sine. Tommy Henriksen, gitaristen til Alice Cooper i mange, mange år, han er multiinstrumentalist og vet også hvordan hard rock skal låte og spilles inn. Han er også en dyktig vokalist og har sitt eget band som heter Crossbone Skully, og spiller dessuten med Hollywood Vampires. Alltid på farten og spiller, skriver låter, produserer og gjør alt som har med musikk å gjøre. Han bor tilfeldigvis i Sveits, og jeg var så heldig å få han med på laget. Han har gjort en strålende jobb. Det var rett og slett et lykketreff og kjemien var der med en gang. Jeg hadde møtt han for mange år siden da jeg gjorde litt koringer med bandet China som han da var med i, men det var som sagt lenge siden. Likevel var det lett å ta opp tråden og ikke minst samarbeide både med låtene og i studio. Dessuten har han vokst opp med Krokus og elsker musikken, så han vet hvordan det skal låte. I tillegg er også Pat Aeby som også var med i Krokus i en periode med på trommer. Det gjorde også saken enklere. Han vet hvordan hard rock skal spilles.
– Jeg er enig i at det låter mye Krokus, men først og fremst god, gammel klassisk hard rock med deg på vokal. Det låter også ganske moderne, og ikke minst autentisk til å være gitt ut på Frontiers. Ikke for å rakke ned på plateselskapet ditt, men det er ganske tydelig at dette har dere hatt full kontroll på i studio og at dere har brukt tid på å få det til å låte bra og ikke for polert eller masseprodusert. Skjønner du hva jeg mener?
– Uten Frontiers hadde ikke dette vært mulig, så jeg er veldig takknemlig for at de tok sjansen. Tommy hadde en visjon om hvordan det skulle låte og etter å ha vist meg det så var det ingen tvil om hvordan plata skulle låte. Olle Romo mikset ferdig hele albumet. Jeg er utrolig fornøyd med hvordan det ble til slutt. Han gjorde også en helt strålende jobb, og det var en ære å få en så dyktig mann som jobbet tett med produsenten, Mutt Lange, til å mikse ferdig plata.
– Jeg skal ikke protestere på det, i mine ører låter “Crossfire” veldig bra, og det virker som at samtlige har vært fokusert på å beholde noe av Krokus-soundet og også stemmen din som hovedinstrumentet på plata. Med andre ord, god dynamikk og balanse.
– Det var veldig viktig å få det til å låte slik, og vi er super fornøyde med hvordan det ble til slutt. Men som sagt, det er takket være dyktige folk og musikere. Og Frontiers har latt oss få frie tøyler. Det er ikke så lett å få platekontrakt og finansiering i dag, så det har også vært et viktig moment for at “Crossfire” ble til.
– Ja, men det er viktig at det gjøres med hjerte og sjel for musikken. Og det synes jeg dere fikk til. Ikke alle nye band og plater får det til å låte autentisk og bra, og her kommer både penger, tid og kunnskap inn selvfølgelig. Det hadde dere.
– Absolutt. Det er bra du synes det, og det er viktig å ha sjel i det. Det hjelper lite med masse penger hvis det ikke gjøres med hjerte og sjel. Og det var nettopp det vi ville gjøre. Som jeg sa så var Tommy ekstremt opptatt av at det skulle låte på en bestemt måte, og vi brukte mye tid på det. Detaljene ble finpusset på og både produksjonen og miksingen ble akkurat slik vi ville ha det. “Crossfire” låter som en nypolert bil som du har veldig lyst til å vise frem i solskinnet. Det er i hvert fall sånn jeg føler det.
– Jeg må selvfølgelig snakke om det uunngåelige også, fra det ene til det andre. Historien om AC/DC og at du hadde muligheten til å bli med der vil alltid forfølge deg, og hva tenker du hvis Brian Johnson må gi seg igjen?
– Hehe, det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og historien fra gamle dager om at jeg sa nei huskes fortsatt. Jeg hadde nettopp blitt med i Krokus og vi hadde noe stort på gang, så avgjørelsen var riktig den gang, og man kan ikke angre på det. Vi hadde en fantastisk karriere med Krokus og jeg er evig takknemlig for alle de årene. Hvis jeg skulle bli spurt igjen måtte jeg selvfølgelig ha vurdert det, hvem sier vel nei til et av verdens største rockeband? Det var annerledes den gangen for lenge siden, og det var forferdelig trist med Bon Scott. Jeg elsker stemmen hans, og at Brian Johnson ble med i bandet fungerte jo utmerket. Vi synger på to forskjellige måter, så det er umulig å vite hvordan det hadde blitt hvis jeg hadde blitt med den gangen.
– Ja, det blir jo bare dumme spekulasjoner, og når det er sagt så har du mer til felles stemmemessig med Bon Scott enn med Brian Johnson. Og dessuten er det nok mange Krokus-fans som er takknemlig for at du ble værende i bandet. Selv om dere tilhører samme genre er dere tross alt to forskjellige band.
– Bon Scott var unik, og selv om jeg aldri var eller er opptatt av å synge på samme måte som han, så ligger vi litt i samme register og det er bare slik det er. Brian Johnson liker jeg også, men han synger jo på en helt annen måte, og det hadde jeg nok ikke klart. Jeg har nok mer blues i stemmen min, og for noen år tilbake kunne jeg dra de høyeste tonene, men ikke nå lenger. Alderen setter tross alt sine spor og gir noen begrensninger, men jeg er fornøyd med den stemmen jeg har. For jeg har mine styrker, og andre vokalister har sine styrker. Krokus prøvde aldri å låte som AC/DC, vi kjørte vår egen greie fra starten av. At noen sammenligner oss er helt greit det, men jeg synes vi var to forskjellige band med vår egen identitet.
– Men Krokus er ikke helt dødt. Dere har holdt noen konserter og har også ting på plakaten neste år?
– Krokus er ikke lagt helt dødt, men vi skriver ikke nye låter og lager ikke plater lenger. Det kommer nok heller ikke til å skje. Men det er gøy å komme sammen og spille gamle Krokus-låter, det er det. Likevel er det viktig å understreke at vi ikke har planer om noe mer enn sporadiske konserter. Hovedfokuset er på Storace nå, og vi håper på å kunne gi ut flere plater og holde konserter. Det siste avhenger selvfølgelig litt av responsen og interessen for bandet. Vi er avhengige av å bli booket som alle andre.
– Ja, det er mange artister som sier at det har blitt fryktelig dyrt å dra på turné. Har dere planer om det?
– Forhåpentligvis, men det avhenger av interesse og finansiering. Det er vanskelig nok å få finansiert en plate, men den danner jo grunnlaget for å kunne promotere seg på en god måte. Og det har vi nå med “Crossfire”. Heldigvis har anmeldelsene og tilbakemeldingene vært veldig gode hittil, så det blir spennende å se hva som skjer videre. Vi har allerede blitt booket på noen oppdrag til neste år, men vi håper på enda flere.
– Vi får håpe dere kommer en tur til Norge. Nå hørte jeg klokka di ringte, så det betyr vel at tiden vår er ute, Marc. Da takker jeg for praten og ønsker deg og bandet lykke til videre med lanseringen av “Crossfire”. Og ikke minst at du holder på i mange år til!
– Selv takk, og ser dere snart!
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024