Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Oskar Szramka
– Ryktene skal ha det til at du startet Lunatic Souls som et veldig bevisst musikalsk alternativ til Riverside.
– Ja, det er langt på vei riktig. Riverside er et band – de har en line-up og musikalske limitasjoner. Skriver jeg en «sang», sitter de andre og venter på sin tur til å gjøre noe med den. Skulle jeg imidlertid ville lage et album uten, si, trommer, går ikke det. Med Lunatic Soul har jeg uendelige mengder kreativ plass. Vi er ikke et progband med musikere som skal ha sine tradisjonelle roller. Jeg liker Riverside, men Lunatic Soul har hjulpet meg å ikke bli sur på moderskipet.
– Gi oss litt kontekst til nyplata.
– Som sagt er Riverside moderskipet. Med det sagt så har jeg lagd Lunatic-skiver i flere år nå mellom Riverside-album. Og nå, etter syv album, innser jeg at jeg virkelig behøver Lunatic Soul. Det nye albumet er en introvert reise i mitt skyggete sinn, kan man si. Jeg kunne aldri i verden ha tematisert det jeg nå tematiserer med et band som Riverside. Jeg vil ikke rocke med Riverside når jeg skriver om depresjon, liksom, haha. Nyskiva er ikke om depresjon per se, men den handler om liv og død. Hovedkarakteren omgir seg med dårlige folk og vil kappe båndene til dem. Det lar seg ikke uten videre gjøre, ettersom forholdene er komplekse. Ved å kommunisere med sin egen refleksjon finner han ut av det til slutt – han innser at det han manglet var selvtillit. Alle forandrer seg hvert syvende år, har jeg hørt, kanskje det er det som også har skjedd med meg, haha.
– Hvor og hvordan er låtene skrevet, arrangert og produsert?
– Jeg skriver ikke sanger når jeg jobber med Lunatic Soul, jeg skriver album. Det jeg gjør er å samle ideer. Disse spiller jeg inn på diktafonen min som jeg så laster inn i det digitale arkivet mitt. Jeg er for lat til å ha vanlige arbeidsdager, men når jeg har nok skisser, ringer jeg de involverte. Dernest legger vi en plan for hvilke uker gjennom året vi skal arbeide. Vi går ikke for lange intense intervaller, men sprer det ut over året. Noen deadliner må vi ha, og jeg forplikter meg også overfor plateselskapet. Jeg liker å jobbe slik. Heller på dette viset enn å møte opp i øvingslokalet og jamme frem ting.
– Komposisjon er altså tett forbundet til teknologien, her.
– Ja, absolutt. Men jeg vil gjerne ha med meg musikere og lydteknikere i dette. For eksempel vil jeg ikke bruke for lang tid på å skru den riktige skarptrommelyden. Det finnes folk som kan dette mye bedre enn meg. Det hele kan sammenlignes med et gedigent puslespill – jeg vet hvordan det ser ut, men må finne all brikkene. Riverside jobber mer tradisjonelt som band. Det kryr med idéer som skal settes sammen også der, men det er ikke en «brainstorm» på samme vis. Med Riverside skjer det meste i øvingslokalet, og ikke her på rommet hvor jeg nå sitter og snakker med deg.
– Du antydet at Riverside fortsatt er hovedprosjektet. Hvor lett er det å kombinere de to bandene?
– Riverside var iallfall hovedprosjektet. Jeg tror kanskje dette nå er i ferd med å endre seg. Jeg er femti år nå, og jeg blir mindre og mindre glad i kompromisser. Med Lunatic Soul slipper jeg kompromisser. En annen ting er at jeg virkelig misliker musikkindustriens utvikling. Alt skal nå være store show med svære produksjoner. Det later til at band i disse dager skriver låter som skal passe inn i en større sceneproduksjoner enn de hadde sist. Riverside falt også litt som offer for det – «la oss gå for de feteste festivalene og imponere». Vi mistet noe der, vil jeg si. Som jeg nevnte til deg så tematiserer den nye Lunatic Soul-skiva dette med å «bryte loopen». Albumet er forbundet med denne type refleksjon.
– Hva med musikalske inspirasjoner? Hva lytter du til i disse dager, og hva vil du si ligger nærmest hjertet ditt?
– Også dette forandrer seg. Jeg blir i økende grad glad i ambientmusikk og repetitive komposisjoner, og hører ikke så mye på klassisk prog og hardrock. Jeg orker ikke lenger spille AC/DC-platene mine, da tar jeg heller frem det jeg har av Tangerine Dream, som jeg også vokste opp med. Men ikke misforstå meg, meditasjonsmusikk er det verste jeg vet, og jeg foretrekker definitivt organiske instrumenter. Det hender også at jeg føler for noe hardere.
– Det er fortsatt en metal-impuls i det du skaper. Ikke minst i Riversides musikk.
– Ja, det innser jeg. Jeg vokste opp med metal og elsker å spille riff. Pikkolobassen min får sjelden stå i fred lenge av gangen. Den trigger noe i meg, spesielt når jeg kjører den gjennom en distortion-pedal. Så ja, tungrocken er helt klart en del av meg. Jeg tror det jeg forsøker å si er at jeg ikke lenger lytter til hardrock og metal, noe som i sin tur preger det jeg gjør kreativt.
– Publikummet ditt digger også band som Porcupine Tree og Opeth. Er den postprogressive rocken noe du identifiserer deg med?
– Jeg vet at Riverside anses som progressiv rock, og det synes jeg er helt greit. Men at vi er progmetall vil jeg ikke gå med på. Litt flørting med metal er det nok, spesielt i Riverside, men perspektivet er helt forskjellig. Samtidig har man har jo lært hva som fungerer i ulike kontekster. Spiller vi på Sweden Rock vet vi hvilket materiale som vil svinge der nede. Metallboblen er bare ikke passende for oss generelt – Dream Theater er definitivt milevis unna Riverside. Men igjen, alt forandrer seg – kanskje jeg sier noe annet neste gang fordi jeg er i en annen boble.
– Avslutningsvis. Får vi noen gang sjansen til å se Lunatic Soul live?
– Jeg har bevisst ikke turnert med Lunatic Soul fordi jeg ikke har villet konkurrere med Riverside. Lunatic Soul vil også trolig forbli et studioband fordi jeg slik kan være grenseløs. Å måtte spille dette live vil kreve tilpassinger. Men la oss se, kanskje også det forandrer seg.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
