Tekst: Geir Amundsen
Foto: Marek Sabogal
– Hvordan er livet i de dype skogene utenfor Rovaniemi for tiden?
– Det er som vanlig travelt og hektisk! Ikke minst på grunn av at vi har vært så dumme å slippe en ny skive samme dag som vi starter turneen, og vi driver fortsatt og får på plass de siste kostymene og scenerekvisittene, samtidig som jeg gjør all promotering, som å prate med deg her og nå.
– Ja, de fleste band har nok stress med én av delene! Hvor og hvor lenge skal dere turnere?
– Først et par konserter på hjemmebane her i Finland, før vi skal til Polen, Storbritannia, Nederland og Frankrike i løpet av mars og april. Så har vi noen festivaler i sommer før vi skal på en ny runde i Europa i høst, hovedsakelig Tyskland og Spania. Så nå ringer telefonen konstant med spørsmål og forespørsler om planlegging av aktiviteter og detaljer med plateselskapet, bookingagenter og management, samtidig som jeg føler at vi burde øve maksimalt og finpusse showet til de kommende konsertene. Så jeg må virkelig notere meg til neste gang å ikke ha plateslipp og turnestart samme dag. Vi har gjort samme feil før, men vi lærer tydeligvis ikke! Og nå skjer det igjen.
– Apropos turné: Jeg kan ikke se at dere noen gang har spilt egen headline-konsert i Norge. Det var en supportjobb for Sabaton i Oslo Spektrum i 2023, men det er det eneste, på over tyve år! Har dere ikke nok følgere i Norge til at det er verdt å ta turen hit?
– Vi spilte én gang i Oslo i 2006 i forbindelse med et eller annet TV-show, og det var bare en låt, du vet hvilken, rett etter Eurovision. Jeg vet ikke, det er et eller annet med de norske konsertarrangørene som gjør at jeg føler at de ikke vil ha oss der, Haha.
– Tror du det fortsatt er en form for stigma med at dere faktisk vant Eurovisjonsfestivalen (eller Melodi Grand Prix, som nordmenn fortsatt kaller det)?
– Ja! Jeg er ganske sikker på at det er hovedgrunnen, at det gnager på deler av det norske metalmiljøet, eller på konsertarrangørene. Men det er jo 19 år siden, så for mange unge rockefans er ikke det relevant, de var små barn eller knapt født da det skjedde, så de har ikke noen negative assosiasjoner til at vi vant Eurovision, de vet kanskje ikke om det engang. Men jeg tror kanskje at de i 40-50-årene er mer tilbøyelige til å tenke «Hva faen». Så for ortodokse metalfans er kanskje dette noe som plager dem. Noe som jeg synes er forbanna idiotisk, for vi endret oss ikke for Eurovision. Vi endret ikke oss selv og vårt utseende, vi endret ikke på låten, vi gjorde vår egen greie. Du kan synes hva du vil om Eurovision, men vi gjorde vår egen greie, det var bare tilfeldigvis på Eurovision. Jeg bryr meg ikke om hvilket forum vi spiller, for i de tre minuttene er det vårt show, og ingen andres.
– Her til lands har vi jo Wig Wam, som deltok i Eurovision i 2005, som nå har en renessanse etter å ha vært oppløst i åtte-ti år.
– Har de det?!?
– Ja, de hadde en låt på soundtracket til TV-serien «Peacemaker», og det ga dem en ny boost.
– Ja, stemmer, jeg hørte om det der. Ja men så kult for dem da!
– Er det noen planer for at Lordi kommer til Norge i løpet av 2025?
– Gjerne for oss, men da må noen invitere oss. Jeg trodde det skulle løsne litt etter responsen vi fikk på Sabaton-konsertene, men vi har dessverre ikke hørt noe fra noen konsertarrangører. Vi kan ikke bare sette oss på et fly til Oslo og håpe å få gå på en scene foran et publikum. Vi i bandet har ikke noe vi skal ha sagt, vi musikere er horer som åpner beina for enhver som betaler oss. Vi er alltid våte og villige!
– Men vi skal prate om den kommende skiva, deres nittende studioalbum, ved navn «Limited Deadition», som slippes 21. mars. Og tekstene ser ut til å hovedsakelig dreie seg om gamle 80-talls leketøy og actionfigurer. Er dette en konseptskive, eller bare tematisk?
– Ingen av delene, egentlig. Den har et veldig løselig tema om 80-tallets leketøy, actionfigurer, Tv-show og reklamer, men det er veldig løst. Jeg har prøvd å forklare det for folk, men jeg vet ikke om jeg klarer å forklare grunnideen min til meg selv en gang. Jeg hadde kun visuelle ideer i hodet mitt, som Rubiks kube, 80-talls neonlys, slike ting. Det er ikke lett å overføre dette til sanger, til tekster. Det går vel mer på min attraksjon og fortsatte behov for 80-tallets underholdning. Og siden jeg var guttunge på 80-tallet, så har mye av det å gjøre med leketøy.
– Skrev du tekstene før du skrev musikken?
– Nei. Vi lager alltid musikken først.
– For musikken og lydbildet er tidvis også veldig 80-tallsinspirert.
– Ja, så klart. Det er det årtiet vi er inspirert av musikalsk.
– Og de pauseinnslagene mellom låtene er også et virkelig flashback til 80-tallet!
– Ja, det er derfor vi har så mange av dem underveis. Vi har ofte hatt noe lignende som intro på skiver, men denne gang har vi inkludert flere av dem, som små reklamepauser mellom låtene, slik at de kan slå an tonen og sette stemningen for hele skiva og neste sang. Jeg føler at uten de små radioteatrene, som vi kaller dem, ville hele stemninga på skiva vært helt annerledes enn hvis vi bare hadde hatt tolv låter på skiva.
– Du må ha hatt så mye moro, men samtidig så mye jobb, med å få i stand de tidvis veldig snedige tekstene på denne skiva.
– Takk for det! Ja, det var veldig mye både moro og jobb. Av og til går det lekende lett og raskt, andre ganger tar det evigheter. Jeg er en sånn fyr som må ha tekstene mine til å rime. Og av og til vet man nøyaktig hva man ønsker å si, men det er ikke nok plass i setningen, eller du har ikke nok stavelser der, og da er det jævlig vrient å få ordene på plass og få frem poenget ditt på en måte som flyter godt musikalsk, samtidig som det rimer.
– Tekstene dine er samtidig veldig visuelle, og forteller en tydelig historie.
– Ja, de fleste Lordi-sangene ser jeg for meg i hodet mitt som korte filmer. Sånn har jeg alltid vært. Jeg vil gjerne beskrive så mye som jeg kan.
– Jeg likte spesielt teksten til «Legends Are Made Of Cliches».
– Ha ha, ja, jeg regnet med det.
– Vil du utdype den litt?
– Det er en tekst som har dobbeltbetydning, så klart. Ordet «klisjé» har en negativ betydning, det har nesten blitt et skjellsord. «Det er så klisjé! Han er så klisjé! Det bandet er så klisjé!» Men så begynte jeg å tenke – hva er egentlig en klisjé? Da den først kom, så var det en god, original idé, og da det viste seg at den funket, så ble den gjentatt igjen og igjen. Og når det blir gjentatt nok mange ganger, det er da det blir en klisjé. Men folk liker den likevel fortsatt – men nå er det kjipt at folk liker den. Og det er faenmeg helt idiotisk. En klisjé er faktisk en formel som fungerer. Som en oppskrift på en god pizza. Jeg er så glad i mat at jeg bruker stadig matreferanser, men si at de folkene som hater klisjeer i musikk og filmer og bøker, de må finne på en ny og original oppskrift på mat hver dag resten av deres liv, ellers vil de kjede seg, for de blir ikke positivt overrasket av maten sin. Men må det alltid være overraskelser? Hvis du går til et pizzeria og bestiller en pepperonipizza, men du får en pizza med grus og avføring på, så tar du ikke det som noe originalt og overraskende, som noe du ikke forventet. Nei, sant nok, men jeg ville heller ha pepperoni på pizzaen. Det er på samme måte med enkelte band. Hvis du kjøper den nye AC/DC-skiva, så vet du hva du får, og det er akkurat det du vil ha. Selv om det er en klisjé innenfor deres egne rammer. AC/DC høres akkurat ut som AC/DC, hver eneste jævla gang. Samme med Iron Maiden og flere andre band. De har sine strukturer de holder seg innenfor, og det gjør det til en klisjé. Men det er det du vil ha. Alt må ikke være så banebrytende og originalt hver eneste gang. For alt har allerede blitt gjort multiple ganger for lenge siden, både i musikk og i filmer. Og bare de gode ideene blir gjentatt gang på gang, og da blir de klisjeer. Og noen sier da: «Det er en klisjé, jeg liker det ikke mer.». Det er sikkert de samme folka som når et band lager sin første skive, så sier de: «Å, de har solgt seg, de har tapt seg, de var bra da de lagde sin første demo.».
– Nå skal jeg ikke skryte på meg noen intensiv kjennskap til de første atten Lordi-skivene, men jeg ble ganske overrasket over at «Limited Deadition» er såpass variert som den er. Jeg hadde absolutt ikke forventet meg en pianodrevet ballade med fullt kor!
– Ikke? Haha. Nei vel. Dette er en veldig typisk Lordi-skive, vil jeg si. Den holder seg innenfor rammene. Denne skiva er ganske 80-talls AOR heavy metal-orientert – classic rock, om du vil, og pianoballader er en del av det. Vi har antagelig bare overrasket våre hardcorefans to ganger. En gang i 2016 da vi lagde et reinspikka heavy metal-album, og for to år siden ga vi ut syv skiver på en gang, og alle syv var i ulike musikalske stiler. En disco-skive, en thrash metal-skive og alt mulig mellom de to ytterpunktene. Så denne skiva er egentlig ganske standard Lordi, det burde ikke være noen store overraskelser der for fansen!
– Senere i denne uken skal jeg snakke med en annen nordisk, maskert monstervokalist som fronter et band med anonyme maskerte musikere – en viss Papa Emeritus fra Ghost. Og det slo meg nettopp at Ghost og Lordi har mye til felles sånn sett – bare at dere gjorde dette lenge før Ghost var påtenkt. Er du fan av Ghost?
– Jeg elsker imagen deres. Jeg virkelig forguder imagen deres. Musikalsk sett er mange av låtene deres for kompliserte for min smak. Men de har mange svært gode melodier – er det en låt som heter «He Is»?
– Ja, den er nesten ti år gammel, fra «Meliora». Balladen deres.
– Den liker jeg, virkelig. Men mange av de andre låtene deres blir for komplekse, for artistiske, på en måte. Men jeg skjønner hvor han kommer fra, og det er antagelig samme sted som jeg kommer fra, for vi er jevngamle og har mange av de samme heltene. Alice Cooper og Kiss, kanskje litt King Diamond her og der.
– Så du er i bunn og grunn metalfan?
– Ja, jeg er født i 1974 og vokste opp på 80-tallet, så mine favorittband er fortsatt Twisted Sister, Kiss, W.A.S.P., Alice Cooper, Udo og King Diamond. Det er det. Jeg tror det siste nye bandet som jeg syntes var virkelig bra var White Zombie og Rob Zombie. Men alt som har kommet etter det har ikke klart å engasjere meg i det hele tatt. Jeg er rett og slett ikke interessert lenger. Jeg har blitt en sur gammel gubbe som bare høre på de gamle greiene som jeg liker. Selvsagt hører jeg låter med nye band som jeg synes høres tøft ut, men det klarer ikke å engasjere meg, jeg klarer ikke å bry meg. Det blir mer: «Gjesp! La oss heller sette på «Love Gun»!» Så ja, det kan være bra, men det høres ikke ut som «Stay Hungry». Jeg liker «Stay Hungry». Hvorfor kan du ikke få det til å høres ut som «Stay Hungry»? Vær så snill?
– Du nevnte Rob Zombie, og han slår meg som din tvillingsjel på mange måter – ikke minst på grunn av deres felles lidenskap for skrekkfilmer, som dere begge har vært involvert i.
– Ja, det stemmer. Lordi lagde vår egen skrekkfilm i 2008, «Dark Floors», som da var den dyreste skrekkfilmen som noen sinne har blitt laget i Finland.
– Og du koser deg med å regissere dine egne musikkvideoer nå?
– Ja, det er logisk, for i et sivilt liv ville jeg ha vært en filmregissør. Jeg gikk på filmskole hvor jeg ble uteksaminert i 1995, og tjente til livets opphold med å lage storyboards i et finsk filmselskap, inntil vi fikk platekontrakt, og da sa jeg opp jobben og fokuserte all min energi og tid på Lordi. Så ja, min andre store lidenskap er film og kino, så når jeg nå er tilbake i regissørstolen og skriver manus og redigerer, så tenker jeg stadig på hvor digg det hadde vært å lage en film. Men det krever så mye tid og planlegging at jeg ville blitt nødt til å legge bandet på is så lenge. Og det er jeg ikke villig til å gjøre. Den eneste gangen jeg kunne hatt tid til det, var under corona-perioden, men da var det alle disse restriksjonene om at du ikke kunne samle mer enn ti mennesker på ett sted, og det er nesten umulig å lage en film under slike forhold.
– Jeg så videoen til «Hellizabeth» i dag, og under den midtsekvensen visste jeg hva som kom, men jeg hoppet likevel i taket.
– Kult. Det er vanskelig å få til en slik scene hvor man skal få seerne til å skvette til, for man vet jo hva man gjør, og vet ikke helt hvordan det vil bli oppfattet av noen som ser det for første gang, så man må bare vise det til venner for å vite om det fungerer eller ikke. Man skjønner kanskje at det kommer til å skje noe, men det er noe annet når man på forhånd får vite at her kommer det en skvettescene – at monsteret kommer til å fly i trynet på deg. Man kan bare få den reaksjonen én gang.
– Hvordan påvirket det bandet å få inn en ny gitarist etter et kvart århundre?
– Alle i bandet er mer avslappede og glade nå. Jeg har full respekt og kjærlighet for Amen (gitar fra 1996 til 2022), min våpenbror gjennom flere tiår, men forholdet mellom ham og resten av bandet hadde vært giftig i flere år. Så derfor ble jeg til slutt nødt til å si: «Det er på tide at vi skiller lag, vi kan ikke være i samme band lenger.» Nå har vi fått Kone med i bandet, og han er mye yngre enn oss andre, og så sykt talentfull at det har gitt resten av bandet en energiinnsprøytning. Og jeg kan endelig stole på at alle i bandet gjør det de skal gjøre. Jeg trenger ikke lenger være bekymret for at noen skal skape problemer for bandet, på grunn av manglende motivasjon. Så ja, det føles veldig bra nå.
– Får du utløp for all din musikalske kreativitet gjennom Lordi, eller har du andre prosjekter på si?
– Nei. Jeg pleide å være låtskriver i stallen til Warner, men problemet mitt var at jeg hadde ikke tid til å skrive låter til noen andre. Jeg har levert noen låter til andre finske artister, men det er det. Jeg ånder og lever for Lordi 24/7, og sånn har det vært i over 20 år. Jeg har ikke tid til noe annet, og i Lordi kan jeg gjøre hva pokker jeg vil. Hvis vi vil lage en countryskive, så kan vi lage en countryskive.
– Har du aldri skrevet en låt som du følte var noe av det beste du har laget, men som var totalt uegnet for Lordi?
– Jo, det har jeg. Men så har vi spilt den inn likevel. Haha! For det er bare ett instrument som får et band til å høres ut som et band, alt annet kan endres i miksen eller i studio. Og det er hovedvokalen, det er den som definerer bandet. Selvsagt, i band som AC/DC og Iron Maiden har du også musikkstilen som definerer dem og gjør dem instant gjenkjennelige, men som oftest gjenkjenner du et band på vokalisten. Så jeg kan skrive en låt i hvilken musikkstil jeg vil, men når jeg åpner munnen og synger den, så blir det en Lordi-låt.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025
