MNRK Heavy
Først av alt så låter ikke dette som en King Diamond tribute eller en dårlig kloning. Mye av grunnen er at bandet har klart å dytte inn en rekke andre elementer i låtene og lydbildet som skaper en særdeles god variasjon. Jeg mistenker at vokalist Nils K. Rue har hatt en solid finger med i spillet når det gjelder låtarrangementene, for til tider låter det jaggu litt Pagan’s Mind også. Ikke så rart med Rue sin umiskjennelige signaturstemme, og han nailer dette musikalske landskapet fortreffelig. King Diamond er utvilsomt kongen, men Rue er sannelig en verdig kronprins.
Jeg skal ærlig innrømme at som fan av både King Diamond og Pagan’s Mind var forventningene til denne skiva rimelig skyhøye, samtidig som jeg nok tenkte at dette kunne bli et realt mageplask. Heldigvis innfrir Lex Legion så til de grader. Jeg klarer ikke å finne noe å sette fingeren på, annet enn at skiva er litt for kort. Ni låter er én for lite, men det blir flisespikkeri. Det er heller ikke noe stort poeng å kommentere musikerne i denne konstellasjonen, alle vet vel hva de er gode for. Men her snakker vi skyhøyt teknisk nivå på samtlige involverte, rett og slett en sann fryd for ørene å høre denne gjengen sammen. Og Mikkey Dee, for en trommeslager. (Intervju her!!) En viktig brikke i Motörhead i nyere tid, men her er han virkelig i sitt ess. Gitararbeidet gidder jeg ikke kommentere ytterligere annet enn at her er det så mye snadder at du sannsynligvis vil sitte med en halvkram en. Andy LaRocque og Pete Blakk altså. Gammel magi er faktisk mulig å gjenskape, selv om det i sannhetens navn ikke er mulig å overgå opusene “Them” og “Conspiracy”(som bestod av den samme besetningen minus Rue…)
Som om ikke dette var nok, er også produksjonen strålende. Det låter tidsriktig, kanonfett og kort og godt fantastisk fra første til siste låt. Etter en rekke gjennomhøringer klarer jeg ikke å finne en eneste kjip eller middelmådig låt og skal jeg trekke frem høydepunktene her så må det bli “Sleep Eternally”, “(I Am) The Resurrected”, “Dreams Of Darkness”, “Life Eternal” og ikke minst det fenomenale avslutningssporet “Far Away” som er en instrumentallåt. Ikke ofte at jeg får frysninger og grus i øya av ny musikk, men det er tilfellet her.
Som de fleste sikkert klarer å lese ut av denne anmeldelsen lukter dette virkelig fugl og vil garantert stå på pallen min når skiveåret skal oppsummeres. Noen vil sikkert tenke at det er lett å la seg rive med her og bli fullstendig historieløs, men det er ikke tilfellet for min del. Dette er en skive du kan dra frem om tjue år og tenke at fy faen så fett det låter. Skiva er grundig analysert gjennom utallige gjennomhøringer, jeg har hørt med kritiske ører og klarer rett og slett ikke å finne noe negativt overhodet. Endelig en supergruppe som innfrir så til de grader, og jeg gleder meg virkelig til å se denne gjengen i liveformatet og ikke minst håper jeg at dette ikke bare blir et blaff. Gjør deg selv en stor tjeneste og sjekk ut dette mesterverket!
5.5/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 12. juni 2026
