Fredag 25. september
Det var Keiser som hadde gleden av å åpne opp i Verkstedhallen fredag ettermiddag. Bandet, som har elementer av dødsmetall men som strengt tatt ligger i skjæringspunktet mellom trash- og svartmetall, er dyktige til det de gjør. Publikum syntes også å være med, og bandet kunngjorde avslutningsvis nytt album, noe som var gledelig. Bra levert av Keiser. (TR)
Neste stopp var finske Enragment, som bød på tradisjonell dødsmetall. Det var mye energi i Enragment, og de spilte bra, men at de leste publikum godt vil nok de færreste si. En circlepit ble forsøksvis kommandert frem, men til ingen nytte, og folk virket i det hele tatt litt nøytrale der de stod. Men, for all del og igjen, Enragment leverte fint musikalsk. (TR)
Mer spot on var Jordsjuk, noe det syntes bred enighet om. Jordsjuk er et mer melodisk metal-band. Spesielt gjelder det John Graves basslinjer, som stod utmerket mot gitaren. Jordsjuk (Intervju her!) er et bra band som formidlet godt fredag kveld, og blir stående som undertegnedes favoritt fra den første dagen i Verkstedhallen. (TR)
De norske veteranene i Witchhammer fikk æren av å være fredagens headliner. Bandet, som er mer hardrock- enn metall-orientert og som således skiller seg litt ut, er flinke. Samtidig glapp de såpass mye i enkelte overganger at det kan vitne om slapp øving i forkant. En utskiftning i publikum fant sted da Witchammer gikk på. Ikke så rart, ettersom de i konteksten av en ekstremmetall-festival representerer noe nokså annet. Bra nok, men langt fra optimalt. (TR)
Lørdag 26. september
Lørdag ettermiddag kom vi akkurat i tide til Celestial Scourge sin slot. Bandet, som har skapt en velplassert personlig syntese av thrashmetall og dødsmetall, leverte en tight og tøff konsert, og hadde absolutt tak på de enda bare godt brisne fremmøtte. De gjorde et fint anslag for vår del av kvelden, og unge som de er følger vi dem gladelig videre. (BDD)
Med det øvrige sagt så var det Angel Of Death vi (og åpenbart også mange andre) først og fremst var der for å se. Å fremføre Slayers «Reign In Blood» er et hårete prosjekt som fort kan gå begge veier. Den tekniske biten er én ting (lykke til gutter), det andre er balansegangen homage/selvfokus. At Angel Of Death håndterte det tekniske såpass bra er imponerende – de spilte alle utmerket og holdt et suggererende driv gjennomgående. Samtidig klarte de å få det til å bli en verdig hyllest av Slayers svært viktige mesterverk, snarere enn et «se på oss-prosjekt». Blant annet derfor fungerte Angel Of Death så bra i Verkstedhallen lørdag kveld. Aldeles strålende (BDD)
Den utakknemlige oppfølgingsjobben gikk til Koldbrann. Heldigvis for Koldbrann er de et svært rutinert band, og med sin velarrangerte musikk og kompromissløse avlevering, hadde de godt tak på publikum. Det var også tydelig at alle som var til stede under Angel Of Death-konserten var kommet for å bli, noe som fikk Verkstedhallen til å putre litt ekstra. At vokalist Hektoen ikke var i nærheten av å treffe noe som helst godt i publikum med sin «kjøp mech så vi slipper å ha med oss all denne dritten hjem igjen», får så være – Koldbrann (Intervju her!) er en solid musikalsk greie og konserten satt stort sett godt (BDD)
At Kampfar vet hva de holder på med er en kjensgjerning. Allikevel var det lite som tydet på at de bevegde publikum i utpreget stor grad fredag kveld. Kampfar (Intervju her!) har uttrykket, men ikke låtene, hørte jeg noen si. Jeg er langt på vei enig. Samtidig treffer de noe musikalsk melodisk og kraftfullt fra tid til annen, og den alltid like engasjerte førsteraden lot til å gå av hengslene da introteipen tonet ut og bandet gikk løs på musikken. At Kampfar headlinet lørdag kveld er rimelig i konteksten av fartstid og salgstall. De feiler heller ikke med levere egen estetikk. Imidlertid var de ikke i nærheten av å levere Legends beste konsert i år (BDD)
Og med det takker vi igjen Legend Metalfest for enda en inspirerende og svært velarrangert festival. At oppmøtet var omtrent dobbelt så godt som i fjor, lover bra. Og ennå er det plass til flere! Besøk Legend neste når, folkens.
Tekst: Thomas Rinnan og Bjørn David Dolmen
Foto: Lars Rune Skaug