Onsdag 5. november 2025
Nu-metal-bandet Nonpoint fra Florida ble dannet i 1997 og har gitt ut ti album, men har såvidt jeg vet aldri vært i Norge tidligere. Hele bandet er kledd i farger som matcher backdrop’en i rødt og svart. “We are Korn!” spøker vokalist Elias Soriano før han peker på de gigantiske bokstavene bak seg og staver seg frem til at de heter “NONPOINT! No spaces! No hyphens! No bullshit!” Hele bandet jobber intenst på scenen, det bankes knallhardt på trommer, og vi får gjeng-vokal, synkronisert hopping og headbanging med digre rastafletter. Soriano kjenner nok på at de er et forholdsvis ukjent band, og han gjør mye for å få oppmerksomheten til publikum. Her er det fort gjort å overdrive, tråkke litt feil og støte folk fra seg, men jeg synes han balanserer det på en virkningsfullt positiv og sympatisk måte. De gjør en cover av Phil Collins -klassikeren “In The Air Tonight”, og jeg tror jeg skjønner hva de prøver på og hva dette kanskje kunne blitt, men for min del blir dette en nedtur i settet. Smart med en cover for å skape engasjement, men kanskje litt feil låt. Neste ut er “Rabia”, en av to låter de synger på spansk, og den blir et høydepunkt for min del, litt mer rett fram punk-attitude. “Alive And Kicking” fungerer også bra, der bassen får litt bedre plass i lydbildet. Alt i alt et helt greit oppvarmingsett fra amerikanerne. 3/6
Goth-metal-bandet Lacuna Coil fra Milano har i likhet med oppvarmingsbandet også gitt ut ti album. Deres seneste heter “Sleepless Empire” og ble sluppet i februar, og vi får faktisk servert så mye som åtte låter fra dette svært gode albumet. Bandets første headline-konsert i Norge var på “Comalies”-turnéen i 2002, og de har vært her en rekke ganger senere, men nå er det visst første besøk siden pandemien, og publikum fyller opp hver minste krok inne på Vulkan for å ønske dem velkommen.
De åpner med et par låter fra den forrige skiva “Black Anima”, og allerede her blir jeg slått i bakken av vokalprestasjonene fra scenen. Andrea Ferro har vokst mye på de årene de har holdt på, og han har fått mer plass i mange av komposisjonene, men det er selvsagt Cristina Scabbia som stjeler showet her. Det har vært mye snakk om utviklingen og forbedringen av live autotune i musikkbransjen i det siste. Jeg har ingen grunn til å tro hverken det ene eller det andre angående slike hjelpemidler i denne sammenhengen, men det er ikke bare pitch’en som får meg til å måpe, det er også variasjonen, fraseringen og timingen. Alt dette, samtidig som hun har kontakt med publikum, bevegelser på scenen, samspill med vokalpartneren, og et utseende og en utstråling som en romersk gudinne. Hun har alltid hatt en solid og behagelig stemme, og hun har i motsetning til mange andre kvinnelige vokalister holdt seg unna den verste opera-dramatiske ulingen, men hun har utvidet repertoaret enormt, som for eksempel på “Reckless” der hun gjør en sømløs overgang til en slags falsett, med total kontroll. Det er behagelig, men samtidig låter det tøft, det låter metal. Det er bare å ta av seg goth-flosshatten og bøye seg i støvet; Cristina får terningkast 666.
Bassist Marco Coti Zelati er også en av de i bandet som har vært med siden starten på nittitallet, og gjør en trygg og stødig jobb. Han ligger litt lavt i miksen, men sammen med trommeslager Richard Meiz får han etter hvert kompet til å svinge ganske bra. Det er mye lyd som skal ut gjennom høyttalerne på Vulkan, med backingtracks, femstrengers bass og sjustrengers gitar, så det er vel naturlig at det noen ganger føles litt flatt, men det instrumentale blir uansett litt som et delvis anonymt bakteppe for vokalsirkuset. Bandets ferskeste medlem er gitarist Daniele Salomone. Han virker først litt ufokusert, nesten som han kjeder seg, men trer etter hvert fram med noen fine små solopartier, som på “In Nomine Patris” fra sisteskiva, som jo er det eneste albumet han har vært med på å spille inn. Jeg ser gjerne at bandet gir mer plass til krydder som dette.
Første ekstranummer er den mektige “The Siege”. På den korte pop-låta “I Wish You Were Dead” blir det tilløp til allsang i salen, og Cristina går rundt og er teatralsk med en slags glitterkniv. Så avsluttes det med “Swamped” og “Never Dawn”, før bandet takker for seg og lover å komme tilbake så snart som mulig. Ja takk, sier både undertegnede og resten av publikum. 5/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Anne-Marie Forker