Jeg rakk dessverre ikke å få med meg Nails, og var på plass tre minutter før Exodus gikk på mens tonene til «We Will Rock You» fadet ut over anlegget. Nede og litt ute til siden for scenen merker jeg tidlig at store deler av publikum nærmest sitrer etter å komme i gang. Bandet åpner med «3111» fra nylig utgitte «Goliath» og stuper rett inn i «Bonded by Blood» fra debutalbumet, og det går ikke lang tid før publikum antenner og gir seg ut i ekstatisk fridans. Rob Dukes er tilbake på vokal for første gang på drøyt ti år, og det er tydelig at han koser seg. Vokalprestasjonen er god gjennom hele showet, selv om han kun får tre låter der det er han som har gjort opprinnelig vokal. Han interagerer en del med publikum og utstråler en genuin spilleglede (sinne?). Exodus har ellers en energi live som få andre kan matche, og jeg tar meg selv i å lure på hvordan dette skal gå for både Carcass og Kreator. Publikum virker storfornøyd, selv om lyden tidvis er veldig sausete.
Kveldens setlist er god. Jeg er litt overrasket over at det kun kommer to låter fra «Goliath», men det skyldes nok et ganske kort sett, og mottakelsen av platen har jo heller ikke vært fantastisk. Utover åpningslåten får vi kun tittelsporet, som kanskje ikke fungerer helt optimalt med sin tunge seighet, selv om det isolert sett er et monster av en låt. Men det spiller liten rolle. «Deathamphetamine», «Another Lesson in Violence», «Strike of the Beast» og «Toxic Waltz» får alle publikum til å gå av skaftet, og det formes både malstrømmer og dødsvegger foran scenen.
Utover lyden og et litt vel kort sett er det lite å sette fingeren på. Bandet er kveldens klart mest energiske, de får mye og god respons, og de virker å ha det ordentlig artig. Kjempestart på kvelden. 5/6
Carcass har stort sett vært et turnéband de siste årene, med siste fullengder ute i 2021. På trommer har de fått med seg Waltteri Väyrynen (Opeth) ettersom opprinnelig trommis Dan Wilding måtte melde forfall. Det blir raskt tydelig at Carcass leverer en helt annen pakke med sin melodiske og ganske groovy dødsmetal. De åpner som ventet med «Unfit for Human Consumption» fra «Surgical Steel», en klar publikumsfavoritt. Fra vokalist og bassist Jeff Walkers side er det liten interaksjon med publikum utover å holde dem hydrert — han kaster gjentatte ganger ut vannflasker — men responsen er likevel god. Piten er i gang fra tidlig av, og spesielt god når det kommer låter fra gromskiva «Heartwork», som dominerer settlisten med blant andre «Buried Dreams» og det er selvsagt tittelsporet som avslutter ballet. Vi er også innom «Necroticism» og «Torn Arteries» og får blant annet servert «Incarnated Solvent Abuse» og «Dance of Ixtab» — begge sterke, men som henholdsvis gammelt og nytt står de i stor kontrast til hverandreq. Lyden er langt, langt bedre enn på Exodus, og de tunge riffene og intrikate melodilinjene runger klokkeklart ut fra anlegget. Det samme gjør gitarsoloene, og selv ute til siden er det lett å høre hva som foregår på scenen. Leveransen er kirurgisk presis, og det er umulig å høre at de har med seg en ny trommeslager.
Før konserten var jeg litt usikker på hvordan Carcass ville passe inn en kveld som nok i større grad handlet om thrash, i alle fall på papiret. Men den bekymringen var totalt grunnløs. Settet er bunnsolid, og Carcass har kanskje kveldens beste lyd. Om det skulle være noe å pirke på, er det interaksjonen med publikum, men dette var også meget bra. 5/6
Så er det tid for Mille Petrozza og gjengen, som også turnerer for ny plate, «Krushers of the World». Med Kreator vet man etter hvert hva man får. Opplegget er helproft og virker innøvd ned til minste detalj. «Run to the Hills» spiller dem inn, og en animert video av menneskehetens mindre gode sider vises på et lerret til «Eve of Destruction» før det faller og «Seven Serpents» åpner settet med klar lyd og pyro. Bandet er i storform. Petrozza har publikum i sin hule hånd fra første øyeblikk, og der han trekker i trådene, lystrer vi. Det blir selvfølgelig dødsvegg allerede på «Enemy of God» som settets tredje låt, og publikum surfer på hverandre nærmest kontinuerlig gjennom hele kvelden. Spesielt intenst blir det på «Betrayer», når de vil vise verden hvordan det norske publikumet crowdsurfer. Det er på grensen til krampaktig når bandets kamerakvinne filmer dette fra scenen, men la gå — det er ikke akkurat som om bandet må trygle om respons. Publikum adlyder gladelig!
Kreator har bygget seg opp et repertoar med hymner over de siste 20 årene som fungerer utmerket live. «Hail to the Hordes», «Hate Über Alles», «Hordes of Chaos», «Enemy of God», «666 – World Divided» og «Phantom Antichrist» er alle leksjoner i hvordan man kombinerer nådeløs thrash med store mengder melodi som legger til rette for både moshpits og allsang. Bandet holder oppmerksomheten til publikum i jerngrep mer eller mindre gjennom hele showet. Låtmessig synes jeg kanskje de famler litt med «Loyal to the Grave» der Petrozza dropper gitaren, og jeg kunne gjerne tenkt meg mer urgammelt utover «Endless Pain», «Betrayer» og «Pleasure to Kill». Ingen hadde savnet de halvbillige refrengene på «Loyal to the Grave» eller «Satan is Real» om erstatningene var «Flag of Hate» eller «Extreme Aggression». Men dette kan vel kanskje kalles halvgubbete flisespikkeri.
Alt i alt topper Kreator topper en knallbra kveld, og jeg tror mange går inn i Oslonatten med et fornøyd smil om munnen. 5/6
Tekst: Thomas Olsen
Foto: Anne-Marie Forker (Kreator), Johannes Andersen (Exodus + Carcass)
