Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Terhi Ylimäinen
Vi skal i det følgende diskutere bandets siste plate inngående, men kommer ikke utenom at vokalist, komponist og tekstforfatter Jonas Renkse nu holder de kunstneriske tømmene alene. Første drøftelsespost er imidlertid en malign albumtittel.
-Det siste som skjer i det plateprosessuelle er å innsirkle en tittel som føles viktig, melder Renkse fra bopel i Sverige. -Tekstene mine, som heller mot det negative, skulle kanskje være uttrykk for mareritt, selv om de utspiller seg i virkeligheten. Enkeltlåtene blir godt representert under «Nightmares As Extensions Of The Waking State» som fellesbanner. Dette er ikke et konseptalbum, selv om det spinnes en rød tråd gjennom materialet.
-Du vet at dersom vi mennesker går for lenge uten søvn, så starter hjernene våre å drømme – i våken tilstand? Da kan man definitivt tale om mareritt ved høylys dag.
-Nettopp. Det er neppe å anbefale, fy faen, ha ha ha.
-Er dette et mer rendyrket Katatonia-album enn «Sky Void Of Stars», hvor det blant annet ble lekt med tradisjonell heavy metall?
-Det skulle jeg mene. Jeg er fremdeles kjempefornøyd med «Sky Void Of Stars», som bærer preg av et lengtende etter å innta scenen igjen, og følgelig endte mer temposterk og rastløs. 2023-plata ble skrevet kjapt under pandemien, mens oppfølgeren markerer en retur til tyngde og melankoli. Stoffet er mørkere.
-Vi skal ikke dvele for meget ved bandets mellommenneskelige faktorer, men kort konstatere det vemodige ved Anders Nyströms sorti, som kanskje ikke overrasket deg?
-Nei, det har ligget i kortene. Han opptrådte ikke med bandet under forrige turné, og distansen ble mer og mer håndgripelig. Når det først slår ned i offentligheten ender det naturligvis som en større mediesak.
-Vokste han rett og slett fra bandet, for sånt skjer?
-Jo, Anders mener at det mest givende med Katatonia er materialet vi tilvirket for lenge siden, på de riktig gamle platene, og har ikke vært bekvem i bandets «nye» ham, hvor vi faktisk har oppholdt oss i 20 år. Han er mer metallorientert og mistet suksessivt interessen for dagens Katatonia.
-Hvilket gjør at du herved skriver all tekst og musikk?
-Ja, dette er tredje plate jeg komponerte alene. Forut for «City Burials» bidro jeg også med mye materiale, så dette er ikke så dramatisk som noen ynder å mene. Jeg har smått om senn tilegnet meg en viss forståelse for faget, ha ha ha.
-Vel vitende om at du har hatt kompositorisk håndgrep og talent i større deler av et yrkesmusikalsk liv…
-Jo da, det…
-Bandets ferske rekrutter lodder åpenbart dybden av ensemblets etos og har sågar kanskje vokst opp som fans?
-Gitarist Sebastian Svalland representerer den yngre garde og har nu vært bandmedlem i åtte måneder. Vi hadde et møte innen beslutninger ble fattet, hvor det fremkom at Sebastian vokste opp med plater som «The Great Cold Distance». At han foruten å digge Opeth og Meshuggah var Katatonia-fan føles som en fin bonus. Det var lett for Sebastian å lære seg låtene i konsertrepertoaret; større fulltreff er vanskelig å forespeile seg. Nico Elgstrand, den andre gitaristen, har rukket å turnére litt med oss. Han har fartstid fra Entombed A.D. og viser seg som nok en mellommenneskelig og musikalsk fulltreffer. Nico kjenner bransjen og er erfaren, noe som kommer godt med når vi er ute og reiser. På toppen av det hele har Sebastian og Nico funnet hverandre, musikalsk og privat. Dagens Katatonia leser som en sterk enhet, med gode lagspillere. Alle fem er sugne på platelansering og omfattende turnévirksomhet. Livet føles rett og slett jævlig bra.
-«Thrice» er en genial intonasjon på et Katatonia-album anno 2025, som kombinerer absolutt skjønnhet med ubehag. Stykket oppleves endog nytt i bandets annaler, med et forrykende instrumentalintermesso som sonisk mareritt-ambassadør, kranset av fantastiske synthesizerlegg. Er «Thrice» bandets mest subtilt nagende låt noensinne?
-Det kan tenkes. Instrumentalpartiet midtveis skulle kunne løses veldig enkelt med unisone bassganger og karakteristiske shugga-gitarer, men jeg søkte noe mer stilfullt, noe som kunne vokse organisk og illudere ubehag uten å bli overtydelig. Sagt med andre ord, jeg ville ikke katapultere lytteren i et skrekkscenario, men nøre opp under gryende uro, med den effekt at publikum vil tenke: «Hva faen er det som skjer?»
-De sofistikerte løsningene virker lett destabiliserende.
-Tusen takk, det var just hva jeg behøvde å høre i dag.
-«Thrice» har dessuten en aktiv bassgang som i seg selv bygger spenning.
-Takk igjen, vi sparer nevnte bassfigur til andre vers, for maksimal effekt. Man har gjort seg uendelig mange tanker underveis, og flikket og filt på idéer inntil stykket fant endelig form.
-Katatonia besitter et unikt tonespråk, hvor melodikken synes enkel, men i realiteten viser seg intrikat og kreativ. Liketil din harmoniske tonedialektikk er egenreferensiell. Hvor kommer dette fra?
-Jeg forstår eksakt hva du mener, og grunner over forholdet selv, vel vitende om at jeg stadig vender tilbake til visse tonale mønster. Kanskje har det å gjøre med min mangel på teoretisk musikkforståelse? De løsninger som vinner frem er alltid de som føles bra, trass i om de måtte bryte med harmonilære eller musikkteoretiske forskrifter. Om kyndige krefter forteller at «Ingen andre ville velge denne løsningen», så blir jeg nok ekstra ivrig på å tråkke egne veier. Min musikalske virkelighetsoppfatning springer formodentlig ut fra illustrerte attityde. Belønningen kommer i form av originalitet.
-Som er kunstens høyeste ideal.
-Ja, virkelig.
-Du må bruke kolossalt med tid på vokale vendinger og fraseringer, som alltid overrumpler.
-Jeg jobber jævlig mye med fraseringer; det er utrolig viktig, og henimot 70 prosent av hva som definerer en god vokalist. Du kan finne millionvis av sangere som synger teknisk perfekt, men evner man ikke å skrive spennende fraseringer blir det raskt platt og trasig. Fraseringer er verdt å jobbe med! Vender vi blikket mot det instrumentelle så skal endog gitarostinatene gestalte interessante fraseringer. I så måte vil jeg at gitar, slagverk og vokal utarbeides såpass differensiert at totaliteten åpner for en nærmest avdragsvis kompleksitet, som siver til overflaten ved analytisk lytting. Vår trommeslager, Daniel Moilanen, arbeider målrettet med metrisk spenningsbygging. Det er kanskje intet man hefter seg ved under første gangs lytting, men jeg vil tro det er morsomt å fundere over hvordan alt er sammensluttet i vårt vesle ensemble.
-Briljant titulerte «Wind Of No Change» markerer også uutforsket tilfang i Katatonia-kontekst, med massiv korpassasje.
-Det slo meg at jeg satt med en svært enkel låt, med 80-tallsferniss i refrengene, som krevde ditto enkel tekst. «Hail Satan»-strofen fungerte utmerket, ha ha ha. Jeg hadde lyttet til gammel Mercyful Fate. Når King Diamond deklamerer «Hail Satan» så klinger det naturlig og troverdig; det har jeg ment i hele mitt liv. Videre tenkte jeg at dersom man velger en slik tekst, hvorfor ikke pøse på med sangkor, for å drapere det hele i kirkesatanisme? Idet linjene «His constant whisper rages on, like a wind of no change» ble festet til papir hadde jeg sågar funnet låtens tittel, som naturligvis assosieres med Scorpions’ avsindig positive «Winds Of Change».
-«Hail Satan»-meddelelsen og det fantastiske koret drar faktisk Katatonia over i «Rosemary’s Baby»- og «The Omen»-univers.
-Det var dithen jeg søkte, til et kirketungt alvor man nesten utelukkende finner i eldre skrekkfilm. Meget mulig deler «Wind Of No Change» fansen i to, hvilket er ok, men bandet stiller seg hundre prosent bak låten, som unektelig er blant albumets høydepunkter.
-Å avskjære denne plass i kommende konsertrepertoar vil være kardinalsyndig, men hvordan løser man sangstemmene?
-Det vet jeg foreløpig ikke, men det går mot å kjøre koret via computer. Initielt rådde et ønske om å hyre etablert kor til plateinnspillingen, men en Sør-Amerika-turné forpurret tidsskjema. Jeg snakket med produsent Lawrence Mackrory, fordi jeg visste at han synger selv og dessuten jobber som auditiv skuespiller, og forespurte om det ville la seg gjøre å bygge koret på egen hånd. «Selvsagt», var svaret, «syng inn et par legg av hver stemme, så fikser jeg resten». Jeg nedfelte fire ulike stemmer som ble oversendt Mackrory. Da filene returnerte klang det som en katedral. «Hvordan faen løste du dette?» spurte jeg. Fasit var 25 ulike stemmer med divergerende uttrykk og timbre. Resultatet er fantastisk.
-Katatonias smakfulle bruk av elektrisk piano er for lengst blitt et klanglig signaturtrekk. Fender Rhodes og Wurlitzer kan lyde ekstremt kjølig.
-Jeg elsker lyden av el-piano, og det er ofte her jeg påbegynner ny musikk. Stirrer jeg på et tomt lerret, så holder det med én akkord eller et par toner fra elektrisk piano til å stake ut en kompositorisk retning. Selve sounden frigir kreative krefter. Det klinger kjølig og sorgstemt. El-piano kompletterer dessuten vokal og gitar uhyggelig godt.
-Jeg har lenge ment at Katatonia er en sonisk inkarnasjon av resignert tristesse. Heri ligger en aksept av ublid skjebne.
-Det er jeg enig i. Samtidig forfekter man kanskje at det er bedre å prosessere elendigheten musikalsk i stedet for bare å gi opp. Når man først befinner seg i skiten, så kan man like godt reise et monument av toner og språk.
-Oppbrudd og avreise er blitt litterære troper i Katatonias forfatterskap – i 2025 representert ved usigelig vakre «Departure Trails», hvor bandet drar veksler på nordisk folkemusikk og Pink Floyd.
-Da låten ble utmeislet hadde jeg svenske Landberk i tankene, hvis debutskive er spilt sønder og sammen. Jeg evner ikke å skrive som dem, men har lenge hatt lyst til å nærme meg deres melodiske idiom, og «Departure Trails» er resultatet av en bevisst etterstrebelse. Du har forøvrig helt rett i dette med «Avreise» som gjentakelsesmotiv. Oppbrudd er noe positivt og vakkert, det å sette seg på et tog eller et fly og bare forsvinne…
-«Departure Trails» huser smellvakker gitarsolo i topp av isende mellotron og el-piano.
-Jo, det er generelt mye lyd i låten, basert på Landberks og Änglagårds soniske uttrykk, som tidlig i 90-årene forsøkte å låte som 70-tallets progressive band, men som ubestridelig skapte noe komplett nytt. Og her sitter vi, 30 år senere, og forsøker å nærme oss nevnte 90-tallsgrupperinger. Det hviler en sirkulær snurrighet over det hele. For meg er Landberk og Änglagård viktigere enn disses idealer, det være seg King Crimson eller Genesis.
-Din musikk fremtrer ekstremt gjennomarrangert. Hvor mye reell improvisasjon åpnes for i det plateprosessuelle?
-Vi er definitivt ikke et band som står og jammer i timevis. Snarere liker jeg å presentere mest mulig fullendt musikk til mine makkere. Jeg nytter gitar som verktøy i kompositorisk øyemed, men når man fraterniserer gode instrumentalister gis de tilstrekkelig rom til å plante individuelle avtrykk; det skulle bare mangle. Jeg oppfordrer mine kumpaner til å farge teksturen, særlig kontra gitarspor, hvor det er lov å eksperimentere kontra effektbruk, teknikk og klang.
-Svenskspråklige «Efter Solen» markerer også noe nytt i Katatonia-kontekst. Det klinger urovekkende positivt?
-Ha ha ha, kanskje det? «Efter Solen» er varmere enn det øvrige materialet, selv om melankolien henger ved, uten at jeg kan forklare hvorfor. Låten ble i sin tid påbegynt sammen med Joakim Karlsson, som jeg sporadisk spiller sortmetall med i bandet Craft. Joakim og jeg deler en forkjærlighet for elektronisk musikk, og har tilvirket mye lyd sammen, uten å innlemme offentligheten. «Efter Solen» er blant det første vi skrev sammen, for nærmere 12 år siden. Innspillingen har så ligget på harddisk, uten å ferdigstilles. Under arbeidet med «Nightmares As Extensions Of The Waking State» hørte Joakim fra seg, og vi fant tiden moden til å komplettere «Efter Solen», med tanke på mulig albuminklusjon. Mot normalt nyttet jeg svensk språk på de originale skissene, så vi lot det bli med det. Låten er i alle henseender et eksperiment, hvis plassering i platekronologien, som nest siste spor, i dyp kontrast til resten, bærer mening.
-Ingenting ved «Efter Solen» forbereder lytteren på «In The Event Of», som setter progressivt høyoktanpunktum, overdratt eklatant The Beatles-mellotron.
-Jeg hadde «Strawberry Fields Forever» i tankene da låten ble påbegynt, med identisk klaviaturfrasering, dog ulik akkordprogresjon. Vi høstet en riktig fin og spennende finale.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025