Torsdag 16. april 2026
Hvis man skal tvinges til å lete etter noe positivt i dagens verdensbilde, så kan man bare se til Karnivool. Da jeg intervjuet vokalist Ian Kenny forut for «In Verses»-plateslippet, så sa han at de ikke var helt sikre på om de greide å øve inn platas åpningsspor, «Ghost», som er menneskehetens beste progmetall-låt på nøyaktig 10 år.
Hvordan åpner de denne konserten?
Akkurat som plata starter, med «Ghost».
Rent visuelt, hva er det som møter oss?
En vokalist i fotball-skjorte, bassist fra Motorpsycho, gitarist fra Pink Floyd-tributtband og en straffangedømt trommeslager.
De har ikke et image – de er ujålete.
Alt handler om musikk, og det beste australske bandet i 2026 spiller fra hele katalogen sin, inkludert låter jeg ikke har giddet å sette meg inn i. De spiller for eksempel tre låter fra debutskiva anno 2005, hvorav èn sender meg igjennom gulvet i glede.
De spiller også «Drone», som må være den kuleste post-grunge-låta noensinne.
Jeg gidder ikke engang si at lyden er perfekt balansert og alt det tekniske er på plass.
Det gleder også et gubbe-gammelt hjerte å se at dette bandet har hatt norske fans forut for sjumilssteget «In Verses» – Rockefeller er full av yngre mennesker som kauker med til ting jeg ikke har hørt.
Den eneste låta jeg savner denne fest-aftenen er «Opal», og det eneste jeg har å «ta dem på» er at de, i likhet med Kaizers Orchestra, insisterer på å sende folk hjem i dilldall-modus. De avslutter med «Salva», som har funksjonen av å åpne et vindu, som for å si «Det er ikke så farlig altså».
Hvorfor er man så redd for å sende folk hjem livredd og overveldet?
Jeg skulle ønske at flere band brukte 10 år på platene sine, før de publiserte dem.
Karnivool gjør alt riktig, selv når de spiller fra katalogens barnesykdommer. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Anine Desire