InsideOut Music
Det skulle ta australske Karnivool tolv år å følge opp «Asemmetry»; albumet som til en viss grad plasserte dem på det globale nisjekartet, samtidig som det gjorde dem til helter i hjemlandet, hvor utgivelsen like godt toppet salgsbarometeret. Under dagens konsumeriske informasjonsbombardement smører det sjelen å registrere kompetente kunstutøvere som uanfektet bruker den tid det måtte ta for å levere best tenkelig resultat. «In Verses» er kvintettens fjerde langspillfonogram siden innstiftelsen i 1997, og har til de grader vært verdt å vente på. Bandet praktiserer moderne og melodisubstansiell prog-metall – et stilistisk minefelt for ensembler uten naturlige særtrekk eller kompositoriske anlegg. I 2025 er skisserte sediment blitt et nærmest uutholdelig pissoar av teknokratisk håpefulle som konkurrerer innbyrdes om å låte mest mulig likt flertallet. Jeg holder meg for god til å navngi opplagt skyldige, men minner i stedet om at her forekommer unntak; norske Leprous og Madder Mortem er to av dem, og i løpet av februar 2026 innlemmes Karnivool samme hederlige indeks.
2013-albumet «Asymmetry» var kurant, men ikke enestående. Lite kunne følgelig forberede sanser og intellekt på den til dels sjokkartede kvaliteten «In Verses» innestår. Australierne krysser herved spor med både The Mars Volta, Ours, We Are The Ocean, Tool, alter Bridge og Von Hertzen Brothers, uten å gå noen av dem for tett i næringen. Komplekse akkordprogresjoner, polyrytmikk og dynamisk grøde er alene ikke verdt skiten, men Karnivool penner og oppfører såpass vektige melodilinjer – sporadisk med tindrende pop-sensitivitet – at totaliteten, på sitt ypperste, treffer absolutt blink. Jeg vil forbløffes dersom verden fostrer bedre prog-metallisk komposisjon enn herværende åpningsspor, «Ghost», innen 2026 utløper. Stykket stiller på par med Leprous’ «Slave» og We Are The Oceans slitesterke «Ark», hvis inntagende melodilinjer kontrasterer det synkoperte og høyst kreative kompet, uten at noen av størrelsene slår den annen ihjel. «Ghost» gestalter så mange harmoniske omkalfatringer, på finurlig detaljnivå, at det vil holde hjernen i vigør under hver bidige avspilling, samtidig som hjertets smekt og hoftesving tilfredsstilles. Shuffle-atmosfæriske «Drone», som bygger på alt annet enn treven dronetenkning, er nesten like sterk, og rommer trolig platas mest utfordrende enkeltpassasje. Andre mesterlige, soniske slag for menneskeheten lokaliseres i «Aozora» (med smak av Rush i grunge-klede), «All It Takes» (det perfekte giftemål av Tool og The Mars Volta), samt orkestrale og uberegnelige «Opal». «In Verses» etterlever krav til divergens, men midtre del av repertoaret stiller svakest, uten at det glipper i kvalitet.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 6. februar