Napalm
Problemet de siste årene har vært at låtene virker mekanisk sammensatt, uten den magien vi vet de kan skape. Selv om bandet tidvis glimter til, forblir dette en gjennomgangsmelodi på et høyst variabelt «Dark Asylum».
Sett bort fra det forferdelige midtpartiet med skrikevokal starter det faktisk ikke så aller verst med «Ashen World». Dette er en klassisk åpningslåt à la Kamelot med flotte gitarmelodier, dobbel basstromme, kor og masse symfoni. Videre skimter «Dark Asylum» med driv, dramatikk, og en solid vokalprestasjon. «Sanctuary» derimot faller helt igjennom. Riffene er kjedelige, og mens den rene kvinnelige vokalen tilfører en viss karakter, slås den ihjel av nok en håpløst malplassert skrikevokal. De gjør et hederlig forsøk på antemiske «One Last Masquerade» med Tobias Sammet på gjestevokal, men her blir det for tynne gitarer og for mye orkester.
Det er først på trioen «Godlike Alchemy», «The Sleeping Mind» og «Kaleidoscope» at bandet viser seg fra sin beste side. Særlig «Godlike Alchemy» må trekkes frem: Verset bygger et sterkt fundament før det glir over i platens aller beste refreng. Her får Karevik virkelig vist seg frem, og linjene han leverer minner om det han gjorde med Seventh Wonder på «Mercy Falls». Disse tre låtene oppleves mer givende enn deres 3-4 respektive minutter skulle tilsi – en kunst Kamelot pleide å mestre – og gir håp om en knallbra avslutning.
Slik blir det imidlertid ikke, og de snubler i mål gjennom fem låter der «The Puppet King» er den eneste med ordentlig substans.
Jeg kan ikke unngå å kjenne på en snikende følelse av at Kamelot har utspilt sin rolle i en sjanger de en gang regjerte alene. Joda, det er et knippe ordentlig gode låter her der bandet viser at de fortsatt duger, og selv om ingenting er direkte dårlig, er det øvrige middelmådig og forglemmelig. Da er det vanskelig å gi noe annet enn en svak treer.
3/6 | Thomas Olsen
Utgivelsesdato 28. august 2026