Fredag 8. august
De har makt nok til å stoppe trafikklysene i Trondheim – i stedet er all makt investert i et sceneshow som ville ha gjort det originale Alice Cooper-bandet lett måpende av beundring.
Det er så velregissert, så nyansert og så irriterende bra spilt at man må være musikalsk tilbakestående, eller medlem av Krfs rockeavdeling, for ikke å miste bukse og slips.
Hva er Kaizers Orchestra? Det er en kompisgjeng som starter i Tom Waits-land og derfra ekspanderer seg selv til en samlet eklektisk støpedigel av alt de involverte selv digger, det være seg Radiohead eller AC/DC. Og ingenting klinger som dem.
De går på med «Marestro» og får unnagjort «Hjerteknuser» som låt tre. Da vet man at nå er det bare å holde seg fast.
«Ompa Til Du Dør» kaukes så intenst høyt fra 5-åringer så vel som 80-åringer at man blir rørt.
Hva skulle en norsk arena-turné være verdt om ikke lett nye arrangementer av repertoaret? Flere ganger blir man et eneste stort glis av raffinerte kantringer i så vel sanglinjer som harmonikk.
De spiller det man forventer. Men de spiller også det totalt uforventede, som for min del topper seg idet Chopin-figuren fra «På Ditt Skift» ljomer gjennom Sverresborg-mørket og bandet nytter maksimalt av lyseffekter.
De oppfører også «Evig Pint», som om den var lagd i går.
Er det lagd bedre bedehusmusikk enn «Resistansen» i potet-Norge? Nei.
«Begravelsespolka» kommer sent, men godt, og da bades hele Sverresborg i blodrødt.
Dette er så enestående teaterrock som man kan få det noe sted på kloden. At de ikke spiller «Dieter Meyers Institusjon» føles som en filleting. 6/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge
