Fredag 19. september 2025
Allerede mens store deler av det norske folk sannsynligvis satt med fingrene i tacofatet dro Sorcerer i gang festen. Til tross for et relativt tidlig avspark hadde Rockefeller begynt å fylle seg opp, og heldigvis var det mange som fikk med seg metal-ekspressen som hadde tatt turen over grensa. Sorcerer er et band som er vanskelig å putte i en bås, ikke at det er livsnødvendig, men de som kjenner til bandet fra før vet at de befinner seg med beina godt plantet i tradisjonell heavy metal og doom metal, pluss en liten dose progressiv metal. En salig miks altså, og ikke minst er de kjent for å være et dyktig liveband. Noe de klarte å bevise på den knapt tilmålte tiden de fikk denne fredagskvelden. Det var nok flere som satte pilsen i vrangstrupen da vokalist Anders Engberg, dro på. Herre Jemini, som den mannen kan synge! Jeg vil kalle han en god krysning av Ronnie James Dio, Tony Martin og kveldens midtpunkt, Jørn Lande. Resten av besetningen i bandet er ingen smågutter, og spesielt gitarist, Kristian Niemann, dro noen feite soloer og riff ut av en annen verden. Det så tilsynelatende ut for mitt blotte øye at det var flere i salen som likte det de hørte og så, og forhåpentligvis klarte svenskene å få seg noen nye fans denne kvelden. Jeg kunne godt tenkt meg et litt lengre sett, men vi får håpe noen booker Sorcerer som headliner her til lands ved en senere anledning. Kort oppsummert en vellåtende, kompromissløs og knallsterk start på kvelden. 4.5/6
Det var ikke bare søta bror som ville være med og feire Jorn. Fra det blide sørlandet stilte Communic opp. Et band jeg ikke har sett på mange år, og det er faktisk 20 år siden i år at de debuterte med “Conspiracy In Mind”. Nok om det. Det så ut til at det var mange blant de fremmøtte som hadde sett frem til å se sørlendingene igjen på en scene. For de ble tatt imot med åpne armer. Primusmotor og vokalist/gitarist i bandet, Oddleif Stensland, dro i gang med “Communication Sublime” fra debutskiva, og det låt overraskende bra. Det begynner å bli et kvarter siden bandet virkelig hadde vind i seilene og var på sitt mest aktive, men det var ikke lett å høre. Litt smårusk i maskineriet var det, men det blir flisespikkeri. Ikke lett å spille denne typen progressiv metal live, og de leverte en bunnsolid opptreden. Tight og dynamisk. Stemmen til Oddleif Stensland har alltid minnet meg litt om Warrell Dane (Sanctuary / Nevermore) og i mine ører har den tålt tidens tann veldig godt. Det ble et forholdsvis kort sett, men de rakk heldigvis å dra en av sine beste låter, “Waves of Visual Decay”. Utrolig kult å oppleve denne igjen live. Selv om stemningen ikke var oppunder taket i hele salen, var den nesten på kokepunktet for den mest dedikerte fansen som stod fremst. Communic leverte definitivt sine progressive varer og la oss håpe at bandet fikk nok vind i seilene til å bli litt mer aktive igjen. 4.5/6
Så var det omsider klart for kveldens hedersgjest og sentrum for begivenheten, Jørn Lande. Etter to sterke oppvarmingsøkter så det ut til at de fremmøtte var varme i trøya og mer enn klare for Jørn og gjengen. Undertegnede inkludert. Forrige gang jeg så Jørn Lande var på Vulkan Arena i mars i fjor, og heldigvis vil jeg si var jubileumsfesten lagt til Rockefeller. En perfekt ramme for en skikkelig fest med en av Norges råeste vokalister gjennom tidene. Og Jørn Lande skuffet ikke selv om det i hovedsak ble coverlåter. Å synge på et slikt nivå i en alder av 57 vintre er intet mindre enn imponerende. Ingen klarer å synge Ronnie James Dio og David Coverdale bedre enn Jørn Lande (bortsett de to i sine velmaktsdager), og med en slik råskap og autentisitet som fortsatt fremkaller ståpels. “Stand Up and Shout”, “Mob Rules”, ”Stormbringer” og “Bad Boys” var nesten alene verdt turen. Litt skuffende at de ikke dro “Too Scared To Run” også når coverlåter ble kveldens hovedingrediens, men greit nok. Eller ikke? Personlig skulle jeg gjerne ønske en jevnere miks av coverlåter og Jørns egne. Låter som “Spirit Black”, ”Man of the Dark” og ”Blacksong” hører definitivt hjemme på en fullkommen Jorn-kveld. Lande har et hvelv av sterke, egenkomponerte låter. Likevel var det ingen grunn til å legge seg ned i et hjørne og gråte, for det ble uansett en underholdende aften med Jørn Lande i storform. Og han står selvfølgelig fritt til å bestemme hva han vil feire jubileet med. Sikkert et helt bevisst valg å hylle artister og låter han selv elsker.
Det var ikke bare Jørn som var i storform, hans kompanjonger leverte også fjellstøtt, og spesielt tospannet på gitarer, Adrian Sunde Bjerketvedt og Tore Moren, som utfyller hverandre på mesterlig vis. Kort og godt teknisk brillianse blandet med ekte rock ‘n’ roll. Jeg har ved en tidligere anledning bemerket at jeg savnet den gamle gullrekka i rytmeseksjonen, men både bassist Øyvind Strønen og trommis Francesco Jovino holdt godt dampen og det gynget bra settet igjennom. Min favorittglose “alt var bedre før” er det jo greit å kaste på sjøen innimellom og som brura sa: “forandring fryder”. I tillegg krydret Alessandro Del Vecchio lydbildet delikat med sin tangentfinesse. Morsomt var det også at en gammel kjenning ved navn Jørn Viggo Lofstad tok turen innom for å hedre sin gamle “sjef” på scenen.
Jørn Lande kan ikke bare synge, og tradisjonen tro ble det litt historiefortellinger og prat/fjas mellom låtene også. Ingen skal komme og si at Jørn ikke kommuniserer med publikum. Lyden var det heller ingenting å utsette på, for det låt kuler og krutt. Perfekt dynamikk mellom samtlige instrumenter og vokalen til Jørn. Samlet sett ble det altså en verdig feiring av 25-år med Jørn Lande. Publikum så også ut til å storkose seg kvelden igjennom, og stemningen var upåklagelig. Ikke minst på slutten av settet da “Out To Every Nation” endelig kom og Jørn Lande satte den berømte spikeren i kista, før det hele tonet ut til en medley av “Stand Up And Shout/Rainbow In The Dark”. Det ble nesten en helt magisk kveld med en av våre største vokalister gjennom tidene som viste at han fortsatt har masse gull igjen i strupen, med bare litt fratrekk for fraværet av eget komponert materiale. og det får Jørn Lande bare ta som et velment kompliment. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Trym Eide
