Nekrologer er ikke noe vi gjør ofte i Norway Rock Magazine, men når muligheten ramler ned i innboksen vår, kaster vi oss på, for sent i januar kom nyheten om at John Sykes hadde gått bort i desember etter en kamp mot kreften, en kamp svært få visste han kjempet. Vi satt som spørsmålstegn i flere dager, men så ble vi kontaktet av Jess Cox, som spilte med John i Tygers Of Pan Tang, og bodde sammen med ham i en to-årsperiode. Han hadde lyst til å prate om John, og selvfølgelig kastet vi oss på ideen, og fikk en prat med Jess om hans tid med Sykes. Vi fikk også en bunke private bilder av ham som du neppe har sett før.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Jess Cox privat
– Jeg har aldri gjort noe sånt som dette før; til vanlig er det nye plater eller turneer vi prater om, så jeg foreslår at vi bare skrider til verket, så ser vi hvor vi ender opp.
– Ikke jeg heller, men jeg føler at jeg vil si noen ord om John, for han har betydd så mye for så mange, meg selv inkludert. Vi kjenner jo alle noen som har gått bort for tidlig, kanskje allerede da vi var unge, men det er alltid et sjokk. Når det gjelder John, var han alltid en reservert person. Jeg har inntrykk av at det var svært få som visste at han var syk; jeg visste absolutt ingenting! Men nå er faktum at vi mistet kontakten de senere årene, og jeg regnet bare med at han hadde blitt enda mer tilbaketrukket. Vi pleide å ringe hverandre bare for å oppdatere hverandre på hva vi holdt på med, men de samtalene ble sjeldnere og sjeldnere, dessverre. Vi var veldig sammensveiset da vi var unge, naturlig nok. Vi bodde tross alt sammen i to år, og til og med etterpå da han hadde gått over til nye band kom han alltid innom om han var i nærheten. Etter han flyttet til USA holdt vi for det meste kontakten via telefon eller om han kom over med Thin Lizzy II for å gjøre konserter. Da reiste jeg til blant annet Irland og Tyskland for å møte ham, og rundt i England, så klart. Men plutselig ble det veldig stille fra ham, uten grunn. Opp mot 2010-tallet ble han mindre pratsom og jeg hørte sjelden fra ham lengre, og de siste ti årene eller så har jeg nesten ikke hørt fra ham i det hele tatt. Jeg tok det bare som at det er sånn livet er noen ganger. Man får familie, venner kommer og går, det er bare sånn det er. Jeg har jo et plateselskap, og ved én anledning ringte han meg og sa at han jobbet med å få soloalbumene sine tilbake fra et selskap i Japan, og lurte på om jeg var interessert i å gi de ut, noe jeg selvfølgelig sa ja til, men det skjedde ikke noe mer, og sånt syntes jeg var ulikt John. Jeg spurte ham om det et par ganger uten å få noe særlig svar, så jeg valgte å ikke mase mer om det, og det var det siste vi pratet om de platene. Siste gang vi pratet om platene tilbød han meg 5% av inntektene, og at jeg betalte utgiftene på trykking, promo og så videre ut fra de prosentene, men det var jo selvfølgelig fullstendig uaktuelt, ettersom jeg hadde tapt vanvittige summer om jeg hadde godtatt det. Jeg foreslo at vi delte 50/50 etter alle utgifter var dekt, men det var han ikke interessert i. Platecover skal designes, distribusjon, PR, utgiftene er mange. Han hadde en unggutt som gjorde en del på nettet for ham, så jeg foreslo at han kunne få han til å gjøre jobben om han ikke ville bruke for mye penger på utgivelsene, men jeg tror ikke han hadde solgt like mange eksemplarer som om jeg, som tross alt har et plateselskap, og som kjenner bransjen hadde gjort. Jeg husker jeg spiste frokost på et hotell etter en Lizzy-jobb, i London, tror jeg det var, og da manageren kom med en konvolutt med penger fra konserten kvelden før, trodde jeg ikke mine egne øyne. Jeg mener ikke å disse ham, jeg elsket mannen, men jeg tror han hadde vansker med å stole på folk. Han pleide å være så morsom å være sammen med, men han fremsto som mer alvorlig de siste årene vi hadde kontakt. Kanskje var han lei av hvordan musikkbransjen er, jeg vet ikke, men det er ingen hemmelighet at det er mange som står med fingrene i pengebunken. Musikere er som oftest i bransjen på grunn av musikken, men er ikke like bevandret i det økonomiske aspektet, og det er det mange som utnytter, og både John og jeg har hatt våre opplevelser når det gjelder akkurat dette. Jeg fungerte ofte som rådgiver for ham etter jeg startet plateselskap selv, for da lærte jeg mye om hvordan bransjen fungerer utenfor øvingsrommet eller studioet.
– Vi har forsøkt å få prata med John i nærmere femten år, men har alltid fått til svar at han må bli ferdig med neste utgivelse, så ordner det seg, men det skjedde aldri, dessverre.
– Han var nok vanskelig å få i tale til tider. Jeg synes det er så merkelig at det er så lite informasjon rundt dødsfallet hans. Jeg forsøkte å finne ut når og hvor begravelsen skulle finne sted, men fant ingenting. Jeg vet ikke hvor han døde en gang, og datoen er heller ikke offentlig, det står bare desember uten mer informasjon. Jeg har riktignok hørt at han var tilbake i Blackpool for flere år siden, men jeg har også sett videoer på YouTube der han er i huset sitt i Los Angeles, så jeg vet ikke, rett og slett. Jeg vet at skilsmissen preget ham sterkt, og han elsket selvfølgelig ungene sine, men han var også veldig glad i sin mor, så kanskje det gjorde at han returnerte til Blackpool; jeg vet ikke. Han fortalte at han vokste opp i Spania, faktisk, sammen med sin onkel. Det var han som lærte ham å spille gitar. Han fortalte at han ikke gikk på skolen der, fordi han ikke pratet spansk, så han satt bare og spilte gitar hele dagen. Ikke rart han ble en fantastisk gitarist! Det samme gjaldt da vi bodde sammen; han spilte gitar absolutt hele tiden! Om jeg forsøkte å se nyhetene, satt han med gitaren og spilte. Han var fullstendig fiksert på å være den beste gitaristen han kunne. Vi var og så Pat Benatar ha soundcheck en kveld hun delte scene med Lizzy, og Neil Giraldo, mannen hennes, spilte gitar i bandet, og han spilte vanvittig bra. John snudde seg mot meg og spurte ‘synes du han er bedre enn meg?’ Jeg forsøkte å unnlate å svare, så han snudde på hælen, låste seg inn på do og øvde som bare pokker i flere timer, helt til han skulle på scenen selv! Det er derfor jeg sier plater i flertall til deg, for han var ustoppelig! Jeg er brennsikker på at det er flere John Sykes-album som ikke er utgitt enda.
– Når ble du kjent med ham?
– Han spilte i et band som het Streetfighter, og vi var på jakt etter en gitarist etter vi ga ut “Wild Cat” med Tygers Of Pan Tang, og vi fikk et par kassetter der han spilte, og et bilde av ham. Han så fantastisk ut, og kassettene var utrolige! Vi gjorde ingen audition med ham, men vi prøvde noen andre gitarister, men det var aldri noen tvil om at det var han som skulle få jobben, så de andre auditionene var mest for å la noen andre få prøve seg. Han jobbet som anleggsarbeider på den tida, og bar murstein dagen lang, så det var ikke rart at han så så bra ut som han gjorde, der han lempet sekker med stein opp og ned stiger. Han dro fra både jobb og kjæreste for å bli med oss i London. Vi snakker kanskje mai 1980 her, like etter “Wild Cat”-plata var spilt inn. Resten av bandet bodde med foreldrene sine enda, mens jeg hadde min egen leilighet, så jeg inviterte ham til å bo hos meg til å begynne med, bare så han fikk etablert seg i London, og der ble han i to år. Han hadde en strålende sans for humor, så vi fant tonen rimelig raskt. Vi hadde lik humor, og ingen av oss drakk noe særlig. Jeg husker han drakk Carlsberg Special Brew eller noe liknende, jeg kunne ikke tro han drakk noe sånt.
– Hva gjorde dere når han ikke spilte gitar? Hva slags humor hadde han?
– Svart, sarkastisk britisk humor var hans greie. Vi gikk på kino innimellom, og så blant annet “Arthur” med Dudley Moore. Vi var begge fascinert av Derek And Clive-platene til Dudley og Peter Cook, og kunne de på rams! Om han tok ei linje fra en av skivene, hadde jeg neste linje umiddelbart! Disse platene var utrolig populære, spesielt blant musikere, husker jeg. Det var bare Dudley og Peter som satt med hver sin mikrofon og pratet i fylla, og de var fæle! Tre plater ga de ut, og vi kunne alle, og de var sikkert 40 minutter hver. Ellers gikk vi kanskje på puben innimellom, men ikke særlig ofte. Vi tok heller en øl hjemme. Bandet tok selvfølgelig mye tid, både øving, låtskriving, innspilling og turnering, ikke minst. Jeg hadde en to-spors lydopptaker, og vi spilte inn noen greier på den, jeg aner ikke hvor de opptakene er, men jeg tror nesten John tok de med seg til USA.
– Hva skjedde da han ble med i Thin Lizzy?
– Før det kom han og fortalte at Randy Rhoads var død, så han ville prøvespille for Ozzy Osbourne, for etter et par år med Tygers følte han seg klar for å gå videre. Han spilte til Ozzy-platene mine mens jeg tok opp på opptakeren, og jeg husker jeg skrev et brev til Ozzy på vegne av John og ga det til produsenten vår, som sendte det til Ozzy, og han fikk faktisk til en audition med Ozzy. Da han kom til studioet, spurte Ozzy hvor han hadde Marshall-stacket sitt, hvorpå John svarte at han ikke hadde det med. ‘Hva faen slags gitarist er du som ikke har med Marshall-stacket sitt?’ spurte Ozzy, før de kjørte gjennom noen låter. Da John kom tilbake sa han det gikk forferdelig, men Sharon ringte dagen etterpå og fortalte at ‘Ozzy ikke følte seg bra’ dagen før, og underveis i samtalen gikk det opp for John at han ikke var invitert på audition; han ble invitert til å bli med i bandet, men det var det ingen som fortalte ham. Sharon ba ham komme tilbake, men han hadde blitt skremt av opplevelsen, så han ville ikke bli med likevel. Omtrent samtidig hørte vi fra Chris Tsangarides (tekniker og produsent) at Phil Lynott var på leting etter en ny gitarist til solobandet sitt, og da Phil, som jobbet i studio, hørte tapen til John, løp han til nærmeste telefon og ringte Brian Downey for å fortelle ham om den fantastiske gitaristen han hadde hørt. ‘Glem solobandet, denne karen må vi ha i Thin Lizzy!’ Mens Lizzy spilte support for Whitesnake, hørte David Coverdale hva John kunne, og ba John bli med Whitesnake når han var ferdig med Thin Lizzy, og det var starten på samarbeidet mellom Coverdale og John. Da “1987”-albumet til Whitesnake kom ut, måtte han flytte til Los Angeles i forkant, hvis ikke måtte han betale noen latterlige summer i skatt, for han ble millionær nærmest over natta da den skiva tok av, så han måtte flytte dit før plata ble utgitt. I hvert fall er det sånn jeg fikk det fortalt.
– Han fikk litt av en karriere.
– Ja, virkelig. Tygers, Thin Lizzy, et av verdens mest solgte rockealbum med Whitesnake, flere soloskiver, Blue Murder… Men han jobbet hardt for det, det kan ingen ta fra ham. Han etterlater seg en stor arv.
– Det var hyggelig av deg å ta kontakt med oss så vi fikk ned noen ord om ham. Tusen takk for det.
– Bare hyggelig. Jeg følte jeg måtte få ut litt om ham, han dro så alt for tidlig, og jeg sitter igjen med flere spørsmål enn svar selv. Han var en rockestjerne i ordets rette forstand, men visste hvilken side av linja mellom selvsikker og arrogant gikk, det burde flere ha lært av ham. Takk for at dere gjør dette.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025
