Torsdag 26. februar 2026
Corabi har spilt i mange bandkonstellasjoner og fått mange venner i bransjen, så det var navngjetne folk han hadde fått med seg på denne Europa-turneen. Bak slagverket satt Troy Luccketta, mest kjent fra Tesla, bassisten var ex-Whitesnake Michael Devin, mens keyboardist Paul Taylor har spilt med både Alice Cooper og Winger. Gitaristene var henholdsvis Marti Frederiksen (som har jobbet med alt og alle fra Steven Tyler, Ozzy og Mick Jagger til Halestorm, Def Leppard, Scorpions og Mötley Crüe) og Jeremy Asbrock som har spilt i solobandene til både Ace Frehley og Gene Simmons. Og det må sies at det føles rart å se musikere som har spilt med slike svære band på en bitteliten scene foran et publikum på 120 stykker.
Bandet var kraftig forsinket fra gårdagens konsert i Italia, og rakk bare en kjapp soundcheck foran et publikum som allerede sto klare da de ankom rundt 19.30. (De overlot deretter scenen til forbandet The Great Alone, som vi velger å forbigå i stillhet, rett og slett for å være snille.) Musikaliteten på den minimale scenen var det med andre ord ingen ting å si på, spørsmålet var mer hvilket låtmateriale Corabi & co valgte å presentere. Han har spilt inn en soloskive som slippes i slutten av april, og de åpnet showet med tittelsporet fra denne, «New Day». Problemet er at når du velger å kjøre halve konserten med låter som nesten ingen i publikum har hørt, så sliter du med å få folk med på notene. For all del, låtene virket bra nok de, men seks av tretten låter var altså ukjente for publikum. Det hjalp litt da han tilegnet tredjelåten til bikerne i publikum og spilte «I’m Gonna Ride» fra den nyeste The Dead Daisies-skiva med nytt materiale, «Light’ Em Up» fra 2024. (Mitt personlige problem med The Dead Daisies er at jeg anser det som et band med knallbra musikere, men med helt middelmådige låter. De har ikke en eneste klassiker av en kanonlåt. Men meg om det.)
Vi fikk også et dypdykk tilbake til Corabis Union-periode, bandet han hadde sammen med ex-Kiss-gitarist Bruce Kulick og Slash-trommis Brent Fitz på tampen av 90-tallet. To fine skiver ble det, før Corabi tok jobben som rytmegitarist i Ratt og startet Brides of Destruction – og så droppet han musikken og ble trailersjåfør en periode. Uansett, «Love (I Don’t Need It Anymore)» og «Do Your Own Thing» ble et høydepunkt i første halvdel av konserten.
Det må sies at bandet så ut til å virkelig kose seg på scenen, spesielt Luccketta og Devin utvekslet stadig glis til hverandre, og Corabi selv har alltid vært en sjarmerende slyngel med en sterk scenepersonlighet – og han synger stadig knallsterkt, selv om han faktisk når pensjonistalderen om et par måneder. Også Asbrook så ut til å hygge seg storlig på høyrevingen.
I andre halvdel fikk vi flere nye låter, og vi fikk The Dead Daisies «Love That’ll Never Be» (også fra nyeste skiva), før vi kom til sjarmøretappen som de fleste antagelig hadde sett frem til – men kveldens eneste Mötley Crüe-låt «Hooligans Holiday» hadde de omarrangert i en sløyere versjon som dessverre ikke hadde samme punch som originalen. Som siste ordinære låt fikk vi Sensational Alex Harvey Band-coveren «Midnight Moses», som også The Dead Daises har spilt på de fleste av sine konserter de siste ti år.
Siden Herr Nilsen ikke har noen backstage (backstage = bak scenen), så ikke bandet noen grunn til å gå av scenen og på igjen før ekstranummeret. Og det ekstranummeret ble for undertegnedes del det suverene høydepunktet på konserten – «Man In The Moon» fra den eneste The Scream-skiva, «Let It Scream» fra 1991, og skiva som introduserte John Corabi for verden. Og la det være sagt at dette er en av tidenes mest undervurderte debutskiver. Fin, er den. Fin!
Så joda, med slike musikere på scenen kan det nesten ikke gå fullstendig galt, men med såpass nye nytt og ukjent materiale på setlisten kan det heller ikke ta helt av. Men en trivelig kveld ble det, og vi skal definitivt sjekke ut «New Day» når den slippes om to måneder. I mellomtiden kan jeg anbefale alle å lese John Corabis selvbiografi, «Horseshoes and Hand Grenades». 4/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Terje Dokken