Tekst: Bjørn David Dolmen
Foto: Anne-Marie Forker, Max Crace, Eduardo Dolhun
– Som gitarist forsker man hele tiden, mest fordi ting endrer seg med årene. Jeg liker høye bånd og lav action nå, men det beror også litt på musikkstilen. Til melodier, tapping og lignende er det åpenbare fordeler med lav action, men så kommer det andre faktorer inn, så som mengde lyd og så videre. Jeg blir aldri ferdig med å eksperimentere, det er søren meg ikke bare å spille elektrisk gitar med masse gain, haha.
– Når vi først er inne på tekniske ting, sverger du til niere eller tiere hva strengetykkelse angår?
– Du, jeg begynte med tiere i 2008 da vi gikk i gang med Chickenfoot. Der stemte vi ned et halvt steg, så niere ble for tynt, spesielt i toppen. Frem til 2008 sverget jeg til niere. Faktisk forsøkte jeg meg på ellevere da jeg spilte med Sammy (Hagar). Han ville stemme ned til D, og da syntes det lurt. Men elleve ble for tykt, ettersom jeg trenger å slappe av med venstrearmen. Alle gitarene du ser bak meg her, har ulike stemminger og strengetykkelser – noen har åttere og åtte og en halv, andre har ni og atter andre har ti. Jeg plukker dem opp når jeg trenger dem, og tilpasser meg hele tiden.
– Ikke alle vet at tiere ble standarden først på slutten av 80-tallet
– Presist, på 70-tallet var det åtte og ni som gjaldt, selv om tiere også fantes og ble brukt. Jeg begynte i 1970, så jeg husker dette godt. Pete Townsend strenget gitaren med ulike tykkelser; for eksempel erstattet han G med B for kunne gjøre bestemte bends uten å tape spenning. Det var mye kreativt som foregikk i de årene. Brilliante idéer, faktisk. For meg handler det om låter og stemming. Med tykkere strenger får man ikke det samme ut av gitaren. Tonen endrer seg mer med tynne strenger. Lytt bare til Eddie [Van Halen], man kan høre alle nyanser i hvordan han angriper strengen. Niere er således mer spillbare, på et vis. Tykke strenger har færre spektre. Billy Gibbons går for syvere. Tenk på det.
– Jimi Hendrix og Ritchie Blackmore gjorde det ikke alltid like lett for seg selv. Man hører dem kjempe med gitaren, noe som definitivt preger det estetiske.
– Ja, helt klart. Hør bare på førstnevntes «Machine Gun», som etter mitt syn forandret musikkhistorien. Hendrix slåss her med en gitar som ikke vil bli spilt på den måten, haha – gitaren blir ustemt, den er hard å bende og har kun tjueen bånd. Men han overkom det. Blackmore har jeg studert mye. Han spilte færre noter for å unngå Jon, noe som medførte geniale gitararrangementer. Ritchie står der og venter på tur, liksom. Dernest kommer han inn med full styrke. Det er en ypperlig måte å håndtere Stratocasteren på for å forhindre at den avslører sine «svakheter». Vi er bortskjemte nå, med gitarer som holder stemminga og gjør det lett for oss.
– Si gjerne litt om hva som ledet opp til denne versjonen av G3.
– Jo, nå skal du høre. Det hele startet med min sønn. Han er filmskaper, og kom til meg en dag med en idé. Denne var en film som skulle fortelle hans liv fra barndommen og opp til nåtid. Da han var liten, satte vi i gang den første G3-versjonen og bestemte at han skulle reise med oss. Dere skal ikke ha en gjenforening med Steve (Vai), Eric (Johnson, intervju her!) og deg selv, da? spurte han. Jeg foreslo det videre, og alle var med i tre uker på vestkysten. Når det nærmet seg, ble det klart at min sønn, som nå er trettito år, skulle bli med og spille, så vi gjorde to show med ham i Los Angeles. Så det startet med en dokumentar-idé og ble en gjenforening og et album. Det føltes spesielt å gjenforenes, og jeg er glad for at vi gjorde det.
– Var det vanskelig å velge materiale, eller gikk dere for den vanlig rutinen?
– Hehe, neida, vi gjorde ikke rutinen vår. Når man lager ei live-skive tenker man gjerne: Hvordan gjøre dette til en knall greie uten å spille slagerne? Samtidig må man ha med hits. Halvparten vil høre hits og den andre halvparten vil ha noe du aldri har spilt før. Vi må alltid tenke på dette. Så vil jeg jo òg bry meg om bandet, om at de ikke skal synes at materialet er «kjedelig». Det er mange hensyn å ta, og det skal være gøy og utfordrende for alle, Brian, Kenny og Ray inkludert. De er et supert band, må jeg si.
– Tillat meg litt frekkhet. Blir det vanskeligere med alderen å levere Satriani-gitar?
– Ha-ha, takk, ja, aldring er aldring. Vi har alle hatt foreldre og besteforeldre, så vi ser hva som skjer med oss når vi blir gamle. Ingen overlever, haha. Når jeg skuer tilbake og minnes mine tidlige konserter fra highschool-tiden, innser jeg at det største problemet var at jeg hadde så mye energi og bekymring i meg. Følgelig spilte jeg aldri så bra som jeg kunne. Så gikk årene og jeg så at det var min feil. Jeg spiste ikke riktig, jeg sov ikke nok, jeg gikk på gymmen før konsertene etc. Det siste var en tabbe, rett og slett, ettersom det affekterte hvordan musklene fungerte. Hallo, jeg skal stå på scenen i over to timer og bende. Det krevde mye, og enda mer som sekstiåtte-åring. Heldigvis har jeg lært meg å planlegge og tilpasse. Jeg er heller ikke så engstelig lenger. Som guttunge tenkte jeg for mye på hva de andre syntes.
– Hvordan overkom du så denne «angsten»?
– Du vet, «angsten» er der alltid. Da vi var ute på veien for en del år siden, inviterte jeg min sønn til å filme. Underveis kom han til meg og sa: Jeg ser noen andre enn deg der oppe. Jeg hadde tydeligvis skapt en karakter for å komme over dette, gradvis og ubevisst. Jeg er jo egentlig en beskjeden fyr – rett før jeg går på scenen vil jeg i motsatt retning. Men så går jeg på, og da slapper jeg av og er glad for å være der. Jeg har lært meg å tilpasse meg og nyte energien fra publikum og bandet. Som ung skjønte jeg ikke dette, da så jeg det kun som en personlig erfaring, altså at det handlet om meg. Og det gjør det jo ikke, det handler om oss. Når man er ung, er man idiot, haha.
– For noen kommer imidlertid skrekken mens de modnes. Som ung kan man være arrogant. Så modnes man, og blir med selvbevisst.
– Ja, slik kan det også gå. Jeg leste forleden om en skuespiller. Han var alltid positiv til å gå på scenen, men så, plutselig, fikk han sceneskrekk. Hvorfor, vet han ikke, men han sier han trolig har utviklet skrekken over tid. Historien hans minner meg på at vi som mennesker hele tiden er i prosess, og at vi er komplekse.
– Har du fortsatt dine gamle helter, og trekker du fremdeles veksler på dem?
– Å, ja, jeg står bom fast i fortiden, haha! Hendrix, Page, Blackmore, Iommi – listen er lang. Disse gitaristene skapte noe så sublimt, innovativt, vakkert og rått, og de låt ikke som hverandre. Sånn er det ikke lenger der ute, det er mer repetisjon nå. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å kritisere dagens gitarister, men jeg var gjennom 70-tallet og det gjør noe med en. 70-tallets band har blitt i verdens bevissthet av en grunn – alle platene til et band som Deep Purple hadde ti kanonlåter med bevegende akkordbrytninger og innovative riff. Heltene mine gjorde liksom alt, og så skulle jeg begynne (latter). Det tekniske hos mange av de unge er imidlertid helt utrolig. Gå på YouTube og se. Herregud, så gode de er!
– Gitarteknisk, ja. Men så var det samspillet, da.
– Yes, og det er definitivt annerledes nå. Men, samtidig, det var også annerledes for min generasjon enn for Jimmy Page og gjengen. Page så sikkert på det jeg gjorde og klødde seg i hodet. Da jeg startet opp så jeg på disse gitaristene og tenkte at det var da og nå er nå. Jeg måtte tenke på det viset. Man skal ikke klandre nye musikere for å være i sin nåtid – de har ikke noe valg. Men, ja, det er vanskeligere for dem å komme sammen og spille konserter fordi klubbene er borte. Vi var heldige, og lærte oss å spille foran folk. Men la meg gjenta, jeg er imponert over det jeg ser i sosiale media. Det viser at gitaren utvikler seg. De unge tar gitaren ut i nye territorium, særlig teknisk, som du sier. Det de trenger mest, er å skrive noen skikkelige låter, haha!
– I mange diskusjoner jeg har vært i, har det vært konsensus om at det finnes et gitarikon-narrativ som strekker seg fra Eric Clapton til Slash. Så forsvinner ikonet.
– Ha-ha, dette er interessant, men man skal ikke konkludere med sånt – det blir litt antiartistisk, vil jeg si. Alle kommer til å huske Van Halen, Slash etc. som den generasjonens ikoner. Samtidig overtok de for Page og Beck og så videre. I den sosiale bevisstheten vil folk alltid erstattes, sånn er det bare. Så jeg ser ikke poenget med i å konkludere – det høres ut som en Rolling Stone-artikkel eller noe (latter). Morgendagen vil bringe noe nytt. Folk blir født hver dag og noen vil blåse hodet av oss i fremtiden. I sin tid ble det jo hevdet at Hendrix er den siste (latter). Slash har en look og en sound, og han spiller utmerket gitar. Når dette kommer sammen, blir det noe man fester seg ved. Dette er populærkultur. Tenk på det, Holdsworth var et geni, men det var alt han hadde, derfor er han relativt ukjent. Folk vil huske Lenny Kravitz lenge, men de vil nok aldri lære seg å stave Holdsworth, haha!
– Er det noen nyere gitarister som har utmerket seg og inspirert deg?
– Vel, det har kommet en generasjon nå som synes å være den første som ikke bryr seg om å kopiere amerikanske bluesartister. Blues var essensielt i mange, mange år. Kunne du ikke blues, var du ikke verdifull. Classic rock var jo blues, bare høyere og fortere og mikset med nye låtidéer. Så har det vokst frem en generasjon som tenker annerledes. Denne generasjonen føler ikke at den trenger bluesen for å uttrykke seg. Hør på Animals As Leaders, de har ingen ønsker om å vise oss Robert Johnson og de ulike King`ene. Dette er deres verden. Og for et band! Animals As Leaders holder et sykt høyt nivå både hva gjelder samspill og komposisjon.
– I hvor stor grad er det gitaren som styrer hvordan du skriver?
– Nå skal du høre. I går var jeg i studio. Der skrev jeg en låt uten å røre gitaren. Jeg trodde jeg hadde retningen, med tempo, harmonifølelse og struktur. Under opptak endret det seg fullstendig. Hva skjedde der, liksom? Jeg tror ikke gitaren driver alt, jeg skriver ikke Les Paul jr.-låter når jeg spiller Les Paul jr.-gitaren min. Gitaren er snarere et verktøy for å utforske hva jeg føler. Det er først og fremst musikeren i meg som skriver. Samtidig vil jeg si at gitaren har forferdelig mye å si.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025