Søndag 26. april 2026
Siden sist har Joe Lynn Turner endelig turt å droppe parykken han har brukt siden han var 14 år gammel. Og det kler ham! Han er helt svartkledd, med solbrillene på gjennom hele konserten, og er ganske så stasjonær midt på scenen. Stemmemessig holder han seg også godt, selv om han faktisk bikker 75 år i sommer.
Kvelden før spilte Turner på den nye Wings of AOR-festivalen i Norrköping, som hadde bedt ham spille hele sin første soloskive, «Rescue You», fra 1985, pluss noen Rainbow-låter. Dette var svært gledelig for undertegnede, som har hatt flere diskusjoner med Turner om hvorfor han ikke inkluderer flere låter fra solokarrieren og andre prosjekter han har gjort i løpet av de 40+ årene siden Blackmore oppløste Rainbow – for der er det mye gull som sjelden blir spilt, samtidig som han for alt det er verdt har melket de tre Rainbow-skivene og den ene Deep Purple-skiva som han sang på. Men kanskje var det fokuset på solodebutskiva som gjorde at John Dee ikke hadde mer enn 160-170 stykker i salen denne kvelden, mens det ville vært utsolgt hvis han hadde satset på «An evening of Rainbow classics».
Festivalens ønske om hele «Rescue You» førte til at det også ble satt opp konserter i Göteborg og Oslo, slik at bandet ikke skulle øve inn et helt nytt sett for kun én konsert, så dermed fikk Oslo den tredje og antagelig aller siste dosen med hele denne skiva – og de som var der, var meget takknemlige for det! Dette var et godt voksent publikum hvorav mesteparten sikkert kjøpte skiva da den kom ut i 1985, og kunne låtene på rams.
Det var én ulempe med dette – Joe Lynn Turner har ikke noe fast backingband, så bandet her var sammensatt for anledningen, og hadde nok ikke hatt veldig mange øvinger sammen – og det var til tider merkbart. Bandet ble ikke presentert med annet enn fornavn på scenen, men vi registrerte den bulgarske gitaristen og Brian May-lookaliken Nikolo Kotzev (som har samarbeidet med Turner i mange år, både i Brazen Abbot og Rated X, og at han er inspirert av Ritchie Blackmore er svært tydelig), og det er vanskelig å ta feil av rottehalen til bassist Ken Sandin, som mange sikkert har sett med Alien eller Swedish Erotica. Trommis og keyboardist får ha oss unnskyldt, men vi klarte ikke å finne ut hvem de er. (Keyboard Will Oaks og Devin Townsends trommis Darby Todd – viser det seg! Takk, Inge!) Og ulempen med å ha et backingband sammensatt for anledningen, er at det ikke alltid høres like tight ut. Soloartister som (uten sammenligning) Bryan Adams eller Robbie Williams har hatt stort sett akkurat samme bandkjerne i alle år, og er en viktig faktor i at de to artistene er knallbra live.
Turner & co skred til verket med de to låtene som åpner hver sin side av Rainbows 1982-skive «Straight Between The Eyes», nemlig «Death Alley Driver» og «Power», som fungerte som en fin apertif, før det var klart for dagens hovedrett, «Rescue You» i sin helhet i samme rekkefølge som skiva. Og selv om det var stor stas å omsider få høre gromlåter som «Losing You», «On The Run», «Get Tough» og «Soul Searcher», så skinte det flere ganger gjennom at det var her bandet var på tynnest is – og det inkluderte Turner selv, som knapt har sunget flesteparten av disse låtene på førti år.
Men etter en litt halvtreg første time, virket det som om både band og publikum fikk opp turtallet den siste halvtimen. Det er vanskelig å påstå at det tok av i et halvfullt lokale, men de som var der, ga godt med lyd fra seg, og må ha vært et svært takknemlig publikum å spille for, selv om de ikke var mange. Desserten besto utelukkende av Rainbow-låter fra «Difficult To Cure» («Can’t Happen Here», «I Surrender» og «Spotlight Kid», hvor Kotzev fikk kjørt seg) og den ultimate powerballaden «Stone Cold» fra «Straight Between The Eyes». Ett ekstranummer fikk vi, da de kom på igjen og tok en låt som de visstnok ikke hadde øvd på, men spontant kjørt som en jam på festivalen dagen før, Deep Purples «Highway Star». (Men dette har vi snakket om, Joe! Hvorfor skal du synge Purple eller Rainbow-låter som du ikke sang på skive?! Hvorfor skal DU spille «Highway Star» eller «Mistreated» eller «Long Live Rock’n’ Roll»? Skal du spille Purple, så ta «King Of Dreams» eller «The Cuts Runs Deep» eller «Fortuneteller»! Skal du ta mer Rainbow, så gi oss heller «Can’t Let You Go» eller «Tearin’ Out My Heart» eller «Stranded» eller «Fire Dance»! Ivareta DIN arv, Joe, ikke Ritchies! Takk!)
Oppsummert var dette en svært trivelig aften, tross et band som tidvis låt litt vaklevorent (men med tanke på at dette kun var deres tredje konsert, så er det høyst forståelig og tilgivelig!), men det tok seg veldig opp underveis. Lyden kunne ha vært bedre, spesielt Kotzevs gitar druknet litt. Også synd at det var såpass lite folk, men de som var der, var tydeligvis ekte fans som kjenner Joes katalog, og ikke bare Rainbow-skivene og Purple-skiva hans. Oppmøtet gjør vel derimot at det er helt utelukket at han noengang kjører en turné hvor han utelukkende spiller låter fra Mothers Army og Malmsteen og Sunstorm og Hughes-Turner Project og Rated X og solokarrieren – selv om det hadde vært en drøm for hardcorefansen. 4/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anine Desire