Søndag 26. oktober 2025
Denne søndagen var det to vidt forskjellige band som stod på plakaten, nærmere bestemt duoen KrashKarma (The White Stripes Of Metal) og gullstrupen Dino Jelusick med band. Altså en gyllen mulighet til å unnslippe dørgende kjedelige søndagsaktiviteter, og heller få en skikkelig innsprøytning med frisk og energisk musikk. To kraftpakker på en og samme kveld kan man ikke gå glipp av.
Først ut var duoen KrashKarma med base i Los Angeles. Bandet består av Ralf Dietel og Niki Skistimas, på henholdsvis gitar/bass/vokal og trommer/vokal. Jeg vet ærlig talt ikke helt hvordan jeg skal beskrive power-duoen annet enn at det er nettopp masse power. Musikalsk befinner de seg i et landskap jeg overhodet ikke har noe til overs for, men underholdningsmessig og teknisk sett overbeviste de stort. De var rett og slett imponerende dyktige begge to, og siden oppstarten i 2005 har bandet fått en solid fanskare verden over. Og jeg skjønner nå hvorfor.
Undertegnede kommer nok aldri til å bli fan, men live var det en morsom og frisk opplevelse. Hybriden av industriell, nu-metal og groove-metal falt nok ikke helt i smak hos meg, men de skal ha stor kred for innlevelse, sceneshow og masse energi. Og som nevnt at de var drivende dyktige begge to. Imponerende hvor mye lyd duoen klarte å lage, og patentet med bass og gitar på en og samme LTD-gitar funket som juling i denne konstellasjonen. Jeg synes også duoen kommuniserte bra fra scenen og fikk publikum i stemning, og det var nok mange som satte ølen i vranga i starten da de dundret på som fanden var løs på Herr Nilsen. Med det som begrunnelse blir det en sterk karakter fra meg rett og slett på grunn av den teknisk imponerende utførelsen, sterk formidlingsevne og en fandenivolsk innlevelse. Men jeg kommer nok aldri til å sitte og høre på dette hjemme, men det får være min sak. 4 / 6
Etter et fyrverkeri av en start på søndagskvelden var det endelig klart for gullstrupen Dino Jelusick og hans kompanjonger. Jeg skal ikke komme med noen lang avhandling av hans foreløpige karriere, men de fleste har nok fått med seg hva han er kapabel til. (Hvis ikke, les intervjuet her!) Det er ikke rent lite, og ganske utrolig at en av de aller beste nålevende vokalister befant seg på lille Herr Nilsen. Ville han så klare å leve opp til forventningene? Definitivt ja, selv om det var mye småplukk lydmessig. Jeg er ganske sikker på at Dino Jelusick hadde enda et gir eller to inne, for han virket litt trøtt og sliten. Noe han selv bekreftet med at de hadde reist og sovet lite. Men likevel leverte han til tider ut av en annen verden sangmessig, vis meg den vokalisten i dag som har en like god range og klang i stemmen. Ikke uten grunn at han har blitt sammenlignet med David Coverdale (han var også med i Whitesnake som keyboardist & korist i en periode på slutten), Ronnie James Dio og Ray Gillen. Og ikke minst vår egen Jørn Lande. Hvorfor klarte han virkelig å bevise på Herr Nilsen, til tross for mikrofonproblemer og annet smårusk. Så mye mer er det egentlig ikke å si om vokalprestasjonene hans, men en vokalist av dette kaliberet er sjelden kost. Ikke bare på Herr Nilsen, men uansett arena.
Så var det resten da. Med i bandet har Dino Jelusick med seg tre dyktige karer, hvorav gitarist Ivan Keller, imponerte meg mest med briljant gitarspill. Pedalbrettet hans lyste som et juletre, og selv om han kanskje overdrev noe med effektbruken og fikk litt grisete lyd, så låt det deilig 80-talls over det hele. Jævlig god var han åkkesom. De to andre kroatiske landsmennene, Mario Lepoglavec på trommer og Luka Borderick på bass, leverte også bra. Hvorav sistnevnte stilte opp med en lånt 5-strenger, mulig derfor det låt litt tammere enn forventet fra power-bassisten.
Lydmessig var det flere ting som ikke helt stemte denne kvelden, ikke bare mikrofonproblemer, men også tam trommelyd. Mulig dette ikke plagde andre nevneverdig, men skarptrommelyden ble fryktelig irriterende etterhvert. Generelt altfor mye diskant på trommene og ubalansert lyd, og hvor i helvete var lyden av stortromma? Forsvant den også på flyet fra Trondheim? Med bedre lyd ville dette ha blitt en enda bedre opplevelse, men sånn er det med livemusikk. Det er ikke alltid lyden sitter som en kule. Fra settlista kjørte Jelusick kun egenkomponert materiale fra sine to skiver, «Follow the Blind” og “Apolitical Ecstasy”, og det synes jeg var et riktig valg. Bandet har mer enn gode nok låter til å stå på egne bein, og selv om ingen hadde begynt å gråte hvis bandet hadde dratt en Whitesnake-cover, så viser dette både integritet og sunn tro på eget materiale. Det står det respekt av. Jeg skal riktignok ærlig innrømme at jeg satte mest pris på de mer klassiske hardrock låtene slik som “Healer”, “Acid Rain”,”Died” og “The Great Divide” fra førsteskiva, men smak og behag. Låtene fra årets album som fortsatt er relativt rykende fersk funket de også, spesielt “Seasons” som er en pompøs og melodiøs mid-tempo låt hvor stemmen til Jelusick virkelig kommer frem i all sin prakt. Helt tydelig at han også har blitt inspirert/påvirket av Michael Romeo når det kommer til låtskriving på den siste skiva. Ikke noe dumt valg det heller. Settlista viste spennet i både låtene til bandet og ikke minst hva som bor i Jelusick.
Kort oppsummert var det noe småplukk som dro ned totalopplevelsen for min del, men det jeg stod igjen med etterpå var uansett at jeg endelig hadde fått se og høre en unik vokalist som det kan gå lang, lang tid mellom hver gang vi får oppleve. Det blir litt som det norske fotballandslaget og for å være litt flåsete så kan vi kalle Jelusick musikkens svar på Haaland. Han er rett og slett et beist! 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Ole Skog