Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto:
– Næh, hva sier du – skal vi prate litt om ditt sjarmerende vesen?
– Hva skal vi ellers prate om, hvor skal jeg begynne? Skal vi prate om min røffe tømmerhogger-look eller de fantastiske danseferdighetene mine?
– Jeg ser jo hvor fantastisk kjekk du er, så la oss prate om dansing.
– Du ser jo bare overkroppen min, men under bordet her foregår det noen helt vanvittige greier!
– Stepping?
– Selvsagt! Men du. Takk for at du gjør dette. Du har skrevet mye fint om musikken min, det setter jeg stor pris på! (Som anmeldelsen av «The Escapologist», for eksempel?)
– Jeg er jo hekta, som du vet. Det aner meg at du inspireres av flere musikkstiler. Det er både prog og pop der, pluss mye annet snacks skjult inn i mellom.
– Helt klart! Jeg kan like gjerne lytte til Barry Manilow som Meshuggah jeg, så lenge det er ei god låt.
– Når starta det hele for deg? Når plukka du opp et instrument for første gang?
– Antakeligvis da jeg var rundt ni eller ti år gammel. Jeg mener å huske at en av de litt eldre guttene i gata hadde en utgave av “Kiss Alive!”, og den musikken flettet sammen med utseendet til bandet gjorde noe med meg. Jeg vokste opp i et hus fylt med musikk, så jeg var allerede fascinert av det fra tidlig alder. Foreldrene mine hørte på AM Gold i bilen, Fifth Dimension, de hadde “Meet The Beatles” på 8-track, så det var mye musikk, men da jeg hørte Kiss… Tøff musikk og superhelter? Hva er det å ikke like?
– Sceneshow, bomber og høy musikk. Kongekombo! Var det gitar du startet med?
– Merkelig nok var det bassist jeg ønsket å bli. Vi hadde ikke mye penger da jeg var ung, så da mamma ville overraske meg, og kom hjem med en gitar fra musikksjappe, kunne jeg ikke klage over at det ikke var en bass, liksom. Og sånn endte jeg opp som gitarist. Egentlig så er dette som resten av mitt liv; det er en rekke med uhell som har gjort at jeg endte opp her.
– Hehe, flaks for oss. Jeg vet at du skriver låter hele tiden, og leste i et intervju at du allerede er 6-7-8 låter inn i et nytt album?
– Ja, jeg lager alltid ny musikk, men jeg går også tilbake i katalogen, for jeg har mye ute på Bandcamp som er lagt ut opp gjennom årene. Demoer og låtskisser og så videre. Fyren som gjør cover-art og sånt for meg, Robert Merrick, fantastisk fyr forresten, kan gjerne plukke ut noe jeg legger ut og si; ‘Dude, ikke legg vekk den låta der!’, så mellom alt jeg harlastet opp der pluss det nye jeg skriver, det blir endel musikk av det. Det skulle ikke forundre meg om jeg har nok musikk til ti nye utgivelser til sammen.
– Hvordan har du jobbet med “The Escapologist”? Jeg føler du har endret litt retning siden “Postcards From The Asylum” (2023), og funnet fram litt mer melodisk tematikk denne gangen.
– Det eneste jeg egentlig tenkte, var at folk flest har ikke to uker til å jobbe seg gjennom mine doble eller triple albumideer, og Roie Avin, han som tar seg av det meste av presse for meg, sa: ‘Dude, kan du muligens begrense deg til ti låter på denne skiva? Det blir enklere for folk å fordøye litt færre låter. Kom gjerne med et nytt album om 6-8 måneder, men hold litt igjen på antall låter, er du snill.’ Jeg har jo et luksusproblem, og det er det faktum at de som faktisk liker det jeg gjør, ønsker å bli slengt i veggen. De vil ikke ha bare heavy låter eller bare ballader, men jeg ville ha en flyt i plata. Jeg ville ha med både heavy greier og prog, men jeg er en stor pop-fan også, så det er nok elementer på plata som er et ekko av min ungdom. Synth-basert. Kanskje ikke akkurat retro, men det er nok noen tentakler bakover i tid antar jeg.
– Jeg nevnte det i anmeldelsene mine av både denne skiva og “Postcards…”, at det er meningsløst å bruke dette som bakgrunnsmusikk, da har du lite igjen for det. Du må faktisk sette deg ned og lytte til musikken for å forstå hva som skjer.
– Akkurat det opplever jeg som givende, for det virker som at de som har tatt seg tid til å sette seg inn i musikken har gjort nettopp det. Det har tatt ganske lang tid, og det har gått sakte, men jeg har begynt å få en tilhengerskare nå. Bare tenkt på det; vi bombarderes av nye utgivelser. Det slippes åtte millioner låter hver eneste dag! Tik-Tok, TV-show… Det er vanskelig nok å fokusere på noe i tre minutter, så du kan tenke deg hva det koster å holde på konsentrasjonen i nærmere en time! Det som er moro, er at folk begynner å oppdage den første skiva (“Songs For The Apocalypse”, 2021) nå. Det er en saktegående organisk stamme med mennesker som holder på å oppdage den nå, noe jeg setter stor pris på!
– Det er jo veldig moro! En annen ting du er flink på, er jo måten du kommuniserer med folk på. Humor med en vri er iøynefallende når man vil fremme budskapet sitt, spesielt med tanke på det du sier om konsentrasjonsevnen vår.
– Humor er viktig, spesielt med tanke på den verdenen vi lever i nå, og for meg er humor like viktig som musikk. Jeg er egentlig ikke så begeistret over å være salgsfiksert, men jeg må promotere jeg også, så da velger jeg heller å pakke det inn i min tidvis absurde tenkemåte. Jeg vil få folk til å smile og le, og gjerne være litt selvironiske. Det er fordelen ved å gjøre det meste selv. Friheten har gitt meg mye. Jeg har jobbet med masse folk gjennom årene, flinke folk, og det var så utrolig mye klaging. Jeg hater å høre ‘Plateselskapet sugde, manageren sugde, pressen sugde’ og alt det der. Jeg må få presisere at alle har vært utrolig hyggelige mot meg. Skulle jeg finne på å gjøre noe teit, er det ingen som holder meg igjen og sier ‘Nei nei, vi kan ikke slippe det der, vi må gjøre sånn i stedet! Du må være med på en Tik-Tok danseutfordring!’ Ingen sier det, vi gjør det vi har lyst til å gjøre. Jeg tror nok de fleste artister før eller siden føler seg fortapt i haugen med mennesker som forsøker å gjøre de suksessfulle, så jeg synes det er mye mer moro å hoppe rundt og ha det moro. Ulempen er at jeg har ingen å skylde på når jeg tabber meg ut.
– Du kan jo skylde på deg selv.
– Joda, men hvem har lyst til å gjøre det? Jeg får skylde på trommisene. Det er alltid de!
– Jeg har alltid trodd det var bassisten?
– Jo, men om jeg har lyst til å være bassist må jeg beskytte meg selv.
– Hvordan går du fram når du skriver musikk?
– Jeg hører musikk i hodet hele tiden. Ganske ferdig også, faktisk. For meg er noe av det viktigste ikke å komme i veien for det som kommer ut. Og det gjelder tekster også; 80-85% er ferdig når det kommer ut. Første tanke ender opp som ferdig produkt. Joda, jeg kan endre noen fraseringer eller talemåter, men det meste kommer rimelig umiddelbart. Jeg er nesten redd for å stille spørsmål ved det som kommer ut, for det har fungert såpass bra. Det er som en usynlig venn. Begynner jeg å analysere eller stille spørsmål, forsvinner det kanskje.
– Har jeg forstått det riktig om jeg sier at det er en rød tråd gjennom “The Escapologist”?
– Det som er så kult med “The Escapologist” er at den fungerer på så mange forskjellige nivåer, i hvert fall for meg. Eller; det var tanken i hvert fall. Å unnslippe stress, unnslippe livet, unnslippe forhold, unnslippe press, politikk, ‘you name it’. Bare det faktum at vi bruker sosiale medier for å unnslippe livet for noen minutter… Jeg likte den tittelen godt. Faktisk er det en del sannhet i den også, for jeg husker jeg var og så en legendarisk artist, i hvert fall her i USA, Doug Henning, som var illusjonist. Familien min jobbet på Broadway, og han hadde et show der, med en slags Houdini-type triks. Han var en ‘Escapologist’, en utbryterkonge, og jeg husker jeg syntes det var så vanvittig kult! Dessuten så jeg nettopp en dokumenter om “The Amazing Randi”, jeg vet ikke om du har hørt om ham? Han var en magiker, men også en skeptiker. På 70- og 80-tallet var han på diverse talkshows for å avsløre mennesker som påsto at Gud snakket via dem, svindlere og juksemakere. Slike ting var jeg opptatt av da, og det er nok opphavet til “The Escapologist”.
– Jeg har lest meg gjennom tekstene flere ganger, og forsøker å finne en sti gjennom lagene. Jeg tror det kommer til å ta litt tid.
– Ikke sant. Kona mi stoler ikke på meg lengre. Hun leste de og spurte meg; ‘Hva er det som er galt med deg??’
– Kan du legge noe av skylda på henne på noe vis, tror du?
– Nei. Hun gjorde et dårlig livsvalg, og nå må hun betale for det.
– Du har med deg noen fantastiske musikere på plata, og jeg må trekke fram Edu (Cominato, trommer). Herrefred som han spiller!!
– Han er utrolig! Og så utrolig morsom å jobbe med. Jeg møtte ham gjennom Jeff (Scott Soto). De jobbet endel sammen. Jeg møtte ham vel på noen av Monsters Of Rock-Cruisene vi har vært på. For min del er disse skivene mine trommis-skiver. De er gjerne mer sentrert rundt trommene enn gitar, til og med. Marco Minnemann var med på ei låt på den forrige skiva, og han er jo fenomenal, som du vet, og til og med Todd Le Torre endte opp med å spille trommer på førsteplata. Jeg har alltid vært fan av trommiser. Manu Katché og Omar Hakim fra Peter Gabriels band, Stephen Perkins fra Jane´s Addiction, lista fortsetter og fortsetter. Rytmen er det som driver meg. Jeg vet ikke om det er Edus søramerikanske blod, eller hans sans for rytmikk som fenger meg, men han har det lille ekstra som treffer så godt.
– Og allerede på spor to er det en trommesolo, og jeg skjønner at dette er ei plate etter mitt hjerte. Du har virkelig gitt ham rom til å utfolde seg, og det gagner musikken hele veien.
– Det synes jeg også, og jeg har måtte pushe både ham og for eksempel Marco til å gi jernet, for de var bekymret for om de tok for mye plass. Men det eneste jeg ba de om var å ‘gi jernet, go nuts!’ De fleste trommiser er vel vant til å få kjeft om de gjør for mye, men for meg, jeg finner det mer interessant om vers to har en annen tilnærming enn det første. Jeg synes musikken får mye mer drive av det. Når en trommis legger nye ideer til de forskjellige elementene i låtene gir det meg mye mer enn den tradisjonelle oppbygginga. Marco gjorde jo det på “Flying Monkeys”, den har jo noe Zappa-sk over seg, og hver gang han snudde på noe, ble det til noe helt nytt i hele låta. Han behøvde bare å aksentere forskjellige slag, så endret hele grooven seg. Sånt gjør musikken interessant for min del, jeg håper bare ikke alle andre blir kastet av bussen.
– Det er alltids noen som ikke liker, eller kanskje ikke forstår hva som skjer, men disse skiftene er mye av hva progressiv musikk handler om.
– Nettopp. Helt enig i det! Det har vært en utvikling som jeg ikke skjønner helt poenget med. Det er artister som forsøker å etterligne Meshuggah. Det er ikke ei låt, det er mer som om vi forøker å løse et matteproblem. Det låter kult, men det er ikke en låt. Meshuggah er pionerer der, de kan lage låter, men fremdeles løse matteproblemene sine. Om du har en bra låt, er det ingen problemer å dytte inn masse markeringer.
– Nettopp. Det samme gjelder hooks. Har du et hook, har du ei låt.
– Ikke sant. Andee Blacksugar spiller på alle greiene mine, og han er brilliant! Han har ett bein i 80 og 90-tallets shred, han kan sin Warren DeMartini, Eddie Van Halen, Yngwie Malmsteen og Randy Rhoads, mens på den andre siden har han spilt med Peter Murphy (Bauhaus), og spiller med KFMDM, og er en soundscape alternativ type gitarist, og de er en sjelden art. Han er like fornøyd med å sitte med en snål pedal og lage én note som å lage en feedback-lyd, som han er med å shredde. Dessuten er han like fornuftig som Edu når det kommer til det å legge til kule ting, og spiller i kontekst i forhold til det som skjer i låta. Jeg har vært heldig med trommisene mine, faktisk har jeg vært heldig med alle som bidrar på platene mine!
– Du er jo en svært så habil gitarist, men likevel velger du å hente inn en annen gitarist. Føler du det endrer lydbildet i forhold til hvordan det hadde blitt om du hadde gjort alt selv?
– Ja, ettersom jeg gjør så mye selv, både med tanke på skriving og spilling, så føler jeg at det gir musikken mer dybde og bredde om jeg får input fra andre musikere, ikke bare gitarister, men også Edu eller de andre som er med. Johan (Niemann) fra Evergrey spiller bass på “Violent Creatures”, for eksempel, og bare det å få noen til å komme inn og gjøre noe, gjør at jeg tenker ‘det der hadde jeg aldri kommet til å ha tenkt på selv’. Jeg tror musikken hadde blitt mer endimensjonal uten dem.
– I motsetning til tidligere har du gjort mer på egen hånd denne gangen?
– Ja, men det tror jeg er tilfeldig. Jeg syns jo det morsomste med å spille inn musikk er å jobbe med alle disse fantastiske musikerne, så jeg kommer nok til å hente de inn igjen senere. Jeg ser ikke på det som en artistisk påstand, det bare ble sånn.
– Jeg ser du har noter bak der. Er du skolert?
– Eeh, nei. Det der er bare akkordskjemaer. Jeg kan lese litt noter, men jeg bruker det ikke på den måten. Herregud for en pompøs ting å gjøre; la de stå bak der. Haha, ‘så… her er pipa mi og…’
– Haha, kanskje det blir overskriften.
– Genialt! “Pompøs ræv setter opp notestativ så han fremstår som en musiker!” Nei da, jeg garanterer deg at det bare er tabulatur. Kanskje jeg skal kjøpe noen gullplater og henge opp når jeg er så godt i gang. Pokker, nå må jeg omorganisere hele Zoom-greia mi.
– Haha! Hvordan er det å jobbe med Jeff Scott Soto, forresten? Jeg prata med ham for et par år siden. Finfin fyr! (Les det her!)
– Helt fantastisk! Vi har jo kjent hverandre siden tidenes morgen. Han inviterte meg til å komme og spille med ham i Talisman i Sverige, så jeg reiste rundt sammen med ham allerede da, så vi har lang fartstid sammen. For noen år siden bestemte jeg meg for å dra på turné på egen hånd, bare jeg, gitaren og en ryggsekk og bare finne små steder å spille på. Jeg hadde rett og slett lyst til å re-oppdage de gamle låtene mine, samtidig som jeg bare hygget meg. Det gikk faktisk ganske bra, så da jeg gjorde noen jobber i Los Angeles, ble Jeff med meg, noe som ble enda hyggeligere. Vi endte opp som en slags Flight Of The Concords (Musikalsk komikerduo) eller en fattigmanns Tenacious D. Halvt komedie, halvt konsert, der vi sitter på scenen og fornærmer hverandre. Det er jævlig moro! Men Jeff er en av de virkelig store hardrock/ metal-vokalistene i dag.
– Humor og god musikk? Høres ut som noe å oppleve. Du nevnte at du har masse musikk på Bandcamp. Er det et nytt album på trappene allerede?
– Kanskje, men jeg er livredd for å tråkke på ting. Jeg nyter jo øyeblikket nå, for singlene gjør det veldig bra. Plata har så vidt kommet ut, men allerede nå tenker jeg ‘herregud, jeg har jo ikke gjort noen ting!’ Jeg må rett og slett legge bånd på meg selv for ikke å tråkke på framgangen som foregår akkurat nå. Jeg må la folk få tid til å nyte singlene, og når plata endelig er ute, må de faktisk få tid på seg til å fordøye den også. Jeg tror nok jeg venter til tidlig neste år med ei ny skive, for som jeg har sagt tidligere, så hater jeg å gi ut skiver sent på året, for da risikerer jeg å ikke komme med på noen “Best of”-liste. Dessuten er en utgivelse fra november-desember allerede fjorårets skive når det nye året er her, men jeg kommer sikkert til å slippe noen singler, det pleier jeg jo å gjøre.
– Hva annet gjør du på denne skiva? Miksing, produsering, mastring, og så videre? Du driver jo plateselskapet sammen med broren din.
– Plateselskapet har egentlig ikke vært så aktivt i det siste, vi har ikke signet noen nye på en stund. Når det gjelder platene, så står jeg for innspillinga, miksing og produsering, mens Dirk Ulrich, han står bak Brainworx og Plugin Alliance, en fantastisk fyr. Det er fint å ha et ekstra sett med ører etter å ha bodd i disse låtene over så lang tid, så han har finskrudd litt og mastret den, men ellers gjør jeg det meste på egen hånd.
– Og det er ikke veldig mange vokallinjer uten harmonier.
– Nei, for som jeg pleier å si; jeg er ingen sanger. Jeff, der har du en sanger, mens for min del… jeg har en sound, og det sier jeg ikke for å avskrive meg selv. Jeg har en egenart, det må jeg få lov til å si jeg er ganske fornøyd med. Flere av mine favoritter har ikke vakre stemmer, men de har en egenart. Tom Waits, for eksempel, du ville ikke ha kalt ham en fantastisk vokalist, men jeg elsker det! Eller Perry Ferrell, fra de tidlige Jane´s Addiction-skivene, det er ikke akkurat Freddie Mercury, men jeg digger det! Men jeg er stolt av hva jeg har fått til. Plutselig er det en låt som kun har én vokal, og “Hollow”, for eksempel, synes jeg gir plata dybde, der alt åpner seg mye mer i forhold til flere av de andre låtene.
– Helt klart. Vokalen er veldig fremtredende på plata, uten å ta for stor plass, og det faktum at det kun er din stemme, gir følelsen av at vokalen er en enhet.
– Grunnen til det der ganske enkelt at jeg ikke har noen venner. Jeg kan jo ikke ha med Jeff på plata, han hadde jo sunget meg ut på sidelinja. Hvor er moroa i det? Men jeg elsker harmonier. Det går jo helt tilbake til The Beatles. De var rå på harmonier! Eller The Fifth Dimensions “Up, Up And Away” og Queen, så klart, med sine lag på lag-vokaler. Og Jellyfish, og… og… Bee Gees, herregud for noen harmonier!
– Og hvor mange lag med vokal la du på denne skiva? Ta den låta der du hadde flest. 20?
– Hehe, nei, men jeg la nok kanskje to eller tre per stemme. Én panorert hardt til venstre, en i senter og én hardt til høyre, så kanskje 8-9 per låt.
– Det høres ut som flere. Hele skiva låter forøvrig massivt.
– Takk. Flaks!
– Hehe, du har mye flaks?
– Jeg er som Rain Man!
– Hva inspirerer deg?
– Oj, ok. Jeg har ikke hatt en vanlig jobb siden jeg var 18 år gammel. Jeg har alltid levd inne i musikken, og jeg har vært heldig, for jeg har vært sammen med kreative mennesker hele livet, og fått lov til å være kreativ sjøl. Bare det å få lov til å våkne om morran og dra ned til studioet, ta en kopp kaffe og finne ut hva slags bisarr tanke som befinner seg i hodet mitt i dag. Merkelig nok har dette gitt meg et liv, og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg har venner som er profesjonelle idrettsutøvere, og jeg får litt vondt av dem, for når de er mellom 30 og 35 år gamle, da er det over. Er du musiker, derimot, kan det nesten bli motsatt. Jeff Becks siste skive før han gikk bort synes jeg er noe av det beste han gjorde. Miles Davis også. Jeg mener ikke at du nødvendigvis blir mer suksessrik, overhodet ikke, men som musiker forsvinner aldri ønsket om å bli bedre. Akkurat det inspirerer meg mye. ‘Hvordan kan jeg lage ei bedre låt’, ‘hvordan mikser jeg bedre’, det er det som inspirerer meg.
– Du har jo med deg en erfaring du ikke hadde som 24-åring.
– Nettopp. Du har en livstid med tortur å dytte inn i musikken din. Jeg pleier å si at å være i musikkbransjen funker bare så lenge som du orker å bli sparket i nøttene om og om igjen. Om du er i bransjen bare for å bli kjent og gjenkjent, det må være brutalt! Ikke misforstå; jeg er svært glad for at platene mine begynner å få egne bein å stå på og at det er en buzz rundt meg nå, men jeg hadde holdt på med det samme om jeg var den eneste som hørte på meg.
– Ikke sant? Og de store artistene kommer aldri igjen. Vi kommer neppe til å få noen nye Rolling Stones, Kiss eller Guns n´ Roses. De fleste artistene i dag holder kanskje i fem år, så er de borte igjen.
– Helt klart! Jeg er bare glad jeg får lov til å holde på med dette, og at noen faktisk liker det jeg gjør. Forhåpentligvis får vi turnert litt i år også.
– Det hadde vært stas! Jeg koser meg med “The Escapologist” i hvert fall. Det ble jo en hyggelig anmeldelse også.
– Det setter jeg stor pris på. Det sies jo at man ikke bør lese anmeldelser, for det er jo alltid hyggelig med de gode, men kommer det én dårlig, er det den man husker. Det samme gjelder på konserter; om du spiller foran 20-30.000 hylende fans, er det den éne fyren som gir deg fingeren du legger merke til. ‘Du suger!!’
– Haha, ikke sant!?
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2025