Lørdag 17. januar
Bildet av Janove Ottesen som høyenergisk og teatralsk Kaizers Orchestra-koryfé er såpass kanonisert at det er lett å glemme hva som tjener til 50-åringens hovedinstrument. Brorparten av Kaizers-katalogen er nemlig komponert per klaviatur, det være seg pumpeorgel eller piano. Vinterens vesle soloturné, «One Night Only», gir rikelig påminnelse om Ottesens habilitet som pianist, særlig etter arbeidet med «Violeta»-trilogien hvorunder sørlendingen bestemte seg for ikke lengre bare å slå tangentene med slegge, men sågar tilegne seg teknisk raffinement. Skulle noen være i tvil: Det Ottesen setter seg fore, det realiseres.
Riktignok har han gjort nedskalerte sceneoppføringer forut, men aldri sittet mutters alene på podiet bak et flygel. Formatet hefter for god eksersis, da musikkstykker man er vant med å høre vidstrakt dramatiske, overdratt kaskader av ornamentikk, nu utlegges med kun piano og sang.
Den akustiske duoen Edel besørger adekvat oppvarmingsarbeid. Dernest intonerer Ottesen énmannsshowet med en nydelig instrumental-ouverture av, for meg, ukjent art. Repertoaret favner artistens totale karriere og spenner fra institusjonalisert Kaizers-stoff til mindre kjente solostykker. Stilistisk holder Ottesen et uopphørlig progressivt blikk, det vil si at han finner like meget inspirasjon i det være seg The Beatles eller Radiohead som Tom Waits, Edith Piaf og Jacques Brel – en divergenshigen man aldri skal slutte å oppmuntre eller applaudere.
Summen av Ottesens influenser – paret med enestående låtskriverteft, dikterkapasitet og særdrag – har, noe overraskende, gjort Kaizers Orchestra til Norges mest populære band.
«Aldri Vodka, Violeta» faller tidlig i settet, fulgt av en eksplosjonsartet tapning av underkjente «Synd At Synd Går i Arv» og melodisk tidløse «Det Sorte Karneval». Han gir sedvanlig jernet som sanger, men i aften er det pianisten Ottesen som skinner.
Elegiske «Opp Av Ruiner» – pennet i umiddelbar respons på Norges pandemiske nedstengning – samt slitesterke «Bris», bygger perfekt opp til soaréens høydepunkt, i form av «Dieter Meyers Inst.», også kjent som Kaizers Orchestras ypperste enkeltkomposisjon. Og i kveld gis mesterverket uforvarende friske klanger, til lett måpende begeistring fra undertegnede. Vi tåler jamvel en repetisjon av historien bak suiten, om den gang Sjakalen satt og hutret i kjelleren på nå nedlagte Mono mens han stirret på pumpeorgelet i nær tre uker før musikalsk magi oppsto.
Fjorårets singel «Du Mangler» stiller ikke blant Ottesens vektigste arbeider, men låten formår – i alle fall under angjeldende presentasjon – å harmonisere seg selv ut av det middelmådige, i et refrenglignende parti hvor Edel-duoen understøtter de kløktige besifringsprogresjonene med ytterligere kreativt harmoniskyts.
Evenementet ender i stående ovasjoner, vel fortjent. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge