Torsdag 4. desember 2025
“I have touched the fire. I’ve seen the light. I have heard the sound of time.”
Etter den hypnotiserende vakre introteipen “Phsycle”, er det rett på med hele “Stigma” fremført live i kronologisk rekkefølge. Albumet har rukket å bli tretti år gammelt, og i motsetning til mye annet rart fra nittitallet har det holdt seg svært godt. Helt uavhengig av tid og sjanger, så er det nok ingen norske album jeg setter høyere enn “Stigma”. Det eneste bandet behøver å gjøre med dette unike låtmaterialet er å ikke snuble på scenen.
Det blir ikke mye snubling på John Dee. Rytmeseksjonen er solid som vanlig. Victor spiller på en headless-bass, noe som alltid gir meg allergiske utslett på øynene, og det begrenser seg hvor mye trøkk det er mulig å få til uten amp’er på scena, men det låter jo bra. Litt vel pent og snilt, men veldig bra. Frode sitter delvis og ser ut som om han bedriver avansert hoderegning, men gjør en fantastisk jobb både med trommene og med koringen. Bonusgitarist Bjørn Rummelhoff-Hansen er kanskje den på scenen med best lyd, og bidrar svært godt på de partiene der han får litt egen plass i lydbildet.
Den største spenningen dreier seg naturlig nok om vokalen. Lars har jo vært involvert i en lang rekke prosjekter utenom Jack In The Box, og særlig da som låtskriver og studiomusiker, men sist jeg møtte ham for et par år siden fikk jeg inntrykk av at musikken var et tilbakelagt kapittel i livet. Neida. På John Dee hører vi umiddelbart at det ikke er noen grunn til bekymring. Denne mannen kan synge! Han er på mange måter akkurat som den samme gamle litt keitete anti-frontmannen med den store stemmen som vi lærte oss å elske for tretti år siden, men han gjør noen forsøk på bevegelse og publikumskontakt som jeg opplever som positivt og sjarmerende, selv om det kanskje ikke klaffer hundre prosent. Uansett, gjennom vokalfremføringen er han den personen på scenen som i størst grad hever dette fra å være en grei gjennomspilling av gode låter, til å bli en virkelig god konsert.
Vanskelig å trekke ut høydepunkter, men det var litt spesielt å høre “Lilac Road”, visstnok fremført live for aller første gang. “French Fries For Breakfast” sitter som ei kule. Album-avslutningen med “Cycle” var mektig god, mye takket være koringen fra Frode. Litt antiklimaks å fortsette med “Funeral Fake” fra EP’en, men på kveldens aller siste låt “Dancing With Ethel” tar det seg opp igjen, med litt ekstra utbroderinger fra Bjørn på gitar. Det er god respons fra noen hundre publikummere på John Dee, og vi håper alle at det ikke blir så mye som femten år igjen til neste konsert. Jeg krysser fingrene og drømmer om release-party for “Stigma” på LP, og en sommerkonsert i solskinnet på Ekebergsletta. 5/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Anine Desire
