Tirsdag 29. juli
Olavsfestdagene er så vidt erklært åpnet idet et bredt spekter av Trondheimsresiderende bys seriøs kirkekonsert. Anledningen er det nye albumet til organist Iver Kleive og gitarist Knut Reiersrud, offisielt lansert ved midnatt 30. juli. Etter alle solemerker borger kvedens evenement for noe så eksotisk som en plateslippfest i katedral fra 1100-tallet, hvilket representerer den mest fornuftige bruk av ethvert tenkelig kirkerom.
Konserten blir tidlig utsolgt, hvilket er bra – og dårlig. Bra, fordi såpass mange forstår det unike i makkerskapet Kleive/Reiersrud; dårlig fordi duoen kun gjør én konsert, mens de problemfritt ville ha fylt Nidarosdomen to kvelder på rad. Jeg kjenner flere som fortvilte over ikke å ha løst billett i tide.
Selve forestillingen innestår en høyst levende fremførelse av duoens ferske album, med alterneringer i kronologi, samt betimelige avstikkere til forutgående nøkkelkomposisjoner.
Reiersrud melder innledningsvis at materialet vil oppføres som ett verk, og at det ikke skal applauderes mellom enkeltsatsene. Et uvanlig lydhørt publikum erfarer tidlig hvor smart og elegant veteranene vever de innbyrdes stykkene; overgangen fra eksempelvis oppstemt barokk i «Som Den Gyldne Sol Frembryter» til sublimt lamenterende «Jeg Ser Deg, O Guds Lam» overrumpler meg fullstendig, og skallen reduseres til tåremaskin.
Dette er livemusikk, om noen skulle være i tvil, fremført av musikere som puster og samspiller. Da lever man fint med lyder av gitarer som byttes og effektbokser som skrus på. Å oppføre «Ljoset Over Landet Dagna» eller «Vidunderligst Av Alt På Jord», i relativt intim setting, slik disse er arrangert i fonogramtapning, vitner om like meget mot som talent.
Visuelt nyttes sirlige lysskaleringer gjennom den ganske katedral, og under improvisatoriske «Dies Irae», temmelig visst soaréens mest utfordrende innslag for et tverrsnitt av publikum, bades Nidarosdomen i blodrødt. Tankene farer både til King Crimson og Pink Floyd. I likhet med sistnevntes «Echoes» danner Kleive og Reiersruds «Vredens Dag» en katarsisk reise. Duoens nyvunne omgang med smakfulle og visuelt stimulerende lydeffekter understøtter tildragelsen som en forestilling for hjerte, intellekt og drømmeri.
Album-repertoaret brytes etterhånden av «Kirken, Den Er Et Gammelt Hus», hvor Reiersrud briljerer som el-gitarist. Dette uslitelige mesterverket, samt finaledrønnet «Nåde», utgjør duoens mest eklatante signaturstykker. Førstnevnte er såpass internalisert i musikerne at de tillater nye figurer og harmonier å oppstå underveis, til udelt begeistring.
Personlig kan jeg spare meg for «She’s Got The Whole World In Her Hands», eller «Guds Kirkes Grunnvoll Ene» som den heter i vår kontekst, og det er ikke fordi arrangementet er uspennende, for det er det virkelig ikke, eller fordi Reiersrud synger svakt, for han leverer solid, men fordi låten pulveriserer det etablerte alvoret i for stor grad. «Nåde» bøter ettertrykkelig på det temporære misforholdet, og på vei ut av Nidarosdomen, klokken 00.20, vedblir musikken å spille i ens hode, mens det reises provisorisk bod i katedralens ferdselsåre for salg av plater. Da er det ikke vanskelig å smile tilfreds. 5/6
Tekst: Geir Larzen
Foto: Arne Hauge