Scenen var enkelt bygd opp med to nivåer med trommesettet i midten og gigantisk skjerm i bakgrunnen. Skjermen bidro til at Maiden ikke bare er å høre på, men også fremstod sterkt visuelt og ganske så teatralsk. Nå bidro også etter hvert Dickinson sine mange kostymeskifter og innlevelse til dette.
De åpnet kvelden med et knippe klassikere fra de to første skivene, med tilhørende bakgatepreg i filmene på skjermen. Det låt etter litt lydskruing, fantastisk bra. Akkurat der og da virket det som tida hadde stått stille fra 80-tallet, hvor Maiden virkelig bygde seg opp til å bli et av verdens største rockeband. Det er ikke noe ved fremførelsen til disse gutta som tilsier at de er 70, eller nærmer seg. Stemmen til Bruce Dickinson er tydelig i miksen og han synger fortsatt utrolig bra. Et tidlig høydepunkt ble «Wratchild» hvor publikum var bra med og under «Killers» kom også Eddie på scenen og jaget gitaristene. Etter et kort «Hello Oslo» ble det mer teater med sterke «Phantom of the Opera». Her ble det mer liv i publikum og de tre gitaristene Murray, Smith og Gers briljerte med sine soloer. Utrolig hvilke sterke låter de to første skivene til Maiden har. Så ble starten på konserten også en slags hyllest til avdøde vokalist Paul Di’Anno, som gikk bort i oktober 2024, bare 66 år gammel.
Etter den sedvanlige introen til «Number of the Beast» ble det fullt kjør, allsang og pyro på scenen. Dickinson skrøt av det norske fotballaget og jammen ljomet «ro-ro» over Ekebergsletta. Stemmen hans var suveren på fine «Infinite Dreams», som blir spilt for første gang siden 1988 på denne turneen. Så er det klart for nok et høydepunkt med episke «Powerslave», hvor Bruce dukker opp med maske og fremfører låta oppe på andre nivå på scenen. Bandet låter både tett og bra, og trommis Dawson gjør jobben og vel så det. Iron Maiden blander de lange progressive låtene, med de korte og raske låtene. Etter en tøff «2 Minutes to Midnight» blir vi tatt med ut på sjøen i et av bandets flotteste låter «Rime of the Ancient Mariner». Skjermen viser et skip på opprørt hav, tåka legger seg over scenen og det knirker i gammelt tauverk. Det fine gitarspillet til Murray må nevnes i en låt man bare står og nyter.
Så blir det løping og mer allsang med «Run to the Hills». Bandet trøtner ikke og Dickinson tar på seg den lange frakken og han imponerer i den lange «Seventh Son of a Seventh Son». Så hører vi kanskje at han ikke er i 20-årene lenger når «The Trooper» dras i gang, men han redder seg helt greit inn igjen i løpet av den galopperende avslutningen med «Hallowed Be Thy Name» og «Iron Maiden».
Etter en kort pause dras i gang den velkjente talen til Churchill og krigsscener og fly flerrer over skjermen til tonene av raske og tøffe «Aces High». Her ikler Bruce seg passende en pilothjelm og vokalen sitter fortsatt. Sola har gått ned over Ekeberg og skumringen kommer smygende med passende «Fear of the Dark» før det hele avrundes med «Wasted Years» fra «Somewhere in Time» fra 1986. Etter to timer med fullspekket sceneshow, dyktige musikere, god lyd, og en suveren vokalist, kan man ikke la seg annet enn å bli imponert. Og at Iron Maiden leverer dette 50 år etter sin spede begynnelse i Londons bakgater, er nesten ikke til å tro. Det ble en fin balanse mellom de korte, raske låtene og de lange episke kuttene. Det er nok noen som savnet en låt fra det oversette albumet «No Prayer for the Dying» fra 1990, men med en så rik låtkatalog er det ikke enkelt å velge. Folk på vei ut av Ekebergsletta var happy, og jeg hørte mange si det var de beste de hadde sett av Iron Maiden. Jeg har hvert fall ikke sett de bedre siden 80-tallet. 6/6/6
Tekst: Anders Palm
Foto: Anne-Marie Forker
