Torsdag 5. juni 2025
Når tonene til UFOs “Doctor Doctor” runget fra PA-en visste publikum godt at nå skulle det skje. Lydnivået økte kraftig, og folkemengden som allerede var vendt mot hovedscenen trakk seg enda litt mer fram mot scenen i forventning. Introtapen, i form av “The Ides Of March” satte i gang skjermene, før kveldens hovedattraksjon gikk ut i stor stil med “Murders In The Rue Morgue”. Årets turné består av låter fra de første ni skivene fra bandets femti år lange karriere, noe fansen virkelig har sett ut til å sette pris på. “Wrathchild” og “Killers” fulgte, og sannelig viser Bruce Dickinson seg til å være i strålende form. Mannen er 66 år, men det nekter stemmebåndene hans å være med på. Til og med de høyeste tonene er klokkeklare og dønn reine. Man skal aldri være skråsikker, men det var fint lite som tydet på at det var noe autotune å spore. Vokalen levde fra første til siste tone, ikke så rent lite imponerende av en snart voksen herre. Energinivået på gutta er det heller ingenting å utsette på; det løpes, pekes med basser, og der kommer sannelig Eddie inn også, og truer både publikum og band med øks, noe Dickinson ikke lar seg affisere særlig av, der han tar et godt balletak på bandmaskotten. Man må da ha det moro på jobb, for svingende!
Konsertarenaer har selvfølgelig øltelt, men at deler av publikum befinner seg der inne og ikke foran scenen, vil ikke den godeste Bruce ha noe av. Ut og hør på bandet, var ordren, før bandets nye live-trommis Simon Dawson ble introdusert. Dawson ble hentet inn da Nicko McBrain (som for øvrig fylte 73 år i går) kastet inn håndkleet for turnering på grunn av helseutfordringene han har slitt med de siste par årene. Jeg var utrolig spent på hvordan bandet ville låte med en annen trommis enn mannen jeg ynder å kalle en av de blideste trommisene i rocken, men Dawson gjorde virkelig gagns innsats, og imponerte stort. Han gjorde sin greie, men holdt seg tro til flere av brekkene som er viktige for låta. Akkurat slik jeg liker det, hvert fall. Sjefen sjøl, bassist Steve Harris var akkurat like til stede som han alltid er, med bassen pekende ut mot publikum, og synger med på nærmest alle tekstene. Det kan ikke gjøres på noen annen måte med den fyren der. Bandets tre gitarister, Dave Murray, Adrian Smith og Janick Gers utfyller hverandre på strålende vis, og balanserer fokuset mesterlig; ingen skinner mer enn andre, det spilles på lag hele veien, og det er tydelig at dette ikke er tilfeldig.
Et par timer etter Trondheim Rocks var i gang, gikk de siste billettene, så Iron Maiden og tre-fire av bandene før fikk altså spille for en utsolgt arena, så det var trangt om plassen foran scenene, og med en tiltakende vind etter Maiden gikk på, ble det tidvis vanskelig å høre bandet, til og med like foran delay-tårnene. Det er merkelig hvor mye vind Trondheim Rocks skal utsettes for, det var jo sånn både i 2023 og 2024. Heldigvis tok det ikke helt av, men i perioder fremsto det som om bandet ikke var samspilte, men det var det jo ingen som helst tvil om at de var. Men on with the show. Når den velkjente stemmen til Vincent Price lyder ut fra høyttalerne øker lyden i publikum igjen, for det er vel ingen tvil om hvilken låt som kommer nå, er det det? Neida, “The Number Of The Beast” er en av låtene fansen krever å høre, og bandet svikter naturlig nok ikke. En av undertegnedes Maiden-favoritter har nærmest alltid vært “2 Minutes To Midnight”. Dette er også en publikumsfavoritt, med full fest foran scenen. Av de Trondheim Rocks-festivalene som har vært på E.C. Dahls-tomta, tror jeg dette er konserten der det har kokt mest; det er en fryd for øyet å se Trondheim gå fullstendig av hengslene. Apropos E.C. Dahls- det forble selvfølgelig ikke ukommentert fra Dickinson at vi befant oss på ei bryggeritomt, før krigssonen ble sluppet løs på den enorme skjermen bak bandet, og “Rime Of The Ancient Mariner” tok til. De visuelle virkemidlene var intet mindre enn imponerende! Man måtte faktisk hente seg inn for å se på bandet til tider. Her har produksjonsteamet virkelig jobbet for føden. Skuddene hagler på skjermen, akkompagnert av gnistskudd på scenen.
“The Trooper” manet publikum til allsang, og allsang ble det så til de grader. Til og med langt bak runget stemmene. Før den obligatoriske pausen før ekstranummerene ble vi servert en strøken utgave av “Iron Maiden”, før skjermene ble mørke. Men selv om skjermene var mørke, var ikke Trondheimskvelden det. Det er ikke mange dagene før sola snur, så mørket faller aldri helt på midt i landet, og vi går naturlig nok glipp av en del av effektene lysriggen gir konserten. Mens slutten på “Iron Maiden” nærmet seg, kom Eddie krypende ut av skjermen bak bandet, og igjen ble jeg imponert over kvaliteten på det visuelle aspektet bandet har med seg. Ufattelig stilig! Men Iron Maiden var selvfølgelig ikke ferdige enda, for passende nok falt “Churcill´s Speech” 5. juni i 2025, dagen etter den opprinnelige talen, som ble holdt 4. juni 1940, og “Aces High” tok tak i publikum. “Fear Of The Dark” var nest siste låt ut, og plutselig slo det meg at Dickinson låt temmelig likt David Bowie på de dypeste partiene. Klokken tikket mot 23, og som forventet var “Wasted Years” siste nummer ut, med et publikum som var fullstendig med på notene, selv om ganske mange hadde begynt å rusle mot utgangene for å slippe den store køa. Til og med Monty Pythons “Always Look On The Bright Side Of Life”, Iron Maidens faste slutt-tape fikk allsang, så her var trøndere og tilreisende metal-fans tydelig fornøyde med torsdagens hendelser.
Gutta i Iron Maiden begynner kanskje å bli voksne, men det var overhode ingenting å ta de på i Trondheim denne juni-kvelden. De var drillet til fingerspissene, med en autoritet man bare kan drømme om. For de som skal på den utsolgte konserten i Stavanger lørdag kan bare begynne å glede seg! For trøndernes del var dette siste Trondheim Rocks på E.C. Dahls-tomta, for nå skal det bygges leiligheter på området. Det blir spennende å se hvor vi ender opp neste år, for selvfølgelig ønsker vi oss festival også i 2026.
6/6 | Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad
