Kategorier
Nyheter Skiver

Iommi | From The Dark

Legenden Tony Iommi er endelig tilbake med nytt materiale – 13 år etter siste Black Sabbath-skive og 21 år etter forrige soloskive – og denne gangen med ingen ringere enn vår egen Jørn Lande.

BMG

Det er vel ingen av de to som trenger noen nærmere presentasjon, men deres veier krysset allerede i 2005 i forkant av Tony Iommis soloalbum “Fused” da Lande var tiltenkt rollen som vokalist, men ble erstattet av Glenn Hughes som plutselig ble tilgjengelig. Det må ha vært surt for Lande den gangen, men sure minner til side, det tok ikke mange årene (2010) før Lande bidro sammen med resten av Heaven & Hell-besetningen for å hylle Ronnie James Dio på High Voltage Festival i Victoria Park i London, i tospann med hvem andre enn nettopp, Glenn Hughes. Det begynner å bli et kvarter siden og det har rent mye vann i havet siden den gang. Men la oss komme til saken, hvordan låter nå dette med en 78-åring på gitar og en tett oppunder 60 fra Rjukan på vokal?  

Det hele starter med umiskjennelige tunge Iommi-riff på “Over the Violent Sun” hvor Lande ganske så umiddelbart kommer inn og bekrefter det alle vet, at han hører hjemme i dette selskapet. Hadde Heaven & Hell fortsatt etter Ronnie James Dios bortgang, så hadde Lande vært den selvskrevne arvtageren, og hvorfor hører du umiddelbart, hvis du ikke er fullstendig tonedøv. Her oser det Dio lang vei, men det er viktig å understreke at Lande gjør det på sin egen måte. Deretter siger det over i den mørke og seige “Black Times”, hvorav låttittelen sier det meste. En tung vegg av doom møter deg som en dampveivals og teksten er mørkere enn mørkest. Flott arrangert er låten også med en stemning du kan ta og føle på og Iommi riffer på bare slik han kan. Så kommer skivas gla’låt og førstesingelen fra skiva “World Alone”, som i så måte kanskje ikke er helt presentativ for resten av skiva. Ikke fordi det ikke er en bra låt, men langt ifra den beste i mine ører. Mulig et smart trekk å velge den mest tilgjengelige låten på skiva, men samtidig kanskje ikke?

Neste låt er en langt mer dyster affære i form av “Beyond the Dead” som høres ut som den kunne vært et spor på “The Devil You Know”. Låten starter med tunge, seige gitarer akkompagnert av mesterlige trommekunster av Karl Brazil, for deretter å bli forløst av Lande som viser spennet i stemmeprakten sin. En sterk låt som får det til å gå frysninger nedover ryggen. Det gjør også neste låt “Stormwatcher”, men på en litt annen måte. Her er det ingen tvil om at Lande har hatt stor innvirkning på sluttresultatet. Og her snakker vi virkelig magi mellom to storheter. Landes fantastiske stemme i symbiose med riffmesteren selv, Tony Iommi. For en låt og skivas desiderte høydepunkt! Tungt og melodiøst, og hører jeg et snev av “Country Girl” her? Låten “Death Wake” drar oss inn i det mørkeste dypet igjen og Lande viser nok en gang hva som bor i ham. Her ligger Iommi luskende i bakteppet med et meget delikat gitarspill, og viser også sitt register som musiker. En stemningsfull låt som suger deg inn i høyttalerne. Etter en rolig låt gires det opp et hakk med “Return of the Arbalist” og en leken Iommi i nesten fri dressur. Hvem skulle tro at den mannen drar seg mot 80 år? Alle gode ting har en ende, og skiva slutter på sett og vis der den startet med låten “Legacy”. Og med det mener jeg suggerende Tony Iommi-riff fra øverste hylle. 

Det var skivas åtte spor kort oppsummert, og da vet du litt mer hva du kan vente deg. For det er ingen tvil om at forventningene til dette samarbeidet mellom Iommi og Lande er høye, og de innfrir uten tvil med “From the Dark”. Det oser av Black Sabbath/Heaven & Hell samtidig som Lande setter sitt preg på verket. Helt tydelig at han har fått påvirke sluttproduktet, og han synger skinnet av pølsa, for å si det på den måten. Når det er sagt, så er det viktig å understreke at han ikke overdriver eller drar den for langt på noen som helst måte. Han synger på sin måte, og sammen med Iommi låter det rett og slett magisk. Han fyller låtene med sin råskap og melodiøsitet.

Jeg har ikke nevnt de to andre i besetningen med så mange ord, og noen hadde kanskje forventet andre aldrende ringrever i rytmebesetningen, og i hvert fall ikke Robbie Williams’ trommeslager. (Jada, han har spilt med mange andre også innen pop/rock-segmentet.) Uansett fyller han lydbildet med stødig og tidvis ganske så lekent spill med stikkene. Helt tydelig var han et godt valg og gir det hele en god dynamikk med en litt annen tilnærming fra trommestolen. Sist men ikke minst har vi Becky Baldwin på bass. Et navn flere kjenner fra den siste besetningen til Mercyful Fate. Uten tvil en dyktig bassist som i likhet med Geezer Butler også er fra Birmingham og spiller med fingrene, ikke plekter. Enkelte likheter er det å spore i spillestilen, og hun gir det hele akkurat passe energi, teknikk og dybde med basstonene sine. Ikke så rart når heltene hennes er Geezer Butler, Cliff Burton, Lemmy og Steve Harris. 

Produksjonen er det heller ikke mye å utsette på, det låter grisefett. Moderne og med en godt balansert dynamikk, hvor spesielt samspillet mellom Tony Iommi og Jørn Lande kommer helt til sin rett. I tillegg synes jeg også det låter meget bra arrangementsmessig. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene og produksjonen skaper en perfekt ramme rundt det mørke og dystopiske. Tony Iommi har i mine ører truffet blink så det holder denne gangen. Jeg liker både “Iommi” og ikke minst “Fused”, men dette er en langt jevnere skive, og den beveger seg langt mer inn i Black Sabbath-landskapet enn begge de to til sammen. Hvilket jeg mener er det stort pluss. Når vi da også får råsterk vokal med Jørn Lande oppå det hele, få om noen kan låte mer riktig enn han til akkurat dette. Og som tidligere nevnt i anmeldelsen, så gjør han det på sin måte. Riffmesteren selv, Tony Iommi, har gått tilbake til røttene sine igjen, og viser selvfølgelig at han er kongen av blytunge riff. Men sist men ikke minst viktig har Iommi og Lande klart å skape en skive bestående av varierte og knallsterke låter. La oss håpe på en oppfølger, men enn så lenge er det bare å nyte dette mesterverket fra første til siste spor. Iommi og Lande, for en duo!

5/6 | Pål J. Silihagen

Utgivelsesdato 23. oktober 2026

Husk at vi har intervjuer med både Tony Iommi og Jørn Lande i nyeste nummer – les det gratis her!