Dag 1 – 2. april 2025
Tekst: Thomas Olsen
Foto: Johannes Andersen
HomSelvareg @ Brewgata
Programmet har allerede vært i gang en times tid når jeg kommer inn på et overraskende fullt Brewgata for å overvære italienerne i HomSelvareg. Bandet har holdt på siden tidlig 2000-tall med noen opphold, og har tre album i beltet i tillegg til diverse småutgivelser. Kledd i seremonielle kostymer og liksminke klarer de å videreformidle den energiske og bitende svartmetallen som gjør seg veldig bra på plate. Til tross for at det er null interaksjon fra frontmann Gabriele «Plague» Spina sin side, nikker publikum i takt med økende grad av entusiasme, og responsen i lokalet er generelt god. Det kommer ikke som noen stor overraskelse gitt fartstiden til bandet, og kvaliteten på siste plate spesielt («Ventunesimo Secolo»). Det er noen utfordringer med lyden underveis som gjør at de skarpe melodiene drukner litt. Det er synd, ettersom dette er et av bandets fremste styrker. Men alt i alt en god start på festivalen for undertegnede. 4/6
1914 @ Rockefeller
Ukrainerne i 1914 ga ut en av fjorårets beste plater med «Viribus Unitis» og er etter min mening et av festivalens høydepunkter, selv om de befinner seg et godt stykke nede på plakaten. Det har gjort inntrykk å høre de siste par platene med tung, fryktinngytende krigstematikk når man vet hva hjemlandet og hjembyen Lviv står og har stått i. Det gjør derfor ekstra inntrykk når vokalist Dmytro Ternushchak kommer på scenen med det ukrainske flagget i fast grep. Vi får servert et par eldre låter innledningsvis, mens størsteparten av materialet er fra «Viribus Unitis». Høydepunktet er «The Südtirol Offensive», platens beste spor. Etter noen småproblemer innledningsvis som raskt justeres bort, blir det tydelig at dette er et band som har spilt mye live i det siste: de er tighte, styrt av en strålende trommeslager i Igor Kovalenko, som kom inn etter at «Viribus Unitis» ble sluppet. Ternushchak klarer riktignok bare tidvis å få med seg et litt nølende publikum (klokken er tross alt ikke fem en gang) men responsen er oppskriftsmessig god når han gjentatte ganger forbanner både krig og Putin. 4,5/6
Forsmán @ John Dee
Det er overraskende mye folk på John Dee for dette unge islandske bandet med kun en EP i beltet (et album er på vei, får vi vite). Forsmán befinner seg i samme gate som landsmennene i Misþyrming og Svartidauði, og har også med seg trommisen i førstnevnte band. Det er noe med den rasende energien i islandsk svartmetall som gjør det vanskelig å ikke la seg rive med, og i all hovedsak formidles den av vokalist og bassist V., som ligger langt fremme i lydbildet med festivalens til nå høyeste bass. Gitarist O. bidrar også på vokal, ofte samtidig med V., noe som gjør leveransen enda mer kraftfull. Fremføringen er det lite å si på. Det er mye energi, og materialet er ganske godt selv om jeg ikke kjenner til alt. Lyden der jeg står gjør derimot at en del av de hakkete, velplasserte detaljene og kalde melodiene som er å høre på plate forsvinner, kanskje fordi bassen er såpass dominerende. Uansett er dette godt levert av et spennende band. 4/6
Svarttjern @ Rockefeller
Med Svarttjern er det dags for en ordentlig hybrid: et etablert svartmetallband med tonnevis av elementer fra punk og thrash. Det kommer til uttrykk umiddelbart i masse attitude, spesielt hos vokalist Nikolay «HansFyrste» Dahr. Eller er de godt hjulpet av videoklipp i bakgrunnen som viser blod og insektbefengte sår for å skape litt godt gammeldags ubehag. Jeg klarer å styre min begeistring for de mer punkete numrene som «Chop, Slit, Flay» og «Aluminum Bat Domina», selv om jeg – som alle andre – må smile litt når de drar Turboneger-klassikeren «Prince of the Rodeo» opp av hatten. Det glimrende åpningssporet fra «Draw Blood», «Determination», fungerer derimot ypperlig, sammen med «Code Human» og «All Hail Satan». Sistnevnte er det til og med allsang til. Bandet gjør også en god coverversjon av Ragnaroks «Blackdoor Miracle» sammen med Høst (Taake) til ære for nylig avdøde Jon Thomas Bratland, hjernen bak Ragnarok. Selv om materialet for min del er litt variabelt, er dette jevnt over godt levert av Svarttjern, som har kveldens beste lyd og også klarer å engasjere publikum. 4,5/6
MYR @ John Dee
MYR er et spennende band som såvidt jeg vet er usignert, men som har rukket å gi ut en plate, «Helvegen». Jeg synes den er interessant, om enn litt ujevn, og var spent på om materialet gjør seg bedre live. De åpner med sin kanskje mest kjente og beste låt, «Saturnine Child», som er på et helt annet nivå hva gjelder melodi og stemning enn det jeg har hørt så langt i dag. Det er nakent og sårbart, men unektelig flott. Faren med å åpne med sitt sterkeste skyts er at resten lett kan oppleves haltende, og det gjør det dessverre også. Lyden er grei, men fremføringen er ikke alltid like tight, og forstyrres tidvis av tekniske problemer som gjør at det hele oppleves litt vaklende. Det er også synd at saksofonisten på «Røkkr» knapt høres der jeg står. MYR forblir likevel et spennende band å følge videre, og får tidvis vist at de har kvaliteter når det gjelder å spinne melodi og stemning også i en live-setting. 3,5/6
Hulder @ John Dee
Hulder er et av de mest spennende bandene på plakaten i år, og Marliese Osborne tok etter mitt syn store steg med albumet «Verses in Oath» fra 2024. Konserten åpner med «A Beacon from Darkened Skies» fra fjorårets EP med samme navn, og låtene kommer deretter som perler på en snor mer eller mindre uten avbrekk. Hulders musikk er stormfull og hjemsøkende, og det legges stor vekt på uhyggelig atmosfære hvor Osborne står godt i rollen som ond trollkvinne. Det er lite interaksjon med publikum, men den musikalske tilstedeværelsen er likevel sterk. Materialet spenner vidt, og vi får både «Bestial Form of Humanity» og «Creature of Demonic Majesty», som begge gjør seg bedre live enn på plate. Jeg kunne likevel tenkt meg litt større fokus på «Verses in Oath», og ikke minst at vi fikk høre mer av Osbornes rene vokal som kunne bidratt med ytterligere stemning. Likevel er dette solid levert. 4,5/6
Tormentor @ Rockefeller
Jeg ble overrasket da jeg først så Tormentor høyt oppe på festivalplakaten ettersom jeg ikke har fått med meg at de var begynt å spille konserter igjen. Ungarerne er i hovedsak kjent for sine utgivelser på sent 80-tall, som bidro til at Attila Csihar ble hentet inn for å gjøre vokalen på Mayhems debutskive «De Mysteriis Dom Sathanas». Resten er historie, som de sier. Selv om Tormentor for meg er blanda drops, er det ikke til å komme unna den åpenbare betydningen de har hatt for svartmetall slik vi kjenner den i dag. Attila kommer, sedvanlig grotesk, spankulerende ut til «Tormentor I» fra «Anno Domini», og de varter deretter opp med «Branded by Satan» fra «The Seventh Day of Doom». «Anno Domini» dominerer setlisten, og både «Beyond» og «Elizabeth Bathory» kommer som seg hør og bør, med sistnevnte som settets høydepunkt. Fremføringen er noe ujevn; Attilas teatralske og dramatiske vokalprestasjon er det lite å si på, men med kun én gitarist blir det litt mindre trykk enn forventet, og det er lett å høre når det bommes. Det er langt fra fullt på Rockefeller, og fra der jeg står virker det som Attila sliter med å få med seg andre enn den absolutt hardeste kjernen rett foran scenen. Dette blir en konsert som er vanskelig å gi en fair vurdering: Tormentor spiller primært på nostalgi, og setlisten er såpass uttømmende at de lykkes med dette. Likevel er det liten entusiasme blant publikum, og jeg synes det låter tynt med kun én gitar. 4/6
Carnivore A.D. @ John Dee
På tide med litt machothrash og et fint, jovialt oppbrudd fra all svartmetallen som har preget festivalens først dag. Carnivore A.D. er restene etter Peter Steeles Carnivore, som ga ut et par plater på 80-tallet, og setlisten består primært av låter fra bandets selvtitulerte debut og oppfølgeren «Retaliation». Gutta er fulle av energi og drar opp stemningen tidlig med tittellåten «Carnivore», og ikke minst linjen «I love to eat pussy», som publikum selvsagt synger med på. Det er tydelig at publikum koser seg; jeg teller 2–3 moshpiter under «Inner Conflict», «Jesus Hitler» og «Male Supremacy», noe jeg ellers har sett lite av så langt i dag. Lyden er så som så – bassen er ekstremt høy og det er noe som vrenger seg i vokalen uten at det virker å plage noen andre enn meg. Stemningen blir ikke dårligere når bandet leker litt med «Black Sabbath» og «Xero Tolerance» av Type O Negative. Definitivt en artig avslutning på kvelden på John Dee. 4,5/6
Cult of Luna @ Rockefeller
Cult of Luna representerer en litt overraskende headliner på festivalens første dag, men er en god forklaring på den varierte sammensetningen i publikum for dagen. La oss bare si det slik at de som var der primært for Tormentor, sannsynligvis ikke sto fremst på Cult of Luna. Bandet befinner seg et godt stykke unna det øvrige programmet med sin atmosfæriske, gjørmete og melodiøse post-metal. Også for undertegnede er de et relativt nytt bekjentskap som har gått fra å ikke være min kopp te til å treffe tidvis med enkeltlåter. Jeg gikk inn med åpent sinn.
Cult of Luna er et rutinert band som vet hva de holder på med: objektivt sett er dette sannsynligvis kveldens mest profesjonelle fremføring. Lyden brer seg godt utover lokalet, selv oppe på siden av galleriet der jeg står. Lysshowet er hypnotisk, og de to trommisene utfyller hverandre på en måte som er vanskelig å sette pris på på plate, men som løfter opplevelsen live. Dette blir spesielt tydelig på 10-minutteren «Cold Burn» som kommer tidlig i settet.
Men etter hvert begynner det også å skurre litt. Cult of Lunas musikk er av en slik karakter at det fort kan bli langdrygt dersom man ikke hektes med tidlig – og det skjer også her. Fraværet av interaksjon med publikum gjør bandet totalt avhengig av musikken alene for å holde på oppmerksomheten, og det lykkes de etter min mening kun delvis med. Mange går etter et par låter, og selv hektes jeg også av relativt tidlig. For de mest dedikerte lytterne foran scenen skaper Cult of Luna derimot utvilsomt en suggererende, og fin opplevelse. 4/6
Dag 2 – 3. april 2025
Sovereign @ John Dee
Dag 2 innledes for min del med at jeg kommer noe forsinket inn til John Dee for thrash-infusert dødsmetal av den gamle skolen fra Oslobandet Sovereign. De ga ut debutplaten «Altered Realities» i 2024, som jeg noterte meg da den kom ut, men siden har hørt lite på. Desto mer gledelig er det å høre at materialet fungerer bedre live, med en solid dose energi. Publikum liker det åpenbart, og lyden er også god på John Dee i dag der både riff og heseblesende soloer stikker seg godt ut. Bassen forsvinner litt inn og ut av lydbildet, og det er tydelig at det er noen tekniske problemer, men bandet virker å manøvrere seg godt rundt dette selv om det gir litt lengre opphold mellom enkelte låter. 4/6
Nihilvm @ John Dee
Nihilvm fortsetter dødsmetalsporet på John Dee. Polakkene ga ut debutplaten «Ancient Cosmic Emanation» i 2025 – en knallsterk debut – og jeg var derfor spent på hvordan de ville levere live. Vi får naturlig nok mange låter herfra, og settet åpner med to høydepunkter: «Transedencja» og «Srebzyste Ostrza Gwiazd». Musikken domineres av sterk vokal, massive riff og skarp melodi, men det fungerer dessverre ikke helt på John Dee denne kvelden. Trommer og vokal høres godt, men rytmegitaren er nærmest fraværende i lydbildet. Det blir et problem når riffene er så sentrale for musikken, og som også gjør at det melodiøse gitararbeidet faller igjennom. Det er synd at fremføringen ikke når helt opp i kveld, for materialet er utvilsomt sterkt. 3,5/6
Der Weg Einer Freiheit @ Rockefeller
Min første konsert i storstua for kvelden blir det tyske atmosfæriske svartmetall-bandet Der Weg Einer Freiheit, som sammen med 1914 slapp en av fjorårets beste plater med «Innern». Musikken kan gå fra heseblesende intens til melodiøs og nedtonet, og er som regel dynket i mange lag med stemning. Settet åpner med «Marter», åpningslåten på «Innern». Dessverre er gitarene skrudd alt for lavt slik at man mister mye av de intrikate detaljene i melodiene. Trommer og vokal ligger til gjengjeld veldig høyt – og sistnevnte er jeg ikke nødvendigvis lei meg for, ettersom Tobias Schuler er en trommeslager som gir Hellhammer og Kovalenko (1914) kamp om festivalens råeste. Med kirurgisk presisjon treffer han på absolutt alt, inkludert et trommebrekk midtveis i «Eos» som er helt spinnvilt. Innen da har lydmannskapet rukket å justere slik at det høres jevnere ut, selv om noe grøt gjenstår. Setlisten er solid, og fire låter fra «Innern» spiser naturlig nok store deler av settet grunnet lengden på låtene. Det er selvsagt helt greit, ettersom dette også er bandets sterkeste materiale. Tross litt rusk er dette blant de bedre konsertene på festivalen så langt. 4,5/6
Morax @ John Dee
Ungfolen fra Bergen har rukket å oppnå mye på kort tid, og fjorårets leksjon i mørk retro heavy, «The Amulet», ble ikke bare gitt ut på High Roller Records som er et kvalitetsstempel i seg selv: det ble også spellemannsnominert, selv om den til slutt måtte gi tapt mot Jordsjuk. Med fete, kjøttfulle riff og haugevis av referanser til gamle dager, blir Morax et fint pusterom mellom alle sinnataggene. Frontmann Remi Nygård er i form, bandet er tight, lyden er krisp og fin foran scenen, og i salen er det topp stemning med mange brede, nostalgiske smil. Det meste av materialet er naturlig nok fra «The Amulet», og de åpner med «Belial’s Rising». Vi får også «Inverted Church» og «Seven Pierced Hearts». Sistnevnte er en mer Sabbath-aktig låt som treffer bedre live enn på plate. Dette utmerker seg som en av de bedre konsertene på festivalen så langt. 5/6
The Kovenant @ Rockefeller
En forsinket pad thai gjør at jeg dessverre ikke får med meg like mye av settet til The Kovenant som jeg skulle ønske. Det er sjåka fullt på Rockefeller. Nagash er i perlehumør og har poengtert at både Ghul og Hellhammer som spiller med både The Kovenant og Mayhem igjen vil dukke opp om et par timer på samme scene. Lyden bærer veldig bra, synthen som er helt sentral gjør seg godt, Hellhammer kan du stille klokka etter, og publikum virker å være godt fornøyd. Jeg er ikke kjempebegeistret for det mer dansbare materialet som «New World Order», men bandet sper godt på med annet, og jeg koser meg med «Towards the Crown of Nights» som avslutter en bra, om enn for undertegnede noe amputert, konsert. 4,5/6
Groza @ John Dee
Groza er et band jeg er litt ambivalent til. De har et toppnivå på høyde med de aller fleste innenfor post/atmosfærisk svartmetall, men materialet er for variabelt etter min smak. Groza kommer maskert på scenen, og setter i gang med åpningslåtene fra siste plate, «Nadir». Introlåten «Soul : Inert» flyter sømløst over i «Asbest», og musikken har mange lag som forsterkes av to vokalister med ulik rekkevidde på skrikene sine. Dette skaper både dybde og kraft. Til tross for at vokalen er bra, lyder gitarene litt vel mykt og sterilt for min smak. Et par låter fra «The Redemptive End» er på nippet til å miste meg helt, men bandet redder seg inn med «Equal. Silent. Cold.» – en knallsterk låt fra «Nadir» som er konsertens absolutte høydepunkt, og som er svært godt fremført. Det er generelt sett et godt tegn når flere i publikum står og måper. Som på plate er det altså noe variabelt fra Groza også live, men de leverer altså ett av festivalens beste enkeltøyeblikk, som selvsagt trekker opp. Tross maskene kommuniserer de også godt med publikum som virker å like det de hører. 4/6
Mayhem @ Rockefeller
Jeg gikk litt tidligere fra Groza for å sikre meg en grei plass på Mayhem – og godt var det, for her ble det fort fullt. Det er åpenbart at dette er høydepunktet for mange, og i det klokken slår 22:30 slukkes lysene og spenningen stiger merkbart. Bandet nærmest spankulerer ut til «Realm of Endless Misery» fra siste plate «Liturgy of Death», og Attila kommer på scenen ikledd skitten munkekappe, sminke og en slags krone mens han spyr ut dødsbudskap. Jeg er av dem som mener Mayhem bare har én virkelig god plate (du gjetter nok hvilken), men jeg synes de fortjener ros for å løfte kvaliteten på låtene fra «Liturgy», «Daemon» og «Esoteric Warfare» live, godt hjulpet av et kruttsterkt visuelt show, god lyd, og en setliste som åpenbart er velinnøvd etter en lengre turné. På den andre siden klarer jeg meg utmerket godt uten låter fra «Chimera» og «Grand Declaration of War», men publikum virker å gi flatt faen i hva jeg synes der det crowdsurfes over en lav sko. Høydepunktet for min del kommer tidlig med «Buried by Time and Dust», og bandet redder seg inn igjen etter et litt flatt midtparti med «Freezing Moon» og «Cursed in Eternity». Alt i alt en forventet, solid Mayhem-konsert. 4,5/6
Dag 3 – 4. april 2026
Whoredom Rife @ Rockefeller
Dagens første konsert for min del blir Whoredom Rife, et band som til vanlig leverer konserter med forrykende intensitet. Det gjør de også her, men lyden er dessverre dårlig fra tidlig av, og det gjør at gromlåter som «Curse of the Moon» og «Den Vrede Makt» drukner når de skal sette standarden tidlig i settet. Vokalist Rambech virker også litt off innledningsvis, men henter seg raskt inn igjen, og tilstedeværelsen hans er som alltid stor gjennom sitt ragende kroppsspråk. Til forskjell fra vokalen, justeres ikke gitarene høyt nok, noe som kan gjøre det vanskelig å skille låtene fra hverandre om man ikke kjenner materialet godt. Setlisten er det generelt lite å si på – vi får låter fra mer eller mindre alle platene, inkludert «From the Nameless Pagan Graves» fra «Pakt»-splitten med Taake. Til tross for til tider skikkelig dårlig lyd, leverer bandet totalt sett bra, med et sett der jeg egentlig ikke savner noe. Det er også mye folk på plass, og de fleste blir gjennom hele konserten. 4/6
Samael @ Rockefeller
Neste stopp er Samael, et band som har vært med fra tidlig av, men som har gjennomgått en betydelig utvikling der det elektroniske har fått stadig større plass. Trommer har de nærmest droppet helt til fordel for programmering, og jeg blir aldri vant til synet av det som ligner en DJ-rigg på trommeplattformen – med Xy hoppende og sprettende rundt mens han justerer på knotter. Lyden er bedre her, men det er betydelige tekniske problemer som gjør at det smeller skarpt i anlegget gjennom nærmest hele settet. Bandet åpner med «Rain» fra «Passage», men ellers er settet i hovedsak bygget opp rundt «Ceremony of Opposites», deres kanskje mest kjente plate. Vi får en premiere med «Hidden Empire» som er stas, og det bra trøkk i den. Men ellers klarer jeg rett og slett ikke å engasjerende, og de tekniske problemene gjør det ikke bedre, og totalinntrykket blir litt skuffende. 3,5/6
Bizarrekult @ John Dee
Et nytt spennende Oslo-band står klart på John Dee med sin litt mer fargerike tilnærming til svartmetall. «Vi følger bare hjertet» får vi høre fra vokalist og hoveddrivkraften bak Bizarrekult, Roman V, og vi får naturlig nok en god del fra «Alt Som Finnes» som ble sluppet i slutten av februar. Verdt å nevne er «Blikket Hennes» med gjesteopptreden fra Yusaf Parvez (Vicotnik), som til daglig blant annet medvirker i Dødheimsgard. Leveransen er litt ujevn og kaotisk, men stort sett går det bra, og bandet er anført av en energisk vokalist som åpenbart får et visst utløp for energi av å stå på scenen. Publikum i front virker oppriktig interessert, men salen tømmer seg raskt bakfra, som legger en liten demper på stemningen. Det er kanskje ikke så overraskende ettersom Bizarrekult går på rett før Kanonenfieber, ett av de store trekkplastrene til årets festival. 4/6
Kanonenfieber @ Rockefeller
Kanonenfieber trekker mye folk, og sist jeg så dem på John Dee var de i storform. Det er de også i dag. Det første som slår meg er at lyden på Rockefeller er blitt skikkelig god, og åpningskuttene «The Yankee Division March» og «Die Fastnacht der Hölle» eksploderer klokkeklart ut av høytalerne. Bandet dundrer på, anført av en energisk Noise, som selv om han aldri veksler et eneste ord med publikum gestikulerer, river med og dramatiserer i samtlige minutter. Hver eneste låt er et publikumsfrieri, og dagens første moshpit er i gang på «Der Fussilier» og holder det gående mer eller mindre gjennom hele settet. Crowdsurfingen blir etter hvert såpass hyppig og intens at planlagte pyrotekniske effekter må droppes for å ikke svi hårstrå på både vektere og publikum som kommer over barrikadene. Gromlåtene kommer på rekke og rad med «Kampf Und Sturm», de to nye singlene «Z-Vor» og «Heizer Tenner», og selvsagt også «Menschenmühle», «Der Maulwurf» og «Panzerhenker» fra «Die Urkatastrophe». Festivalens beste konsert så langt. 5/6
Sadistic Intent @ John Dee
«Fuck det jævla keyboardet, vi er ekte jævla metal!» vrenger Rick Cortez ut av seg til publikum midtveis i settet til Sadistic Intent, etter å ha mimret tilbake til da de spilte med Nekromantheon på Elm Street. At Sadistic Intent er ekte metal er det svært vanskelig å være uenig i, all den tid de holder helvete med publikum på John Dee fredag kveld. Det er mange smørblide fjes å se rundt meg. Dette er dødsmetal av den gamle amerikanske skolen, og snittalderen i moshpiten er nok litt høyere enn under Kanonenfieber, selv om jeg også ser en del unge fjes. Vi får intens dommedagsenergi med låter som «Existence» fra bandets første EP «Impending Doom». I tillegg får vi låter som «Numbered With the Dead» og «Ancient Black Earth», der nakkene flagrer og knyttnevene flyr. Det leveres på høyt nivå fra scenen, og bandet har mye kontakt med publikum. Det er mye prat underveis, spesielt fra Rick, som blant annet takker narkolangeren sin ved navn. Vedkommende er kanskje ikke så happy for det, men alle andre setter i hvert fall pris på Sadistic Intent i kveld! 5/6
Enslaved @ Rockefeller
Ben og hofter begynner å bli møre idet jeg finner en plass like ved miksepulten og gjør meg klar for Enslaved. Dette er jo blitt et progband med årene, men de har mer enn nok materiale i banken til å tilfredsstille enhver svartmetall-fan, og det er alltid spennende å se hva som vektlegges i et Enslaved-sett. På scenen står bandet i ganske stor kontrast til headlinerne de to foregående dagene. Frontmann Grutle Kjellson er karismatisk med sin tørre humor, og presenterer hver eneste låt med etter en liten prat med publikum. Arve «Ice Dale» Isdal er den mest aktive på scenen, mens både trommeslager Iver Sandøy, keyboardist Håkon Vinje og gitarist Ivar Bjørnsson også har plikter på vokal. Bandet kommer ut til «Ethica Odini» som er en utmerket åpning, men dessverre er gitarene altfor lave og vokalen unødvendig høy. Det bedrer seg litt underveis, men forblir et lite irritasjonsmoment hele veien. «Homebound» fra «Utgard» sitter bra, og her imponerer Sandøy i vokalarbeidet – jeg vil tro det finnes lettere låter å synge på mens man spiller trommer. Vi skal også innom «Below the Lights», med «As Fires Swept Clean the Earth» og obligatoriske «Havenless». I tillegg får vi «Fenris» fra debutplaten «Frost», «Isa» fra platen med samme navn, og til slutt «Allfǫðr Oðinn» som fint dedikeres til Infernofestivalens grunnlegger Jan Martin Jensen. Settet er rimelig greit balansert mellom nytt og gammelt, selv om det heller noe i favør bandets senere periode. Et eller to eldre innslag som «Loke» eller «Eld» hadde nok ikke skadet, men samlet sett er dette en fin avslutning på festivalens beste dag så langt. 4,5/6
Dag 4 – 5. april 2025
Mork @ Rockefeller
Festivalens siste dag innledes av Mork, som etter hvert er blitt et anerkjent band med sin nærmest poetiske tilnærming til svartmetall. Jeg biter meg umiddelbart merke i den gode lyden idet «I Flammens Favn» braser ut av anlegget – passende nok akkompagnert av en god dose pyro. Bandet, som på plate i hovedsak består av Thomas Eriksen, er i form og åpenbart glad for å spille på hovedscenen for første gang. I den anledning får vi premiere på «Torden» fra den kommende platen «Monolitt» som slippes til sommeren. Det høres lovende ut. Mork har rukket å gi ut sju plater siden starten i 2013 og har et solid materiale å plukke fra; i tillegg til de ovennevnte får vi «Eremittens Dal» fra platen med samme navn, og «Heksebål» – et høydepunkt fra forrige plate «Syv». Det er lite å si på fremføringen, og publikum virker også storfornøyd. 5/6
Abhorration @ John Dee
Abhorration er enda et Oslo-band med hang til å gjøre old school metal stort igjen. Her er det dødsmetal av den gamle skolen som gjelder, og spesielt Morbid Angel er en tydelig referanse. Både demo og debutplate har fått gode anmeldelser, og materialet som fremføres er naturlig nok hentet herfra. Bandet åpner med «After Winter Comes War» fra demoen med samme navn, før vi beveger oss over til «Demonolatry»-albumet. Energien er det lite å si på, og fremføringen virker åpenbart god – men lyden er dessverre for grøtete til at jeg klarer å plukke opp hva de gjør, noe som er synd. At jeg skal hjem å lytte mer er i hvert fall klart. 4/6
Auðn @ Rockefeller
Nok et band fra Island står klare på hovedscenen. Auðn legger vekt på grå, depressiv atmosfære ispedd en solid dose desperasjon fra vokalist Hjalti Sveinsson, og dette klarer de befester de også godt live. Det er igjen vanskelig å ikke la seg fascinere av den råskapen islandsk svartmetall bringer til bords. Jeg liker «Vökudraumsins Fangi» fra 2020 godt, og det er derfor gledelig at vi får både «Einn um alla tíð» og «Drepsótt» nokså tidlig i settet. Sveinsson benytter også anledningen til å gi en fortjent hyllest til Jan Martin Jensen, som gikk bort tidligere i år, samt alle frivillige og andre bidragsytere som gjør Inferno til det det er. Jeg synes kanskje fremføringen blekner litt utover i settet, men det skyldes nok også at jeg ikke drar kjensel på alle låtene, noe som gjør at de glir litt over i hverandre. Men totalt sett er dette også en god konsert. 4,5/6
Primordial @ Rockefeller
Vi skal til det som for min del er ett av de store trekkplastrene på årets festival, nemlig Primordial som har tatt turen fra Irland. På plate har det lugget litt i det siste, men katalogen er bred og god nok til å gi en fantastisk konsertopplevelse forutsatt at dagsformen stemmer. Dette gjelder spesielt hos vokalist Alan «Nemtheanga» Averill, som har en nokså krevende jobb her.
I kveld stemmer heldigvis alt. Musikken til Primordial har en seriøsitet og dybde som få andre kan matche, og når lyden er god – som den er her – høres de subtile irske folketonene, den vakre klangen i clean-gitaren og de utsøkte riffene godt. Averill gjør den beste vokalprestasjonen jeg har sett ham gjøre på mange år: fylt med sinne og aggresjon, men også med en imponerende presisjon i både ren vokal og skrik. Setlisten er rett og slett fantastisk. Med «As Rome Burns», «No Grave Deep Enough» og «Empire Falls» klarer de å gjøre live det de også mestrer på sine beste plater: å ta deg med til en annen verden. Jeg tar meg selv i å lukke øynene og bare nyte. Sekseren skal henge høyt i Norway Rock Magazine, men det er virkelig ikke ofte jeg har så gode konsertopplevelser som dette. 6/6
Nite @ John Dee
Nite er et artig lite ensemble fra USA som i all hovedsak spiller god gammeldags heavy metal, men som svartfarget takket være vokalen. De har til nå gitt ut tre plater som alle er lutt ujevne, men med nok kvalitet til å snekre sammen en god konsert med fete riff og gode gitarsoloer. Materialet er ganske godt fordelt mellom de tre platene, og det sterkeste bidraget kommer fra «Voices of the Kroonian Moon» i «Archeron». Man skal heller ikke kimse av «Skull» og «The Trident» fra siste plate «Cult of the Serpent Sun», mens jeg er noe mindre begeistret for «Ezelia» fra debutplaten. Det veksles ikke et eneste ord med publikum, så gitarspillet får gjøre det meste av snakkingen, og de svært smakfulle doble gitarharmoniene og soloene er som tatt rett ut av skoleboka. Jeg gløtter på sidemannen som tekster en venn «Nite is just too good», og det er vanskelig å være uenig. På tross av noen kjedelige låtvalg koser jeg meg også her. 4,5/6
Old Man’s Child @ Rockefeller
Det er stappfullt på Rockefeller før Galder og kompani inntar scenen for å fremføre klassikere fra Old Man’s Childs karriere, som strekker seg over mange år og åtte album. Lyden er klar og ren idet bandet oppskriftsmessig entrer scenen til «Towards Eternity». Det låter tight og bra, men Galders vokal er litt lav på de første par låtene. Hovedmannen er nedpå, jovial og karismatisk når han snakker med publikum, som kanskje ikke responderer fantastisk fra start. Men etter hvert som nostalgien setter inn hever ting seg betraktelig utover i settet. Setlisten spenner vidt, men publikum responderer klart best på det tidlige materialet. Den sterkeste prestasjonen er nok «God of Impiety» fra «Ill-Natured Spiritual Invasion», med sedvanlig men virkelig imponerende gitararbeid. Også «Soul Possessed» fra «The Pagan Prosperity» treffer veldig bra, og høres langt bedre ut live enn på plate. Jeg hadde Old Man’s Child på 4,5 innledningsvis, men i notatene mine står det: «kan ikke gi dette noe annet enn en femmer». Det er jeg fortsatt enig i. 5/6
Deicide @ Rockefeller
Det er dags (natts?) for årets siste nummer på Infernofestivalen, og du verden for et helsikes rabalder det blir. Det er fullt på Rockefeller, og spenningen i publikum kan merkes i flere minutter før vår venn Glen Benton og kompani går på. Deicide har nå holdt på i nærmere førti år, og mens det selvsagt er mange nostalgikere blant publikum, er det også en del av den yngre garde som omsider har oppdaget at alt var mye bedre før.
Deicide sparker brutalt i gang med «When Satan Rules the World», og både knyttnever og hår flyr tidlig hos kjernepublikum foran scenen. Lyden er brutal men heldigvis klar – det buldrer ordentlig i brystet med hvert trommeslag, og de kaotiske, skarpe gitarsoloene høres godt. Moshpiten antenner spontant med «Bastard of Christ» fra «Serpent of the Light», og vokser seg bare større når «Once Upon the Cross» fra platen med samme navn kommer. Aktiviteten blant publikum bare tiltar jo lenger tilbake i tid vi går, og crowdsurfingen går nærmest ustanselig når «Sacrificial Suicide» fra debutplaten, og «Satan Spawn, the Caco Demon» fra «Legions» kommer. Fremføringen er også meget bra – bandet er tight, og alle start-stopp-momenter leveres kontant og med imponerende presisjon. Det eneste som skurrer litt er at Benton fikler med iPaden foran seg underveis i flere låter, uten at jeg skjønner helt hvorfor (han sliter kanskje med å huske noen av tekstene). Ellers er det lite å utsette på dette, bortsett fra at jeg savner et par låter. Med andre ord blir dette en sterk avslutning på en innholdsrik festival. 5/6