Indie Recordings
Joda, den starter råsterkt og overraskende med “Envy”, en perle rett fra Americana-land (musikkstilen altså, ikke landet av galskap over dammen), som ikke hadde gjort seg bort på noen måte på soundtracket til Sons Of Anarchy – et soundtrack jeg setter veldig, veldig høyt. Avslutningen der den slår over i tung, tung rock er det veldig høy klasse over og sementerer et smell av en åpner.
Videre følger en fengende pop/rock-duo i “More” og “Lust”, vesentlig mer lettbeinte enn forgjengeren, men verdige oppfølgere begge to – der førstnevnte bidrar med rap for første gang som jeg har fått med meg, og sistnevnte med sitt lette funky preg.
Vi får upbeat og bredbent scandirock på “Lazy”, der refrenget høres ut som dronningens nikk til kongene Turbonegro, og det er utelukkende positivt ment. God, gammeldags Ida Maria-punk følger så i “Pride”, deretter en skikkelig seig og digg sinnatagg med den passende tittelen “Still Angry”. Denne har en tekst så morsom at den er verdt pengene alene. “I changed my diet and started a riot” er bare et av mange eksempler.
Enda en variasjon på en allerede meget variert skive et bluesrockeren “I Pushed To Hard”, som i hvertfall i mitt hode sender tankene mot ZZ Top fra virkelig gamle dager – altså før trommemaskin og synthbass.
Mitt personlige høydepunkt på “Seven Deadly Dins +3” ved siden av åpningssporet er definitivt “Melancholia” – en kjapp hissigpropp som inneholder absolutt alt, deriblant blastbeat (også for første gang såvidt meg bekjent) og en episk avslutning av guds nåde. At denne ikke runder av hele herligheten skjønner jeg ingenting av, men nå er jo Ida Maria godt kjent for å gjøre som hun vil, så da ble det vel bare sånn.
Dét sagt så er det absolutt ingenting i veien med duoen som avslutter heller, nemlig “Pussy And Money” og “Who Will Save Rock ‘n Roll?” – der begge står trygt plassert i 90-tallets pop/punkete grrrl-rock.
Som de fleste her kanskje allerede har fått med seg er det altså en ekstremt variert skive Ida Maria her serverer oss, uten dødpunkter men med mange høydepunkter, og jeg vil gå så langt som å påstå at det mye mulig er hennes aller beste. Tross den store variasjonen i låtene er det aldri tvil om hvem man hører på, og de passer alle meget godt inn i helheten som er påkrevd på et bra album. Legg også til vokalen hennes, som vi jo har vært godt kjent med i lang tid nå – hun formelig vrenger sjela si rett inn i øregangene til tider, men synger også pent og vakkert der det trengs. Ikke noen stor overraskelse noen av delene, men det må nevnes.
Så om hun redder rocken vites ikke enda, men hun kunne neimen ikke gjort et mye bedre forsøk. Nå skal jeg gi den enda en ny runde – uten anmelderører, men som fan. Gleder meg!
5.5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 26. september 2025