Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Per Heimly
– Vi kan jo like gjerne starte med din rykende ferske plate, og da starter jeg så og si alltid med det klassiske spørsmålet “hvordan er følelsen”?
– Den er helt ekstatisk! Den flyr opp under taket i gledesnivå, jeg føler jeg blir løfta opp nå av universet.
– Det er ikke så ofte man hører, som regel er det en lettelse over at materialet nå er ute, eller det kan være at de føler seg ferdig med et kapittel. Gøy å høre at det betyr noe!
– Jeg har jobbet mye for å gjøre meg klar til denne releasen, for det er en del indre arbeid også. Det handler jo om dødssynder, som vi alle har i oss. Siden jeg oppdaget dødssyndene for rundt 15 år siden så har jeg sett de overalt. Jeg klarer ikke å ikke se det, jeg har en real hangup på det – og ser at andre folk blir opptatt av det og. Siden jeg holder på med denne skiva så begynner de å se på seg selv; “Jeg er vel kanskje litt grådig” for eksempel, og det er det som er hele poenget. Kanskje få en samtale rundt rammeverkene vi forholder oss til i hverdagen uten at vi kanskje vet det.
– Interessant! Har du hatt idéen om å skrive noe rundt dette lenge?
– Nei, den idéen kom veldig plutselig. Den kom i Finland, for da skrev jeg den første dødssynden og kjente med én gang at dette blir en skive. Den første ble så bra, og da kom jo handlingene ganske lett – vi må ha vrede, vi må ha begjær, vi må ha latskap – og da satt jeg i gang. Samtidig er dette min historie og, det er ikke bare tatt ut av løse lufta. Det er mitt liv, en evig forskning om mitt eget og samfunnets toleransevindu. På hvilken måte er det greit å være menneske i verden i dag?
– Veldig skummelt! Tør nesten ikke lese nyheter lenger.
– Nei, det skjønner jeg godt – det er krig over alt. Men det har en sammenheng med det jeg skriver om på denne plata, og det er disse menneskelige instinktene som løper løpsk i full galopp. Vi har disse kapitalistiske maskinene som er skrudd inn på akkurat dét. Kjøp mer! Kjøp mer røyk, kjøp mer øl, kjøp mer bil, jobb mer. Mer, mer, mer, ikke sant? Og når du har det overalt, og vi alle må forholde oss til det der konsekvensene er enorme hvis vi ikke gjør det, altså løpe etter denne konsumgreia – da sitter du der med en stygg sykkel, en stygg bil, et stygt hus eller stygt alt og blir sett ned på. Og det vil vi jo ikke, vi vil være en del av flokken og gjøre det flokken sier at vi skal gjøre – og det er konsumer, konsumer, konsumer. Fordi det er dét flokken har fått beskjed om av maskinene – konsumer. Vi kommer til å fortsette med det hvis vi ikke våkner opp. Konsekvensen av det er at alle er rockestjerner i dag, det er det vi ser på nyhetene. I tillegg så har du patriarkatet, som er representert i alle religioner – jødene har det, muslimene har det, kristne har det. Men så har du også the white patriarchy, som er representert av Trump, Putin og Netanyahu akkurat nå. Og dette kan jeg som kvinne se hva er, mens du vet kanskje ikke nødvendigvis like godt hva det er. Jeg kan merke det på kroppen hver eneste dag at jeg lever i et patriarkalsk samfunn, og blir fortalt at det er Gud som vil det for eksempel. Men vi har mange sånne hang-ups i samfunnet som er regler for hva som er lov og hva som ikke er lov, og jeg tror egentlig at det som foregår av disse konsekvensene av alle mulighetene som vi har, har begynt å surre seg inn i hverandre. Han blir sint, han blir sint, og hvorfor skal de holde tilbake og ikke bli sinte? Verden er jo fucked uansett, så det er bare å slippe det ut. Og jeg tror det er mange som tenker sånn, jeg tar all narkotikaen som jeg vil, jeg bruker opp alle pengene mine, puler alle som jeg vil fordi vi uansett er fucked. Og dette er jo frykt ifra et fryktbasert samfunn. Sylvi Listhaug.
– Dette er veldig spennende og interessante tanker, men også skremmende tanker.
– Ja, og jeg sier ikke at patriarkatet er feil – jeg bare sier at det eksisterer. I beste velgående, også innenfor rocken. Dette er noe jeg også merker som kvinne.
– Håper dog det er bedre akkurat der enn da du startet?
– Det er bedre, nå vet jo folk at jeg kan det jeg driver med mens før måtte jeg bevise meg.
– Vi må snakke litt om “Seven Deadly Sins + 3” (som er anmeldt her!) Når begynte du å jobbe med den?
– Jeg tror det må ha vært våren for to år siden kanskje. Vi hadde nesten et års opphold der jeg hadde vokalproblemer og måtte trene opp igjen for å gjøre ferdig vokalen. Hele plata var ferdig, men vokalen ble åtte måneder forsinket. Plata er jo overklar.
– Stemmer det at dere brukte ni dager på å skrive og spille den inn? Det er jo helt sinnssykt i så fall!
– Ja, det er sikkert! Men jeg har trent hele livet på å spare penger, så jeg er jo interessert i det. Hvor mange låter kan man skrive på en dag og hvor bra kan de bli? Det er som sport for meg. Vi hadde et sånt tilfelle der to av disse låtene ble skrevet på samme dag: “Envy” og “Pride”. Og det var fordi vi hadde en time igjen i studio etter vi hadde laget “Envy”, så da foreslo jeg å bare peise inn en låt til, og det gjorde vi!
– Da er det viktig å ha et band som er med på notene føler jeg?
– Ja, jeg har jo hatt Eirik med meg som vikargitarist i 15 år, så jeg kjenner han kjempegodt. Det er ikke tilfeldig at han er med på dette prosjektet. Det var sånn skikkelig plug in and play med meg, Eirik og Kristian Liljan, låtene tok omtrent like lang tid å lage som å spille; “Inn med det, inn med det!” – vi visste hva vi skulle gjøre – for eksempel ble “Pride” til ved at Eirik satte seg ned ved orgelet og spilte melodien, også falt resten bare på plass.
– Et klassisk tilfelle av en låt som lager seg selv?
– Det er korrekt! Stolthet laget seg helt selv, den lå bare der. Egentlig var det sånn med alle låtene på skiva, de kom ferdigstekt. Det er det kicket jeg er ute etter, og det som er artig med å være kreativ når du finspisser penna helt til den dagen du får bruk for den. Jeg bruker ikke hver eneste dag på å skrive musikk, men når jeg er i studio så går det unna. Jeg har greid å sortere livet mitt på den måten nå, og har trent meg opp til akkurat det. Det var en stund der jeg ikke turte å skrive låter på kommando, eller ville skrive med andre folk og hadde mange hang-ups. Enten tok det for lang tid, ellers var det for vanskelig med tekst. Alle disse skrivesperre-plassene har jeg vært i, og jeg husker da det gikk flere år der jeg trodde at jeg hadde mistet evnene. Men det handlet om at jeg hadde for mye i livet mitt som måtte sorteres før jeg kunne sette meg ned og skrive igjen, for jeg var i en prosess med meg selv. Jeg har jo skrevet under hele denne tiden, det har jeg – men det er jo lite som når offentligheten.
– Så bra den kom tilbake da!
– Jaja! Jeg har jobbet aktivt over flere år for å få den igjen og for å fjerne den kreative blokkeringen. Og det har funka, for nå er det som nevnt plug in and play, og det er steinartig! Det er jo et kick i seg selv, for jeg synes det er artigere i studio enn å være på scenen. Det er meg i et nøtteskall, jeg vil si 75/25.
– Såpass ja? Det er det ikke ofte man hører.
– Nei, men det er meg. Det er spesielt, men jeg ser på selv som en håndverker. Jeg kan godt vise frem et hus jeg har bygd og si at det er jeg som har bygd det, men jeg er mest opptatt av å bygge et nytt hus. Få se om jeg får brukt det her lille trikset mitt. Jeg kommer ifra en familie full av håndverkere, og helt siden jeg var bitteliten har jeg bygd ting med mine egne hender. Mine foreldre har alltid oppmuntret meg til å bredde mitt utrykk, så jeg har lov til å utvikle meg. Det begynte med å lage ting, også har det utviklet seg derifra til å lage musikk. Og da blir det mer metafysisk, eller – kanskje ikke metafysisk, men det er jo ikke en ting. Jeg ser på musikk som et byggverk, et hus eller et slott, og min jobb er å bygge det bit for bit. Da er det ikke så nøye om jeg begynner med pipa eller vinduene, jeg skal bare bygge det huset, det er jobben min.
– Det er jo en ekstremt variert skive du serverer oss, og vi kommer til å dykke nærmere innpå “Envy”, som sjokkerer med sin mørke americana-stil som minner om soundtracket til Sons Of Anarchy. Men fra låt til låt, variert som de er, så hører man utvilsomt at det er deg og at det hører til samme skive. Var dette planlagt?
– Jeg er ekstremt glad i Sons Of Anarchy, så det skjønner jeg godt. Nei, men det er igjen meg i et nøtteskall. Jeg er en multifasettert person, og min mammas favorittuttrykk er “Han trodde han møtte en kvinne, men han møtte et helt menneske”. Jeg er kompis med Benny Borg…
– Den Benny Borg…?
– Helt riktig, og jeg fortalte han dette sitatet hvorpå han likte det så godt at han ville skrive en låt om det – så han skrev låten “Et Helt Menneske” basert på favorittuttrykket til mamma. Han ga den ut for bare noen måneder siden, og det er ganske fett. Men det du kanskje prøver å si her, er at det er ganske mye forskjellig rock med meg i midten og jeg får det til. Det er sånn jeg er oppdratt – jeg er et helt menneske og jeg trenger ikke å gå i ett spor. Det er veldig mye man får beskjed om, spesielt som kvinne, som ikke skal være greit – for eksempel hvilke klær man har på, om det er bukse eller skjørt som ikke passer, og da tenker jeg: Selvfølgelig kan jeg det! Det er ingen grunn til at jeg ikke kan det. Det er litt sånn livet mitt er, jeg er en musikkfanatiker og en rockenørd, og selvfølgelig har jeg lyst til å sjekke ut alle genrene i boka. Hadde jeg hatt tid og råd ville jeg ha laget en power metal-ballade, men på denne skiva er vi uansett innom hard rock, vi er innom heavy metal – vi er til og med innom black metal. Stoner er representert, og selvfølgelig bluesrocken som er min go-to nummer én.
– Snakker vi her om “I Pushed Too Hard”?
– Det er en klassisk bluesrock denger ja.
– Der har jeg notert at den hadde sklidd rett inn på hvilken som helst ZZ Top-skive fra 70-tallet.
– Yes! Men har du fått med deg hva den handler om? Det er jo denne Sivert Høyem er med på. Og en av tekstlinjene er “I thought they could only show anger and erection, I didn’t really know that they needed some affection…” Det jeg prøver å si her er at det er ingen som har fortalt meg at mannfolk har følelser. Hvordan kan noen forvente at jeg skal forholde meg til det når det ikke er noen som noen gang har sagt det noensinne? Hvordan skal jeg som kvinne møte deg som mann, og så har du plutselig følelser? Det er det som er poenget med den låten. Og det er bare for å få frem poenget om at menn ikke har lov til å vise følelser – de har ikke lov til å vise andre følelser enn sinne og aggresjon.
– Da skulle du sett meg foran en hvilken som helst TV-serie – jeg begynner å grine av hva som helst.
– Jada, jeg vet jo det – jeg jobber med mange av de mest sensitive mannfolka i verden, altså rockebransjen. Men det er derfor jeg skrev den sangen, for jeg er jo så utrolig klar over at menn har følelser også. Men som jeg sier – dere snakker jo ikke om det, så hvordan skal vi vite det? Det er så utrolig mye snakk om at kvinner ikke liker når menn viser svakhet. Det er derfor vi må ha den diskusjonen, for det er veldig mange som har lyst på en kosebamse. Det er ikke noe annet enn at jeg prøver å stikke fingeren akkurat der det gjør vondt, som er min mission in life.
– Grunnen til at jeg ikke helt visste hvor jeg skulle tolke “I Pushed Too Hard”, er at den kommer rett etter “Still Angry”, der jeg synes teksten er veldig morsom – spesielt linja “I changed my diet and started a riot” er hylende festlig.
– Takk skal du ha! Den er ment komisk, men det er jo for det meste sant alt jeg synger om på den og. Jeg ironiserer over mitt eget sinne, og når man har frakoplet seg fra verden og bare er sint. Jeg prøver å få tak i det der, for sinne er så latterlig på en måte. Det er spesielt komisk når noen er sint og du ikke vet hvorfor de er sinte, når de står og tramper og fråder. Det er det selvsentrerte sinnet jeg prøver å catche. “Du og du og alle rundt meg kan bare dra til helvete, og jeg har prøvd å fikse det men det går bare ikke!” Det er det den handler om.
– Også må vi få med noen setninger om “Melancholia” – min favoritt fra hele skiva!
– Er det sant? Så bra!
– Jeg har bare én innvending – den burde være sist med den oppbygningen og avslutningen – og ikke minst blastbeats!
– Ja, det kan du si. Godt innspill, kanskje vi gjør det på en ny release. Jeg synes den står for seg selv, og kunne ha vært starten på et helt nytt kapittel. Det er jo den hardeste låten jeg noensinne har laget, og det er nok mye fordi Kristian Liljan var i rommet og at jeg endelig fikk sjansen til å jobbe med folk som kan black metal. Det var det som var fryden her, vi var i studio med en som kan black metal-trommer, og jeg og Eirik ville bare gønne på med dobbel bass, vi skulle forvrenge på forvrengingen – her skulle alt på! Det som var for mye skulle bli mer. Og det er hele poenget med låten, de som ikke hører på rock blir helt forstyrra og synes at det blir alt for mye. Og da tenker jeg bare “Haha!”.
– Det er akkurat dét jeg mener om skiva som starter med americana, men det passer sammen! Men hadde jeg bestemt så hadde den vært sist.
– Det går fra null til hundre, det gjør det. Og jeg skjønner hva du mener, men når jeg satte sammen skiva så tenkte jeg hvilke låter som passer i lag. En annen ting er at de er spilt inn med andre musikere, og det er derfor de er sortert sånn, de er ikke spilt inn med bandet mitt men med innleid kompetanse ifra nord for å få det ferdig. Det er også en grunn til at det ble slik.
– Når du bestemmer deg for å lage en skive, bestemmer du deg for å lage ti best mulig låter eller hvordan gjør du det?
– Nei, men det er litt sånn som det har blitt. Fasiten for meg er at mine plater har ti låter. Denne holdt på å få elleve, men det var et styremøte som bestemte at det bare skulle være ti. Så den het egentlig “Seven Deadly Sins + 4”, men det siste halve året har det vært “+ 3”. Og når jeg ser tilbake på “Katla” og “Fortress”, så har de også bare ti låter – så det har vist seg å være det gylne snitt for meg. Men en annen grunn til at den heter det den gjør, er fordi det jo er to hellige tall. 7 er hellig, og 3 er hellig. Den treenige gud, syvarmede lysestaker for eksempel, så 7+3 er de hellige numre.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2025
