Søndag 31. mai 2026
De joviale trønderne i Ghetto Ghouls innleder kveldens festivitas med skitten brask og zombiebram, og det blir raskt tydelig at disse gutta har hørt mye på Hirax — noe vokalist Peter «Ghoulster» Bains også nevner fra scenen. Bandet er nytt for meg, men de spiller festlig og punket crossover thrash av den gamle skolen med herlig energi. Låtmessig bruker de alle triksene i svarteboka med breakdowns og tempoøkninger for å fremkalle headbanging og knyttnever i været. De to vokalistene er selv med på moroa og drar i gang en moshpit mot slutten av showet. På scenen er det trangt om plassen, uten at leveransen lider nevneverdig. Det kunne vært hakket tightere her og der, og lyden er dessverre ikke veldig god der jeg står, men Ghetto Ghouls leverer levende, underholdende og nostalgisk crossover thrash som jeg skal hjem og høre mer på. 4/6
Türböwitch er i Norge for første gang og er neste band ut. Ungarerne holder seg godt innenfor thrash og speed metall men har lusket oss over fra det festlige til det mørkere hjørnet av sjangeren. Det synges riktignok om livets nektar (øl altså) her også, men innpakningen er svartere og det er mer hekseri over dette. Råere vokal, hakket mer voldelige riff, og tydelige referanser til Midnight og Hellripper, men også Venom og Motörhead. Inspirasjonskildene blir krystallklare på låter som «Fuck Off in Hell» og «Infernal Beer Demon». Lyden bærer dessverre dårlig i starten, men kommer seg heldigvis raskt. Bandet har ikke samme publikumstekke som Ghetto Ghouls, men mot slutten er det mye bevegelse rundt scenen, og det blir en fin circle pit når gitaristene tar turen ut på gulvet til avslutningsnummeret. Türböwitch er tydelig glade for å være i Oslo, og lykkes med å skape energi i lokalet før hovedattraksjonen. 4/6
Hirax
Vaterland tar maksimalt 110 gjester, og ryktene sier det er utsolgt. Størrelsen på lokalet er perfekt for denne typen konsert. Bandet nærmest sitrer av energi som raskt smitter over på publikum. Katon de Pena er en duracellkanin på scenen der han hopper og spretter, hytter med neven og vræler i vei. Resten av bandet, og spesielt gitaristen, interagerer mye med oss som hører på og er et eneste stort glis gjennom hele konserten. Publikum svarer med «Hirax, Hirax, Hirax» nærmest mellom hver eneste låt, og det er kanskje ikke så rart — vi får servert godbit etter godbit med en setlist som strekker seg gjennom hele den 40 år lange karrieren, og om jeg ikke tar feil er de innom hver eneste fullengder de har sluppet. De åpner med «Hellion Rising» fra den glimrende Immortal Legacy (2014), og vi får «Drill Into the Brain», «Drowned Bodies» og ikke minst «Faster Than Death» fra platen med samme navn fra 2025. De Pena tar oss dermed også jevnlig med til gamle dager med «Warlord’s Command», «Destroy», «Destruction and Terror» og selvsagt «Bombs of Death» — alle fra debuten Raging Violence(1985). Andre høydepunkter er «Blind Faith», «Hostile Territory» og «Broken Neck», levert med voldsom energi fra et band som koser seg på scenen. Lyden er også mye bedre her enn på de to supportbandene, og det er lett å henge med på de halsbrekkende riffene som ustanselig vrenges ut. Kultlegendene med andre ord setter et sprudlende punktum for en livlig kveld på Vaterland, som jeg tror har gitt fansen god valuta for pengene og et par nye band å sjekke ut. 5/6
Tekst: Thomas Olsen
Foto: Frank Pedersen