Tekst: Ronny Østli
Foto: Ulf Magnusson
Strengt tatt begynner det hele nærmere førti år tilbake i tid, et godt stykke før debuten. Jeg antar de fleste som snakker med deg aller helst vil høre om hva som skjer i Mercyful Fate eller King Diamond i nåtid?
– Og siden du spør på norsk må jeg jo si jeg kan dansk bedre, hehe. Det blir veldig mye snakk om de bandene, så når du ringer og vil snakke om Hexenhaus kjennes det helt utmerket.
Mitt første møte med Hexenhaus er demoen som spilles på Rockbox. Jeg mener bestemt det er låten «Eaten Alive». Navnet på bandet er Maninnya, forkortet ned fra Maninnya Blad, som i 1986 ga ut plata «Merchants In Metal»
– Jeg ble med rett før innspillingen av denne demoen. Ingen låter fra Maninnya Blade katalogen var med videre og bandet var nok innstilt på en ny start. Navnet Maninnya hadde vi bare en kort periode før vi landet på Hexenhaus. Jeg hørte mye på Rockbox selv i den perioden. Pär Fontander som var programleder var jo en pioner innen svensk hardrock.
For meg var det Rockbox og Okej som var kilden til hardrock. Jeg måtte ty til grensehandel også når det kom til info om musikk.
– Ja sånn er det av og til. Man må reise dit godsakene finnes.
På Metal Archives finner man demoen både under navnet Maninnya Blade og Hexenhaus.
– Det er nettopp det at denne ble spilt inn i den overgangen som er årsak til dette. Vi sendte av gårde noen demoer mens vi enda het Maninnya Blade, så byttet vi navn og sendte av gårde en ny batch. Dette er ingen demo vi trykte profesjonelt og solgte. I hvert fall ikke hva jeg kan huske. Det var mer det å sende ny musikk til plateselskaper, og det hele dreier seg nok om en C-60 kassett kopiert etter behov. Du har nevnt «Eaten Alive». I tillegg besto demoen av «Requiem», The Dead Are Restless» og «Delirious».
Alle disse låtene ble med på debutplaten «A Tribute To Insanity», som en av de tre platene som nå nyutgis. En artig detalj er at trommis på demoen er Martin Eriksson, senere kjent som eurodance artisten E-Type.
– Martin var en utmerket trommis, og det var ikke noe å si på hans trommespill. Så det at han ikke ble med videre var nok av personlige grunner. Allerede da drev han med pop musikk, dog i mindre skala, sammen med Stakka Bo, som senere under sitt riktige navn Johan Renck har regissert en del videoer med andre artister og amerikanske TV-serier. Disse to holdt på sammen under tiden hans i Hexenhaus, og det tok en del tid. Men Martin gjorde nok et smart valg. E-Type har nok tjent mer enn det Martin i Hexenhaus ville gjort, haha.
Nerden i meg måtte spørre om det er en relasjon mellom Martin og Maninnya Blades vokalist Leif Eriksson, noe Mike avkrefter. I oktober 1988 kommer «A Tribute To Insanity», en plate jeg alltid har likt godt. Når jeg hører på den nå stiller jeg Mike spørsmålet jeg selv tenkte da jeg skrev om den i retroanmeldelsen i forrige nummer. Ville man arrangert den sånn i dag? Dette er da noe voldsomt med riff.
– Ikke godt å si, men jeg tror det. Det var sånn musikk vi ville spille. Vi ville det skulle være mange riff og veldig variert. Hele tiden. Det er mange riff og variasjoner på de to neste også, men debuten tar nok kaka. Så jeg vil si det er blanding av bevisst og ubevisst. Vi ville det skulle være mange riff, men det var aldri sånn at vi presset inn riff for å fylle på med enda mer. Jeg husker at låtene falt seg sånn naturlig.
Plata er produsert av Leif Edling. Tanken min er mer naturligvis enn hvorfor. På denne tiden var Europe fremdeles det store og spilte man doom eller teknisk thrash var val man vel uansett Stockholms musikalske utskudd.
– Jo, men også Candlemass var en kort tid innom Active Records, hvor også Hexenhaus var. Leif hadde aldri noe med musikken å gjøre, men han var med å produsere soundet. Det ble gjort en første mix av plata, og den likte ikke selskapet. De ville vi skulle mixe om plata i et annet studio, med en annen produsent og ta med Leif som sakkyndig, sånn at han kunne komme med sine synspunkter. Han kom inn helt i siste sekund i denne prosessen.
Jeg føler kanskje mange kjenner til «A Tribute To Insanity» fordi den har samme omslag som Morbid Angel sitt «Blessed Are The Sick» fremfor musikken som befinner seg på den.
– Det er godt mulig du har rett i det altså, men det har jeg ikke gjort meg noen tanker om. Vi vet jo uansett at vår plate kom to og et halvt år før deres, så helt hvordan det der gikk til har jeg ikke noe grunnlag for å kommentere. Men man kan ikke utelukke at mange kjenner til Hexenhaus av den grunn.
To år etter debuten kommer «The Edge Of Eternity», og her hører man et band som Mekong Delta har hatt mye å si.
– Ja, det kan man trygt si. Men jeg vil gjerne gå litt tilbake i tid. For etter debuten begynte medlemmer å slutte. Noen synes kanskje det ble mye øving og ville bruke tid på familie. Noen sluttet til og med å spille. Så da ble hele bandet byttet ut. Riktignok ikke over natten, men over tid var jeg eneste igjen fra debuten og den som skrev musikken og drev bandet. Og Mekong Delta var et band jeg hørt mye på, spesielt platene «The Music Of Eric Zann», «Principle Of Doubt» og «Dances Of Death». Favoritten er «Principle Of Doubt» og det er ikke til å stikke under en stol at jeg var sterkt inspirert av den, det har jeg alltid sagt i intervjuer også. Jeg må innrømme jeg ikke hører like mye på de skivene i dag.
At Hexenhaus aldri ble det store navnet kan også sammenlignes med Mekong Delta.
– Ja, men så var det også musikklimaet på den tiden. Begge vi spilte musikk som slett ikke var lett å ta til seg. En annen ting, som jeg ikke har tenkt noe særlig på, men som en polsk journalist jeg snakket med rett før deg påpekte, er at på denne tiden eksploderte svensk death metal. Det ble en sterk sjanger veldig fort og jeg innser det ble death metal for alle pengene og folk mistet interessen for thrash. Folk som tidligere fulgte Exodus hørte nå på Dismember eller Entombed i stedet. Og det gjorde det ikke enklere for stabeist som Hexenhaus som kjørte på i samme sjanger som tidligere.
Dette er året du blir med i din første runde i King Diamond. Jeg tolker dette som at du hadde litt større ambisjoner enn de andre du spilte med da du ble med i Hexenhaus.
– Ja, det er helt riktig. Jeg har alltid vært ambisiøs og interessert i å spille, og sånn er det fremdeles. Om vi ser bort fra Martin Eriksson, så er det vel kun Conny Welén, som spilte bass på «Awakening», som fremdeles driver med musikk. Han spilte jo da med Mezzrow, som igjen er aktive, og i mellomtiden har han produsert og vært en viktig mann for et band som Sorcerer. Utover det er det helt klart jeg som har vært mest aktiv og vært med på flest ting. Det er blitt veldig mange plater, og mange sessions hvor jeg har lagt på rytmegitar eller gjort en solo. Jeg har jobbet like hardt med musikk i alle år.
Ti måneder etter «The Edge Of Eternity” kommer det tredje albumet, «Awakening», som er det siste som nyutgis i denne runden. Det mest merkbare her er et solid vokalløft.
– Det ble på nytt et vokalistbytte. Tommie Agrippa, eller Thomas Eriksson som han heter, uten å være i slekt med noen av de andre Erikssonene. Alle heter Eriksson i Sverige. Han ble byttet ut med Thomas Lundin, som synger på «Awakening» og også «Dejavoodoo». Han var jo en mer clean cokalist, inspirert av Geoff Tate og til dels Michael Kiske og Rob Halford. Mer dramatisk ren sang. Dette var et bytte vi var fornøyd med, for dette åpnet helt andre muligheter for oss, nå som vi hadde en vokalist som kunne synge flere ulike stiler. Sånn sett kunne vi utvide vår musikalske horisont lenger på «Awakening» enn på de to første platene.
Her skal det sies jeg brant meg på å følge Metal Archives i forarbeidet, for der står det at Tommie Agrippas egentlige navn er Thomas Lundin, altså at disse to er en og samme person. Min favoritt på «Awakening» er «The Eternal Nightmare – Act». En låt som ikke bare er teknisk, men også har dette episke som du senere presenterte i band som Memento Mori og Abstrakt Algebra, eller Fifth Reason, hvor et par av de andre i Hexenhaus befant seg. Skal vi si denne er opphavet til den episke svenske metallen som dere i Sverige senere tid er blitt gode på, hvor nevnte Sorcerer er et godt eksempel?
– Hmm, den kan jo ha vært delaktig, men i liten grad vil jeg tro. Der må vi nok gi prisen til Candlemass foran Hexenhaus, Memento Mori eller meg. Jeg tror nok vi kan ha inspirert nyere band, men ikke nødvendigvis innen den episke sjangeren.
Jeg synes «Awakening» er en tyngre plate, og tidvis drar tankene meg i retning Coroner.
– Det var ikke noe band jeg hørte på. Jeg kjente naturligvis til de, men jeg var ganske snever på den tiden. Jeg hørte mest på Mekong Delta, Exodus og Megadeth, og da helst «Peace Sells» plata, som er min favoritt med dem. Så gikk det i teknisk thrash, som Watchtower. Men røttene mine ligger i den tyngre hardrocken. Jeg kjøpte «Sabbath Bloody Sabbath» da den kom ut, da var jeg seks år. Jeg har fremdeles den plata i samlingen, plata jeg kjøpte som seksåring, hehe.
Jeg finner lite informasjon om Hexenhaus live. For meg virker det som det gikk i studentkvelder og Folkets hus.
– Ja, vi gjorde ingen store ting. Vi var aldri utenfor landets grenser. Men litt konserter ble det, faktisk også noen turneer, og da gjerne med Mezzrow. Det var sånn vi ble kjent med Conny, og kunne snappe han da vi trengte ny bassist. Akkurat hvor mye vi spilte blir vanskelig å si, men jeg tør påstå det dreier seg om under femti konserter.
Etter «Awakening» danner du Memento Mori, hvor du tar med deg Hexenhaus bassist Marty Marteen, din King Diamond kollega Snowy Shaw, samt vokalist Messiah Marcolin. I tillegg spiller du fremdeles i King Diamond. Oppi det hele kommer det et nytt Hexenhaus album i 1997, kalt «Dejawoodoo».
– Jeg har alltid hatt drivet i meg, og alltid komponert musikk. Så var det nå sånn at jeg hadde en håndfull nye låter som gjerne kunne vært utgitt som Hexenhaus. Så snakket jeg med Black Mark records, og de var interessert og ga oss et tilbud, og da gjorde vi en plate. Så enkel er historien rundt denne. Vi gjorde ingen konserter, vi bare spilte inn låtene jeg hadde skrevet og i tillegg en låt som vokalist Thomas Lundin hadde liggende. På denne tiden var jeg involvert i Mercyful Fate, så det var uansett ikke tid til å gjøre turneer eller store jobber med Hexenhaus.
Jeg ser at bandet hadde en aktiv periode i 2012 til 2016?
– Det er helt riktig. Jeg begynte å skrive ny musikk, og hadde et nytt Hexenhaus album i tankene. Men så ble det plutselig igjen mye jobb som tok vekk tiden, for da var jeg igjen både med i Mercyful Fate og King Diamond, så dette måtte bare vike. Nå er saken at vi har plukket opp tråden igjen, og det kommer en ny Hexenhausplate, og den kommer forhåpentligvis i år. Nå er reutgivelsene fokus, så jeg vil ikke si for mye, men såpass med sladder kan jeg nevne, hehe.
Kan vi si at Hexenhaus er en lekegrind dere holder åpen for å finne på noe gøy når det passer seg sånn, fremfor å definere det som aktivt eller oppløst?
– Ja, det er egentlig sånn det er. Det der baserer seg mye på min situasjon, da jeg er yrkesmusiker. Det betyr at jeg må fokusere på det som genererer inntekt. Men det betyr ikke at jeg ikke liker å gjøre andre ting. Potetene må på bordet og husleien betales, så får andre ting komme i andre rekke. Det er det som gjør at ting tar tid. Har jeg tid, så kanskje jeg er helt kjørt, siden jeg har vært på en to måneder lang turné. Så da er det deilig å bare slappe av. Samtidig høres det så ille ut når jeg kaller sideprosjekter en hobby, for det høres ut som det ikke er på alvor, men det er det definitivt.
Vi har i mange år levd med reutgivelser av samme skiver på flere selskaper. For Hexenhaus er det første gang disse platene nyutgis.
– I løpet av de siste femten årene har det kommet noen forespørsler. Frem til nå har jeg ikke følt jeg har hatt tid nok til å sette av til dette prosjektet, pluss at de tilbudene som har kommet ikke har vært spesielt bra. Det har vært mindre selskaper, med mindre ressurser. Denne gangen merket vi en helt annen interesse, og vinylutgavene ser helt fantastiske ut. Og det var viktig for meg, skal det gjøres, skal det gjøres ordentlig. Ikke bare et halvveis produkt, med et dårlig kopiert omslag. Vi har selv vært delaktige i prosessen med korrektur, layout og linear notes. Det er intervjuer med meg og Conny, hvor vi, så godt vi kan, prøver å huske det meste rundt platene. Ronnie Björnström har gjort remastringen, og jeg var selv i dialog med han gjennom denne prosessen.
Hva med medlemmene fra første plata, eller andre som har hoppet av underveis?
– Jeg snakket med vår første vokalist, Nicke, for et par dager siden og oppdatert ham. Og joda, gutta synes nok det er gøy at dette kommer ut igjen. Det er nok naturlig at det er jeg og Conny som har vært involvert, siden vi fortsatt holder på med musikk. Jeg vet at et par tre av gutta har dratt i gang igjen Maninnya Blade, men det er nok mest fordi de synes det er gøy å spille litt igjen.
Som en digresjon kan det nevnes at deres debut «Merchants In Metal» endelig er tilgjengelig på digitale plattformer. Jeg har alltid vært svak for debuten, men hvis man hører dere for første gang nå, med reutgivelsene, hvilken plate synes du har tålt tidens tann best?
– «Awakening» uten tvil, det er min favoritt. Den har det beste soundet og er best fremført. Med det sagt så har absolutt de to første også sine lyspunkter.
31.juli spiller King Diamond på Beyond The Gates. (Anmeldt her!) Du spilte der i 2022 med Mercyful Fate. For norsk metal er Grieghallen legendarisk, hvordan er den for deg?
– Det er samme sak for meg. Jeg har aldri vært så veldig black metal selv, men jeg kjenner jo godt til historien, med trommeinnspillingen på scenen der og alt som skjedde. Så den scenen er ikke bare legendarisk for dere, den er nok legendarisk for metalmusikere langt utenfor landegrensene. Det var veldig stort å spille der. Og varmt. Det var veldig varmt. Jeg synes det var en bra konsert, og jeg hadde ikke vært i Bergen før heller, så det var en fin opplevelse.
Selv om det neppe blir arrangert noen Hexenhaus signing session, så tipper jeg King Diamond leverer et vel så bra show som Mercyful Fate.
– Ja. Det er King’s policy. Det skal være alt eller ingenting. For han skal det være hundre prosent. Alltid.
Da ses vi i Bergen, jeg er han i Maninnya Blade t-skjorte.
– Haha, da er nok du den eneste.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2025