Tekst: Ronny Østli
Foto: Robert Ellis
Året 1984 ble jeg bitt av hardrocken. Jeg var ni år og Scorpions var blant de store banda, de kunne man lese om i Okej, som var infokilden den gang. «Blackout» og «Love At First Sting» er knallgode plater, og jeg hører mye på «World Wide Live», også jeg da, som egentlig ikke er så stor fan av liveskiver. På disse, og til sammen 19 år med bandet, var Herman Rarebell trommeslager. Er du klar over påvirkningen musikken din hadde på meg, og ganske mange andre på den tiden?
– Det har begynt å gå opp for meg. Band som Mötley Crüe, Metallica og Bon Jovi varmet opp for oss, og mange yngre band trekker oss frem som inspirasjon. Det som virkelig fikk meg til å innse det du spør om er da jeg spilte med Michael Schenker på 70000 Tons Of Metal. Cruiset var på fire dager og vi spilte én time på vei fra Miami til Jamaica, og én time på returen. Resten av turen var det bare å slappe av med mat og drikke. Folk kommer bort og kneler foran meg. De gjør det samme med Michael, han har vel inspirert alle gode gitarister, hehe. Til og med Aerosmith og Rolling Stones liker Michael Schenker. Jeg husker UFO var store lenger før oss, så det sier vel noe om min alder, hehe. Jeg tar ikke dette så alvorlig, så lenge helsa er god vil jeg spille så lenge jeg kan. Det hender folk spør hvor lenge jeg skal holde på. Svaret er antagelig til jeg dør. Og det vet man aldri når er. Sammen med Ginger Baker og Pete York gjorde vi en konsert her i Brighton, hvor jeg bor, tredje april i 2019. Det var tre trommeslagere, og vi kalte kvelden for Drum Legends. Et halvt år senere var Ginger borte. Jeg skal forresten vise deg posteren fra konserten.
PC kameraet løftes av og jeg får en rundtur i Rarebells hjem i Brighton, og jada, jeg får se posteren.
– Den siste som så ham var Eric Clapton, og jeg tror de omsider fikk skværet opp. Han var åtti, og fortalte at helsen skrantet, og jeg så det også på spillingen hans. Det var ikke som i gamle dager. Jeg kjenner andre også i samme alder som forteller det samme. Jeg er syttifem nå, så får jeg holde på i fem år til er jeg fornøyd med det. Det å få glede folk med musikk var drivkraften fra dag én, noe det fremdeles er. At det kom penger og suksess er selvsagt hyggelig, men første singel fra plata, «What About Love» oppsummerer egentlig dette. De siste årene har overskriftene vært krig og det er hat, hat, hat. Hvor skal det ende? Hva med den tiden John Lennon skrev «Imagine», og den gode tiden med håp vi opplevde på slutten av åttitallet?
Herman er veldig gira på å prate om nye plata, men jeg gir meg ikke helt med min hardrockbarndom. Det må ha vært i Okej, hvor det fulgte med en poster hvor dere står foran et fly med Scorpions-logo på. Hadde dere eget fly?
– Ja, vi hadde det. Vi hadde en plate som solgte til platinum og det kom til et punkt hvor vi gjerne hadde to stadionkonserter på samme dag, og det ikke lot seg gjøre å rekke neste gig der igjen på landeveien. Dette var virkelig mens karrieren var på topp. Flyet hadde en stue med plass til tjue personer. Det var luksuriøst, og virkelig moro å tenke tilbake på.
Helt siden 1981 har Herman gitt ut skiver utenom Scorpions. Det være seg under eget navn, samarbeid med andre eller som også denne gang, Herman Rarebell & Friends. («What About Love? er anmeldt her!) Ofte spør jeg artister hvordan de fikk med seg prominente gjester på en plate, i Herman sitt tilfelle er det mer naturlig å spørre om det var vanskeligere å ekskludere noen.
– Nei. Sammen med vokalist og produsent Michael Voss ringte vi de medvirkende og spurte om de ville være med, og alle sa ja. I dag har alle egne studioer overalt, så Bob Daisley spilte inn bass i Australia, Howard Leese i USA, Jim Vallace i Vancouver og jeg er i Brighton. Så mikset jeg og Michael det i hans studio i Münstertal. Jeg er veldig fornøyd med lyden og selve låtene. De er for meg definisjonen av åttitallet. Powerballader som «I Want To Know What Love Is» og “Here I Go Again” lages ikke lenger. “Rock You Like A Hurricane” nådde tiende plass på Billboard, noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har også spilt inn «Passion Rules The Game» denne gangen. Jeg hadde min mest kreative periode i Scorpions. Jeg synes Klaus, Rudolf og jeg var et killer team. Vi skapte historie og det ønsker jeg å se tilbake på, og minne folk på med denne plata. Det var en tid med håp og kjærlighet. Nå synes jeg det går mest i å ha flest fly og krigsmateriell. Hvor mye har ikke krigen i Ukraina kostet? Men jeg er vel bare en gammel mann som synes alt er galskap, hehe.
Første singel er «What About Love», opprinnelig fremført av Heart, og bandets gitarist og låtskriver Jim Vallance en av Hermans venner på plata.
– Howard Leese, som også var gitarist i Heart er også med her. Jeg møtte dem i Vancouver sammen med Klaus, da vi jobbet med «Crazy World». Vallance skrev en del av materialet og vi har holdt kontakten siden. Da jeg sa jeg ville gjøre låten og spurte om de ville delta var det umiddelbart ja fra begge to.
– Plukket du låter utfra hvem du hadde fått med deg?
– Nei, jeg plukket låtene først. Jeg har alltid ville gjøre «In The Air Tonight», med de store enkle trommefilsene. Det er kanskje historiens beste trommefills. Jeg hørte mye på Pat Benatar, og jeg spurte Van de Forst om å synge «Love Is A Battlefield» og det låt helt enormt. Whitesnake var et band vi turnerte med, så «Here I Go Again» var et naturlig valg. Robert Palmer var en nær venn, som på et tidspunkt bodde i nærheten og vi besøkte hverandre ofte. Han var i bryllupet mitt, og vi snakket om å gjøre noe musikk sammen. Dessverre gikk han bort i 2003, og «Addicted To Love» er en ære til ham. Scorpions låtene har jeg selv vært med på å lage, jeg skrev musikken til «Passion Rules The Game» og teksten til «Rock You Like A Hurricane». «I Love Rock’n’Roll» er en låt Joan Jett gjorde til en stor hit. Hun varmet opp for oss, du sa du var ni år i 1984, du var kanskje litt for ung til å få med deg turneen vi gjorde med henne det året? Låtene jeg har plukket her vil stå som påler om hundre år. Disse viser hvor mye bedre kreativiteten var på den tiden. Skrur jeg på radioen nå hører jeg bare bakgrunnsmusikk som går inn ene øre og ut andre. Jeg husker fremdeles første gang jeg hørte Led Zeppelin på radio. Du vet riffet til «Whole Lotta Love». Det var hjemme på gutterommet mitt i Tyskland, og jeg tenkte hva faen er det her? Jeg skjønte umiddelbart at dette var en retning jeg også ville gå.
Min umiddelbare tanke er at en trommis kanskje ville gitt ut en soloskive med langt mer tekniske krumspring. Herman ser det ikke sånn.
– «In The Air Tonight» er så absolutt en trommelåt. Det samme er «Here I Go Again». Det er Aynsley Dunbar som spiller den i 1987-versjonen, og som jeg ble godt kjent med. Han var den originale trommisen til Frank Zappa og likte godt trommingen min. Det er Tommy Aldridge som spilte den live på de turneene vi gjorde samme, og som jeg ble godt kjent med.
Herman påpeker at man kanskje har åttifem år på seg her på jorden. I 1996 var ikke hard rock det samme som ti år tidligere, og han bestemte seg for å gjøre noe annet, og dannet plateselskapet Monaco Records. Etter dette har han dukket opp med Scorpions ved et par anledninger.
– Jeg gjorde en gjesteopptreden med dem på Wacken, og en i USA, da jeg var på turne med Michael Schenker og vi møttes. Jeg treffer dem ikke så mye lenger, siden de har sluttet å turnere. Sier de i hvert fall, så får vi se, hehe. Men det er en tid for alt. Spesielt for vokalister når de blir eldre og ikke lenger når tonene. Og spesielt Klaus Meine har en unik stemme og er en fantastisk vokalist.
En plate som har vært gjenganger i bruktkassene er «Herman Ze German» fra 1985. Det er jo en plate som må ha solgt godt, siden det er mange i omløp?
– Haha, i så fall må noen ha blitt rike på den, for jeg har ikke sett noe på kontoen fra den skiva. Jeg ser den her i England også. Om ikke annet så ser folk navnet mitt når de blar i platene, hehe.
Det har blitt noen coverplater på Herman, i de senere år med fokus på Scorpionstiden. I den grad man kan kalle det covere, da han bidro mye på låtskriversiden. Har du noe ønske om å gjøre original musikk?
– Jeg har noe originalmateriale liggende, og neste plate vil sannsynligvis bli det. Jeg har en idé om å lage en plate som låter som gammelt Scorpions. Men å gjøre denne hyllesten til det gylne åttitallet var noe jeg bare måtte gjøre, og få ut av systemet. Jeg kjente folka, og husker hvor jeg hørte låtene, så hver og en av dem har en historie for meg. Som at jeg husker jeg satt backstage første gang jeg hørte Joan Jett fremføre «I Love Rock’n’Roll».
Det som kanskje utmerker seg som høydepunktet i Herman Rarebell sitt musikerliv er Moscow Music Peace Festival i 1989. De fikk møte Mikhail Gorbatsjovs, da hans familie var fans av Scorpions.
– Situasjonen der nå er katastrofal. Det er jo totalt motsatt av da vi dro dit. Den kalde krigen ble avsluttet, østen møtte vesten, og man øynet fred, håp og kjærlighet uavhengig om man var i USA eller Russland. Vi var det første store rockebandet som spilte der borte. Vi spilte ti kvelder i Leningrad for tjue tusen per kveld. Gorky Park var et av oppvarmingsbandene. Og det var ut av denne forandringen Klaus skrev «Winds Of Change». Vi var alle som brødre. La oss håper det blir mulig med del to av festivalen, at Trump og Putin tar hverandre i hånda. Det er på tide å bruke sunn fornuft. Folk skal leve med hverandre, ikke drepe hverandre. Hvis vi ikke er forsiktige nå kan vi se tredje verdenskrig. Begge landene styres av businessmenn, og når de ser hvor mye en krig koster så er det lov å håpe de innser at dette ikke kan fortsette.
Jeg synes det er interessant at du er venn med både Michael Schenker og Scorpions, da jeg forstår at ikke Schenkerbrødrene ikke akkurat tråkker ned dørstokken hos hverandre til enhver tid.
– Michael vil jeg kalle en sjelevenn. Vårt vennskap går femti år tilbake i tid. Han bor også her i Brighton, selv om han er mye over i Ohio siden har nå har giftet seg der. Sist jeg møtte ham var på nede på supermarkedet her, hehe. Jeg spiller på hans nye plate, en akustisk skive, som kommer i høst. Det er langt unna heavy metal, men Michael spiller svært smakfullt og det er nydelige låter. Det var Michael som tipset meg om å gå på audition for Scorpions. Du, broren min har et band som trenger trommis, hehe. Det var et hav av trommiser der som alle hadde øvd inn tre låter. Noen måtte gå etter en låt, mens jeg fikk spille alle mine tre. Beskjeden var likevel ikke ring oss, vi ringer deg. Men allerede morgenen etter ringte de, hehe. Vi gjør muligens en turné med den plata i høst. Det blir uansett ikke svære greiene. Mine dager med måneder på veien er over. Kortere turer og festivaljobber går an, men skal jeg gjøre noe nå ønsker jeg aller helst å gjøre det med Herman Rarebell & Friends. Men det avhenger av hvordan plata gjør det. Det er jo en viss åttitalls hype for tiden. Vi hadde det så moro med å lage denne plata, og «What About Love» er en viktig beskjed i dagens verdensbilde, og det deler vi gjerne fra scenen også. Tilbakemeldingene på Youtube har vært bra. Noen mener det låter bedre enn originalene. Det sier også noen av de som faktisk spilte på originalene, haha.
Michael Schenker og Herman Rarebell er ikke de eneste gamle rockerne som bor i Brighton. Jeg lurer på om de har et sånt pensjonistbord jeg ofte ser på sentrene her jeg bor?
– Hehe. Det nærmeste er nok da Gary Moore levde, vi pleide og treffes på et hotell her nede som også har en vinbar. Phil Mogg bor rett nede i gata her, så han møter jeg ofte. David Gilmour bor her, og Nick Cave bodde her i mange år.