Tekst: Thomas Olsen
Foto: Sethpicturesmusic
Livefoto: Oddbjørn Steffensen
Det skotske enmannsbandet Hellripper har lenge vært kjent for rablende gale speedriff og djevelsk energi à la Venom og Midnight. På de senere utgivelsene har imidlertid James McBain gradvis utvidet uttrykket og hentet tydelig inspirasjon fra Iron Maiden, Mercyful Fate og Opeth. Med albumet «Coronach» (anmeldt her!) tar han utviklingen enda et steg videre, og jeg tok en prat med den unge, joviale skotten fra hvert vårt hjemmekontor, om både det kommende albumet og reisen så langt. På skjermen dukker McBain opp i svart t-skjorte og med et smil som ikke helt matcher musikken han lager, og etter sedvanlige høflighetsfraser ber jeg McBain fortelle oss om det og hvordan det ble til.
– Albumet ble skrevet over en periode på to år i hjemmestudioet mitt. Prosessen skjer litt i rykk og napp: Jeg spiller inn et gitarriff, så går det gjerne 2-3 måneder før jeg bygger på. Jeg liker å jobbe slik fordi jeg lytter til forskjellige ting over tid, slik at enkelte inspirasjonskilder blir mer fremtredende i låtskrivingen. Resultatet er mer varierte låter og et utvidet lydbilde for Hellripper. Jeg er veldig fornøyd med albumet, og dersom andre liker det også, så er det perfekt!
– Jeg hørte gjennom «Warlocks» [bandets forrige skive, journ.anm.], før dette intervjuet for å ha et slags sammenligningsgrunnlag, og det høres definitivt ut som at du utvider litt med «Coronach». Begge disse albumene er jo mye lenger enn de første to…
– Ja, hvert album bygger på det forrige. Men spesielt overgangen fra plate nummer to [«The Affair of the Poisons» journ.anm.] til «Warlocks» var stor. Jeg prøver å inkorporere den inspirasjonen jeg har i låtene. Jeg opplever at dette albumet låter litt kaldere. Det kan ha noe med produksjonen å gjøre, eller måten jeg skrev låtene på, jeg vet ikke.
McBain har tidligere uttalt at han lar seg inspirere av alt fra Metallica til Manic Street Preachers, og også «Coronach» inneholder litt av hvert.
– Mot slutten av de to til treårsperiodene det tar for meg å skrive og spille inn en plate, plukker jeg som regel opp det som høres best ut, og som passer best sammen. Jeg vil alltid ha litt ulike vibber, og ikke et album med fem-seks black’n’roll låter. Kanskje er det to eller tre som er «back to basics» Hellripper, og så er det litt post-punk, melodisk dødsmetal, Bathory…
– Ja, og den sammenblandingen av punk, Venom og Motörhead og fete Iron Maiden-aktige gitarsoloer har kanskje også gjort Hellripper mer attraktivt?
– Ja.
– Men hvordan reagerer blodfansen på dette da? De som alltid foretrekker de gamle greiene?
– Stort sett positivt, faktisk, og interessen øker jo. Det vil alltid være folk som foretrekker den første EP-en eller den debutplaten, og det er helt greit. Alle liker forskjellig musikk. Jeg er jo både lytter og fan selv, og jeg liker ikke hver eneste plate av favorittbandene mine. Så jeg synes det er helt naturlig at det ikke er full klaff for alle.
McBain fortsetter å utbrodere, og han knuser håpet til de som ønsker seg tilbake til gamle dager.
– Kjernen i Hellripper vil alltid være speed og thrash metal, men jeg hører på alt mulig forskjellig og ønsker å lage mitt eget uttrykk. Den eneste måten å gjøre det på er å ikke begrense seg selv for mye. Jeg mener virkelig at musikken min blir bedre, og kunne ikke skrevet noe som ligner den første EP-en nå. Det er 12 år siden, det er ikke meg lenger.
– Du nevner at interessen for bandet vokser, tror du at det har noe med å gjøre at du slipper til andre inspirasjonskilder? Jeg mener, jeg har aldri sett ett svart/speed/thrash metalband bli så populært såpass raskt…
– Det er mulig. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, men det er nok et poeng at dersom man prøver å inkludere mye forskjellig så vil det kanskje fenge flere.
– Kan det ha noe med å gjøre at Hellripper er et enmannsband, at kreativiteten ikke begrenses?
– Det kan være. Siden det er et enmannsband så er det 100 % min visjon. På den andre siden så kunne nok flere medlemmer betydd mer inspirasjon, men også flere uenigheter. Men bandet har blitt en del av meg, det er alt jeg gjør, hele dagen, hele tiden. Jeg skriver musikk, svarer på e-post, gjør intervjuer, administrasjon med plateselskap og agenter og alt. Det har vært fulltidsjobben min i 7 år.
– Så du får ikke noe hjelp til disse tingene nå som du er på Century Media?
– Nei. For å være ærlig, så har ingen av plateselskapene presset seg noe særlig på, og det er også tilfellet med Century Media. Jeg sa jeg ville gjøre det på min måte, og de var enig. Nå om dagen har plateselskapene ingenting å gjøre med musikken med mindre bandet ønsker det, og dette albumet hadde hørtes helt likt ut om det var på Peaceville, eller hvilket som helst annet selskap.
Til tross for at Hellripper nå altså er på et større plateselskap enn tidligere, er det lite som tyder på at McBain har tenkt å gi fra seg kontrollen. Tvert imot fremstår prosjektet fortsatt som en rendyrket énmannsvisjon.
McBain er bare 30 år, og startet bandet da han var 18 i 2014. Vi kommer etter hvert inn på om han har noen gode råd til yngre band i samme posisjon som han befant seg i for 12 år siden. Jeg nevner at Nergal, frontfigur i de polske gigantene Behemoth, blant annet har uttalt til Chaoszine at vi ikke trenger flere band og at folk heller bør skaffe seg en ekte jobb. McBain ser litt annerledes på det.
– Jeg husker det der. Jeg vil nok alltid oppmuntre folk til å følge sine kunstneriske bestrebelser, uansett hva det måtte være. Vi kommer alle fra forskjellige steder og kulturer, med ulike inspirasjonskilder, livsstil og oppvekst. Det er enklere enn noen gang å lage egen musikk med tilgang til billigere utstyr, YouTube, hva det måtte være. Jeg bruker fortsatt det samme utstyret som jeg brukte for 12 år siden. Men det er jo riktig at det er flere band enn noen gang der ute, og markedet er kanskje gått i metning. Så man er nødt til å jobbe hardt kontinuerlig for å bli lagt merke til, og forhåpentligvis vil kvaliteten også komme. Jeg spilte inn den første EP-en på det gamle gutterommet mitt hos foreldrene mine, og folk over hele verden fikk høre det. Det er jo galskap, men jeg vil oppfordre alle til å bare gå for det.
– Du nevner kultur, og et tilbakevendende tema i tekstene dine er jo Skotske folkeminner. Hva trekker deg mot det? Bortsett fra å være skotsk, selvfølgelig…
– Mesteparten av det jeg skriver om springer ut fra det jeg har lært på skolen, og den type ting. Selv om jeg hadde skrevet låter på denne tematikken tidligere, var det først på «Warlocks» at jeg virkelig begynte å utforske dette. Etter 25 år i byen flyttet jeg til høylandet da jeg skrev det albumet, og her er jeg omgitt av fjell og landskap som inspirerte meg til å utforske Skotsk kultur i tekstene mine. Da jeg begynte å gjøre research skjønte jeg at det er så utrolig mye man kan skrive om og at det ville passe Hellripper godt. Det var mye jeg ønsket å inkludere på «Warlocks», men som det ikke ble plass til. Dermed var det mye til overs til dette albumet.
Flyttingen til det skotske høylandet har med andre ord satt preg på Hellrippers tekstunivers, der McBain henter stadig mer stoff fra egen kulturarv. Folkeminner, sagn og legender har en fremtredende plass i noen undersjangre av metalen, og det gjelder kanskje spesielt forgreninger av black metal. Men man hører ikke mye av det i thrash og speed metal, noe McBain også påpeker:
– Det er ikke mange band som skriver om skotske skrekkhistorier og sagn i speed metal, så det bidrar til å gjøre Hellripper unikt. Men jeg vil jo si det henger sammen med det jeg har skrevet om tidligere, selv om perspektivet nå er mer skotsk. Det har hjulpet på kreativiteten også; jeg ordlegger meg litt annerledes, maner frem en annen stemning enn bare flammer og svovel.
Han trekker frem «The Art of Ressurection» fra den kommende platen som et eksempel på dette, der stemningen er mer gotisk (som tross alt er et stykke unna djevelsk), og settingen for historien er i et gammelt slott i Edinburgh. Men som så ofte i historiene som McBain forteller, så ender det med drap. Jeg følger opp med å spørre om det er andre budskap gjemt i tekstene.
– Nei, det er bare historiefortelling. Det gode mot det onde, historiske hendelser og så videre.
Tiden begynner å renne ut, men vi må inn på hva som fikk deg hekta på denne sjangeren. Du har nevnt alt fra Metallica til Manic Street Preachers i tidligere intervjuer, men jeg vil grave litt. Er det hendelser eller annet som du tror har trukket deg mot metal?
– Jeg tror ikke det er noen spesifikke hendelser… Men jeg husker at idet jeg hørte en låt fra «Peace Sells…» og en annen fra «… And Justice for All», kan ha vært «Blackened», og da var jeg solgt. Jeg har alltid vært veldig interessert i gitardrevet musikk, og tidlig var jeg stor fan av band som Red Hot Chili Peppers, og så ble det mer Sum 41, den engelske indieperioden med Arctic Monkeys og Franz Ferdinand… Men etter jeg hørte de to låtene så falt brikkene på plass, og jeg begynte å lære meg å spille selv som 13-åring. Jeg prøvde å skrive litt egen musikk også, helt forferdelig selvsagt, men da var jeg i gang. Derfra oppdaget jeg Slayer og litt nyere thrash som Warbringer og Havok. Etter hvert ble det mer ekstremt, som Cannibal Corpse, og så mer undergrunn. Jeg ble fan, og til slutt ble det en livsstil og jeg elsket det.
Etter en drøy halvtime med snakk om utvikling, inspirasjon og arbeidsmetoder, begynner tiden å renne ut. Vi avslutter derfor med noen kjappe spørsmål.
– Beste album i 2025?
– «Nocturne» av Hexvessel.
– Godt valg! Morsomste band å turnere med?
– Jeg elsker å være på turné, og alle bandene vi har turnert med har vært fine å reise med. Men det må nok bli Spectral Wound som vi reiste med på vår første store turné, og som ble gode venner.
– Hvem kunne du tenke deg å turnere med, da?
– Å, den er vanskelig, men det må nok bli et band som Exodus eller Testament. Eller kanskje en full turné med Metallica.
– Etter å ha lest boken til Gary Holt så skjønner jeg valget om Exodus godt! Men la oss ta neste, hva er ditt favorittband fra Skottland?
– Den er også vanskelig. Jeg stor fan av en fyr som heter Paolo Nutini, men kanskje Biffy Clyro. Det er mye bra rock og alternativ rock i Skottland som jeg er stor fan av så jeg glemmer nok noen åpenbare. Så jeg går for de to.
– Venom eller Bathory?
– Inntil to år siden så ville jeg alltid sagt Venom. Men jeg har hørt mye på Vikingfasen til Bathory de siste årene, så det får bli Bathory nå.
– De gjør jo stadig noen festivaler med denne tributebesetningen som reiser rundt. Dere har kanskje spilt på samme festival?
– Ja, vi spilte på samme festival i Romania, men jeg husker ikke om vi fikk sett dem. Men jeg kjenner noen av de involverte og har sett alle videoene… det er helt vilt!
De siste par betraktningene er verdt å ta med seg. Tittelkuttet på «Coronach» er nemlig åpenbart inspirert av Bathorys fantastiske Vikingperiode, som viser Hellripper i litt andre farger enn vi er vant til, og et band som fortsatt er i utvikling.
– Da gjenstår det bare for meg å takke for at du tok deg tid, og ønske deg lykke til med slippet!
– Takk selv for at du tok deg tid, og for at du sprer ordet!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2026
