Mandag 21. september 2026
Med seg for kvelden har de Necrofier, et melodisk svartmetallband som har tatt turen over dammen fra Houston, Texas. Dette er imidlertid langt unna cowboyer, okseriding og det meste annet man forbinder med Texas. Bandet er nærmest en liten supergruppe, med medlemmer som har fartstid fra blant andre Nevermore, Oceans of Slumber og Night Cobra. Det er navn som opererer et godt stykke utenfor mørkets rike, og det gjør en jo alltids ørlite skeptisk.
Vaterland fylles sakte men sikkert opp idet Necrofier går på scenen, og de hilser så pent bare menn i liksminke kan før de setter i gang.
Det begynner som seg hør og bør med litt ujevn lyd. De lynraske trommene ligger veldig høyt, som i og for seg er greit når trommisen er såpass dyktig, men det går på bekostning av både riff og melodi. Vokalen ligger også høyt. Antakelig fordi den mangler litt kraft, og trenger volum for å skjære igjennom. Gitarene drukner dermed til å begynne med, men etter 15-20 minutter begynner imidlertid ting å falle på plass.
Musikken er mørk og melodisk, men har samtidig et visst driv som jeg forbinder med eldre Skandinavisk svartmetall. Vokalisten veksler mellom nattsvarte skrik og mer rituell messing, noe som fungerer godt og setter stemningen.
Skal jeg være helt ærlig synes jeg ikke det melodiske gitararbeidet sitter helt, i hvert fall ikke live, og jeg synes bandet fungerer aller best når riffene og trommene får drive låtene fremover. Unntaket er «Forbidden Light of the Black Moon», som kommer tredje sist og skiller seg ut som et av settets sterkeste øyeblikk. Den baner også vei for en ganske sterk avslutning, som gir bedre respons blant publikum.
Alt i alt synes jeg Necrofier gjør det ganske bra, om enn litt variabelt. Noe av dette skyldes at lyden er såpass ujevn gjennom første halvdel av settet. Leveransen er derimot god, og jeg synes det tar seg betydelig opp mot slutten når de har fått spilt seg varm. 4/6
Skottene i Hellripper har nærmest uten avbrekk rast rundt i Europa gjennom store deler av 2026. For de som følger bandet på sosiale medier, virker bandet å ha gjort turnélivet til en fulltidsaktivitet, og live har de rykte på seg for å skru tempoet opp til et nivå hvor man knapt får puste.
Det passer dem ganske godt. Hellrippers profane miks av black’n’roll, speed metal og thrash skal ikke spilles med håndbrekket på. Dette skal låte som en miks av Venom, Metallica og Turboneger etter mengder med amfetamin.
Vaterland Scene er skreddersydd for oppgaven. Det er utsolgt, trangt og lavt under taket så her kan det med andre ord smelle. Etter en litt skjev start der en gitarstreng ryker før de i det hele tatt setter i gang, fyrer de løs med «All Hail the Goat», åpningslåten fra EP-en «Black Arts & Alchemy». Det er bare å holde seg fast, for dette går som ventet mye fortere enn på plate, og en liten moshpit er allerede i gang.
Lyden sitter langt bedre her enn under oppvarmingen, og Hellrippers voldsomme arrangementer – som for øvrig er mer melodiske enn man kanskje skulle tro – får den plassen de trenger. Med unntak av at McBain kanskje sliter ørlite med å henge med på vokal når tempoet er såpass mye høyere, låter det ellers tight. Spesielt trommis Max Southall herjer voldsomt, og driver låtene fremover som en galning på sin 200. konsert med Hellripper.
På scenen er McBain energisk og han har unektelig mye karisma. Han evner å få publikum til å føle at de ikke bare er tilskuere, men en del av galskapen gjennom stadige krav om både lyd og vold. Jeg synes noen ganger han er litt på grensen – det er jo stort sett bare kjeft å få – men dette er musikk som krever at publikum gir noe tilbake, og etter hvert får han det stort sett som han vil. Det hjelper på at han mellom låtene takker mannskapet bak spakene og Vaterland for god pizza. Det flørtes også hardt med publikum gjennom små utdrag fra både Slayers «Angel of Death» og Metallicas «Seek and Destroy».
Etter sistnevnte meldes det: «We are Hellripper, we are not about that slow shit”, før de avslutter ballet med “Demdike», en låt som artig nok låter som Metallica dersom noen hadde skutt en rakett opp i ræva på dem. Da har til og med et høflig norsk publikum svingt seg varm, og hele Vaterland antenner omsider med både fridans og crowdsurfing fra scenen.
Hellripper har tatt store steg hva gjelder låtskriving de siste årene, og vektlegger på plate i større grad intrikate og ambisiøse arrangementer som gir dem et episk preg. Live er det derimot fart som gjelder, og setlisten spenner hele karrieren. Vi får blant annet seks-sju låter fra bandets debut og første par EPer og splitter, i tillegg til den delen av det nye materialet som passer uttrykket de går for live.
Om det skulle være noe å pirke på er det også her jeg finner konsertens ene svakhet. Jeg skulle gjerne sett at de testet ut låter som for eksempel «Coronach» live, men jeg skjønner jo at det kanskje ikke passer helt inn i en setlist som er bygget rundt et konstant, fandenivoldsk jag. Likevel vil jeg hevde at den type låter også fortjener et liv utenfor plate.
Men med unntak av det er det lite å pirke på her. Hellripper leverer som den kruttønnen de er, og jeg hører «for et band» gjentatt blant flere publikummere der vi går fornøyde ut i Oslonatten. 5/6
Tekst: Thomas Olsen
Foto: Anine Desire